Konserter

Strålende i Koncertkirken

VINTERJAZZ, JAZZCUP og KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, 10. OG 11. FEBRUAR 2018: Etter å ha hørt to strålende og tette sett med trommeslageren Snorre Kirk, sammen med sin «Nordic Quintet» i JazzCup lørdag formiddag, hvor han «fyrte av» sin 40- og 50-tallsjazz sammen med pianisten Magnus Hjorth, bassisten Lasse Mørck, trompeteren Tobias Wiklund og saksofonisten Jan Harbeck i ren Earl Bostic-stil, bevegde man seg over på Nørrebro for å få med seg to dager med fritt improviserte godbiter Koncertkirken på Blaagårds plass.

Her hadde musikerkollektivet og plateselskapet ILK (Independent Label København) bosatt seg under den måndedslange Vinterjazzen, som en tvidelse av klubbkonseptet «Mandagsklubben» som de gjør i samarbeid med trommeslageren Kresten Osgood i 5e.

Lørdagen startet, for vår del, med den britiske gitaristen Rob Luft, den danske bassisten, nå Berlinboende Jonas Westergaard og den allestedsnærværende, danske trommeslageren Peter Bruun. Luft blir beskrevet som den mest talentfulle gitaristen innenfor den britiske jazzen. Han har mottatt en rekke priser og vi hadde visse forventninger til hva vi skulle få høre i dette settet.

Men dessverre ble vi skuffet. Luft e en dyktig gitarist, som an alle triksene, og som kan spille noen fine og raske løp på gitaren, men allerede fra de første strofene, fikk jeg en veldig John Scofield-følelse i bakhodet. Hans spillestil viste seg å ligge svært tett opp til godeste Scofields måte å spille på, og da han samtidig viste ved sin spillestil den litt erketypiske og litt «upper lips»-britiske måten å spille på, så blir det hele litt tomt og usjarmerende.

Men kompet, med Westergaard og Bruun gjorde så godt de kunne med å løfte den unge gitaristen, dessverre uten å lykkes nevneverdig.

I min rapport om konserten med Jesper Thilo, hadde jeg antydet at han serverte strålende be-bop fredagen. Det fikk jeg adskillig tyn for, siden steke krefter mente at Thilo ikke spilte be-bop, men swing. Derfor tør jeg ikke plassere lørdagskveldens andre band innenfor noen som helst jazzsjanger. Bandet Life and Other Transient Storms (hovedbildet), er et portugisisk/svensk/dansk samarbeid satt sammen av den portugisiske trompeteren Susana Santos Silva. Her har hun fått med den danske saksofonisten Lotte Anker, og «svenskekompet» bestående av pianisten Sten Sandell, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Jon Fält, et riktig stjernelag av musikere innenfor den friere improvisasjonsmusikken.

Bandet har tidligere gjort plate på selskapet Clean Feed (anmeldelsen kan leses HER). Den fikk god medfart på salt-peanuts.eu, men live var dette noe helt annet og større. Med Santos Silva og Anker som de som ledet de andre musikerne framover med strålende ensemblespill, og, ikke minst solier, ble de andre trukket med til å yte sitt maksimale. Sten Sandells pianospill er helt særegent. Det er ikke jazz, slik mange vil betegne stilarten, men heller ikke ren samtidsmusikk. Det hanfår ut av pianoet, både utenpå og inni, er en slags kombinasjon av disse stilartene som er ytterst fascinerende. Han lytter intenst til de andre musikerne, og kommer med innspill og overraskende momenter som er med på å trekke musikken videre. Og bak står bassist Zetterberg, en av Sveriges ledende innenfor bassfaget, og smiler. Leverer små stikk til de andre, og fotfølger blåserne som gjaldt det jaktstart på ski i OL. Og ytterst til høyre, trommeslageren Jon Fält. Vi kjenner han fra en rekke, svenske sammenhenger, og kanskje best fra Bobo Stensons fine trio. Denne kvelden var han tydeligvis i godt humør, for det løsslupne g humoristiske var hele tiden langt framme i hans trommespill (og ikke minst, hans perkusjonsspill. Noen ganger syntes jeg kanskje det litt vel langt i abligøyene, men hvis man ikke studerte han visuelt altfor mye, så gjorde det ingenting.

Sammen er dette bandet ikke annet enn dynamitt! De kommuniserer perfekt, de er ytterst dyktige musikere, og med Santos Silva og Lotte Anker i front, ble dette en strålende konsert. Og, faktisk, enda bedre enn på plate!

Deretter fikk vi et gjenhør med trioen Firebirds!, en trio som gjør mer moderne, klassisk musikk i jazztapping. Anders Banke på tenorsaksofon og klarinett, Anders Fillipsen på keyboards og Stefan Pasborg på trommer.

Det er unektelig en god idé å gjøre Stravinskij på jazzvis. Det samme er det med andre nyere, klassiske komponister. Og vi har med dyktige musikere å gøre. Men i Koncertkirken, med de litt spesielle lydforholdene som er der, så fungerer det ikke hele tiden like godt med «full pinne» på keyboardsene eller trommer. Man merket at Pasborg holdt tilbake mye av den «poweren» han er kjent for, og da Fillipsen «kjørte på» på keyboards så ble det rett å slett slik at lokalet ikke tålte påkjenningen.

Søndagen opprant, og allerede klokken 16:00 startet kvelden i Koncertkirken. Snøen lavet ned over Kongens by, og det var uvanlig stille i gatene mens man vandret oppover mot Blaagårds plass.
Denne søndagen startet med duoen Fyr og Flamme. Simon Toldam på piano og Niels Bo Davidsen på cello. Og en bedre, musikalsk start på en lang konsertkveld skal man lete lenge etter. Fritt improvisert helt i grenselandet mot klassisk musikk, med to strålende musikere! Toldam er en av Danmarks absolutt mest spennende pianister. Han kan spille Thelonious Monk i ene øyeblikket, gjøre triojobb med Han Bennink i neste, før han avslutter med en duo som dette. Hans idérikdom er stor, og det er nesten som om han og pianoet går opp i en annen enhet når man hører hans lyriske og spennende spill. Niels Bo Davidsen kjenner vi best som bassist, men han er, om mulig, like spennende som cellist. Opp gjennom jazzhistorien er det mange som har trukket celloen inn i jazzen. Oscar Pettiford, Ron Carter, Ray Brown, David Darling, Abdul Wadud, Erik Friedlander, Ernst Reijseger, Fred Lonberg-Holm, Tristan Honsinger og Tom Cora, er bare noen av dem. Men jeg kan ikke huske å ha hørt noen innenfor jazzen traktere dette instrumentet så «jazzperfekt» som Davidsen gjorde denne kvelden. Strålende. Og settet var perfekt sammen med en dansk fastelavensbolle og kaffe.

Så fikk vi et sett med trioen ZAV, bestående av altsaksofonisten Jesper Zeuthen, pianisten Jacob Anderskov og trommeslageren Anders Vestergaard, og stigningen var i gang. Med Anderskovs litt intellektuelle pianospill, som også ligger tett på det klassiske, og Vestergaards løse og fine trommespill under Zeuthens vanvittig flotte altsaksofontone, ble dette en fantastisk stund.

Det er ingen som spiller altsaksofon som Jesper Zeuthen. Han har en nesten ekstrem skarp tone i hornet, som sammen med utstrakt vibrato, gjør at han kan gjenkjennes på flere kilometers avstand. Og hver gang man hører ham, blir man sitende med hakeslepp. En energisk og fin trio og virkelig gjorde jobben sin denne ettermiddagen.
Så var det pause, hvor man fikk servert suppe, før kveldens to siste konserter skulle ta fatt.

Prosjektet PULS, er et samarbeid mellom fritt improviserende musikere i Norge, Sverige og Danmark, med ILK og Koncertkirken og Blow Out i Oslo, som viktige pådrivere. De har klart å få noen ekstra bevilgninger til dette utvekslingsprosjektet, hvor musikere fra de tre landene, som gjerne ikke har spilt sammen tidligere, møtes for konserter i de tre landene.

Puls 1 denne kvelden, var med den svenske pianisten Sten Sandell og de tre nordmennene Torben Snekkestad, som har vært bosatt i København i mange år (men som fremdeles holder på sitt norske språk!), cellisten Lene Grenager og trommeslageren, perkusjonisten og en av ildsjelene bak Puls-prosjektet, Ståle Liavik Solberg.

Her var det for det meste Snekkestad som dro lasset med sin sopransaksofon og sin trompet med spesialbygde saksofonmunnstykke. Han ble godt backet opp av de andre tre, og spesielt syntes jeg Sandells pianospill igjen var på høyde. Grenager er nok en cellist som utmerker seg med heftig, deilig og vakkert spill (en altfor underkjent musiker, etter min mening!), mens Liavik Solberg fungerte mest som perkusjonist på sitt noe uortodokse trommesett. Musikken var helhetlig, vi fikk de variasjonene som er nødvendig for at slik musikk ikke skal bli stillestående, og de fire musikerne kommuniserte godt. Et fint sett, som spiller på Blow Out i Oslo denne uka. Så det er bare å møte opp hvis du er i nærheten.

Puls 2 ble et møte mellom den danske saksofonisten Lotte Anker, en annen av ildsjelene bak Puls-prosjektet, den norske bassisten Per Zanussi og den like norske gitaristen Kjetil Gutvik. Mer fritt improvisert musikk, hvor Anker tok føringen fra start. Zanussi var litt tilbakeholden i sitt spill og følte seg nok ikke helt vel tilpass i denne frie situasjonen fra start, mens Gutvik fungerte nesten mer som perkusjonist med gitaren som perkusjonsinstrument, enn konvensjonell gitarist.

Etter at de hadde blitt varme i trøya, kom Zanussi mer på banen med fint spill, særlig i de strekkene hvor han benyttet buen i spillet. Han er en strålende bassist, med store ører, og han er aldri den som tar styringen og presser seg fram i nesten noen, musikalske sammenhenger. Men han passer perfekt inn i en slik sammenheng, og sammen med Gutviks litt uortodokse gitarspill, skaper de den perfekte bakgrunn for Lotte Ankers sine spill på tenor- og sopransaksofon.

Så som du muligens forstår, så hadde salt-peanuts.eu to fine dager i Koncertkirken. Mye folk lørdagen, men litt god plass mellom bordene søndagen, noe som var synd, for dette var to dager med fin og litt annerledes musikk, som adskillig fler hadde hatt godt av å høre.

Men Vinterjazz fortsetter i enda et par uker. Salt-peanuts.eu lover ikke å komme med rapporter hver dag, men vi er på hugget, og skal gi våre trofaste lesere meldinger om det meste vi får med oss. Og den første uken var såpass inspirerende, at vi garantert kommer tilbake.

Tekst og foto: Jan Granlie


Life and Other Trancient Storms. Sten Sandell (p), Susana Santos Silva (tp), Lotte Anker (s), Torbjörn Zetterberg (b), Jon Fält (dr, perc)


Sten Sandell (p), Torben Snekkestad (s), Ståle Liavik Solberg (dr, perc), Lene Grenager (c)


Ståle Liavik Solberg


Per Zanussi (b), Lotte Anker (s), Kjetil Gutvik (g)


Jesper Zeuthen