Konserter

Svensk-norsk union på en lørdag

GORAN  KAJFEŠ SUBTROPIC ARKESTRA, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 14. OKTOBER 2017: – I dag blir det en svorsk — en svensk-norsk — fest på Karl Johan!, tenker jeg mens jeg går ut av T-banen ved Nationaltheatret på vei til Victoria denne lørdagskvelden. Og det ble det til gagns.

På vei nedover denne rojale gate mellom Slottet og Stortinget tenker jeg på salige Jean Baptiste Bernadotte, denne franske republikaneren som i 1797 ønsket alle rojalister døde — «som republikaner både av prinsipp og overbevisning vil jeg til min dødsstund bekjempe alle rojalister» skrev han. På tross av dette ble han altså utpekt til kronprins av Sverige i 1810 etter kuppet til «kongemakeren» Carl Otto Mörner.

Kronprinsen — som grunnet Karl XIIIs sykdom i realiteten var både svensk og norsk regent fra den svorske rojal-unionens oppstart i 1814 — var jo også strategen bak det svenske valget i 1812 om å dreie oppmerksomheten fra øst til vest. Se vekk fra Finland og over mot Norge, sa Karl Johan. La Russland beholde Finland, svaret ligger i Norge. Den personlige unionen som ble realisert i 1814 var på mange måter Karl Johans viktigste politiske verk.

Resten er som de sier — historie! Men akkurat som utenlandsk (fransk) blod beriket de to søster-rikene i 1814 og utover, kan det synes som om utenlandsk blod også har beriket det svensk-norske musikklivet.

Men Goran Kajfeš fra Tyresö, sønn av den svensk-kroatiske læreren, komponisten og pianisten Davor Kajfeš, er jo like svensk som den lette sommervinden på en midtsommarafton. Og like svensk som heit mat fra Sichuan. Like svensk som Dala-Floda — og som shish-kebab.

For hva betyr det egentlig å være svensk eller norsk — i dag? Om ikke det er å leve midt i en virvelvind av nasjonale og internasjonale kulturuttrykk, så vet ikke jeg. Midt i en orkan av innflytelser fra alle verdens kanter. At kultur er noe som man forsyner seg rått av og bruker, men ikke misbruker. Uansett hvor inntrykkene kommer fra, uansett hvor fremmedartet de var i går.

Og så rører du det alt godt sammen og serverer det med ditt eget smakfulle uttrykk. Akkurat som de gjorde de som i sin tid tok tak i kontinentale instrumentnyheter og sørget for at hardingfela og nyckelharpan ble første generasjons-innvandrere til vår skandinaviske del av verden.

Det er rart hvordan god musikk kan lede deg ut i fristelse — men ikke i Janssons denne gangen — til å la tankene vandre fritt. Vi legger disse tankene midlertidig til side for å konsentrere oss om det som skjer på scenen.

For fra første øyeblikk merker vi at dette vil bli en strålende kveld — en kveld med Goran Kajfeš Subtropic Arkestra. Per «Ruskträsk» Johansson setter opp et svært så rocka ostinat som innledning til Kajfeš’ «Dinner with Inner» fra hans dobbeltalbum «X/Y». Og dermed er vi fanget. Derfra og ut ser vi oss aldri tilbake — de nærmeste to timene. Og vi lar alle våre tanker være midlertidige tanker.

Programmet denne kvelden er selvfølgelig i hovedsak sammensatt av cover-versjoner. De som kjenner Subtropic Arkestras diskografi vet jo meget vel at låtmaterialet gjennomgående er bygget over fengende coverlåter. Vi får derfor to glitrende sett med slike coverlåter — valgt ut fra bandets tre plater, «The Reason Why – vol. 1, 2 og 3».

Konserten i dag er jo en slags slippfest for det nyeste albumet, for «TRW vol. 3». En slags avslutning av gruppas platesamling — trilogien kalt «The Reason Why». Er det slutten — med disse tre?

Det må jo bli fest med en blåserrekke i front som jeg er helt sikker på kan blåse liv i de mest traurige temaene, uten at de overhodet trenger å vise det i kveld. Nevnte Johansson på baryton- og sopraninosaksofon, samt fløyte, Jonas Kullhammar på tenorsaksofon og fløyte og Goran Kajfeš på trompet og congas. Ute til høyre på keyboards, Tomas Hallonsten, og bakerst sitter Johan Holmegaard på trommer. Mellom disse to Peter Forss på el-bass, og ut mot venstre side Reine Fiske på el-gitar.

Det blir en to timers svimlende rundreise i musikk fra (nesten) hele verden. I løpet av konserten får vi høre musikk som spenner fra den tradisjonsorienterte tyrkiske sangeren Edip Akbayram sin «Yakar Inceden Inceden» fra 1974 (på TRW vol. 1), via en tyrkisk poplåt «Esmerim» fra gruppa Beyaz Kelebekler, kombinert med ei låt «Dokuz Seki» som den svensk-tyrkiske jazzmusikeren Okay Temiz har skrevet (på TRW vol. 2) og «Adimiz Miskindir Bizim» hentet fra folkrock-duoen Mazhar ve Fuats melodi til et dikt av den sufistiske 1200-talls poeten Yunus Emre.

Teksten i siste verset til dette diktet av Emre er så vakkert at det fortjener å gjengis i engelsk oversettelse: «We are called mystics/Our enemy is called malice/We hold grudge to no one/Because we are all one».

En sveip innom Afrika, med «Ibakesh Tarekigne» fra den smått mytiske plata «Tche Belew» fra 1974 til det etiopiske jazzfunkbandet Walias Band, og låta «Ne Rien Dire, Voir, Entendre» av det afro-beatiske Orchestre Poly-Rythmo de Cotonou fra den vest-afrikanske staten Benin. Begge disse låtene er hentet fra vol. 3.

Med «Desire Be, Desire Go» — på TRW vol. 1 — reiser musikken down under, til landet Oz som det kjærlig kalles av dets innbyggere. Denne låta av det australske psykedelisk rock-bandet Tame Impala er fra deres debutalbum i 2010, «Innerspeaker».

Dette bandets navn gir en nesten surrealistisk referanse mellom «Desire Be, Desire Go» og «Ibakesh Tarekigne». Mens det etiopiske Walias Band henter sitt navn fra den utrydningstruede afrikanske fjellgeita, har altså det australske bandet temmet en Impala. Denne smekre antilopen fra savannene i sørlige Afrika — som forøvrig også ga navnet til en av de mest ikoniske amerikanske dollarglisene fra Chevrolet rundt 1960.

Med låta «Trance Dance» av Christer Bothén — fra den nyeste plata — vender inntrykkene tilbake til Sverige, men i den verdensmusikalske tapningen — Country & Southern/Eastern — som vi kjenner fra treblåser Bothéns repertoir. Innimellom alt dette blir vi også presentert for bandlederens komposisjon «Solar Still» — også den fra albumet «X/Y». Svensk det også?

Svensk, men ikke svensk allikevel. Som ekstranummer får vi brasilianske Milton Nascimentos «A Lua Girou» fra hans 1976-album «Geraes», gjengitt på «The Reason Why vol. 2».

Notatene mine på blokka er over alle steder, akkurat som musikken. Like før det er fare for at det glir over i det mest fløteaktige av svensk fusjonsjazz, stikker Fiske til med noe røft gitarspill, mens Forss rister litt i materien, så faren er avverget. Når det kjennes som om det er like før det glir over i riff som kunne være hentet fra Miles Davis’ Jack Johnson-periode, røskes det litt opp i spillet og musikken beveger seg et annet sted.

Holmegaard er trygg og holder bastionen bak Kajfes, men Hallonsten blir nesten litt anonym i konserten. For det er de tre i front som trekker oppmerksomheten til seg. Per Johansson på barytonsaksofon legger en riff-basert grunnmur  for mange av låtene, og gjennom sine soli løfter han låtene opp i sfærene. Jonas Kullhammar har noen eksellente bidrag, men i mine ører holder han seg dessverre i litt for stor grad tilbake.

Men det er bandlederen som virkelig setter standarden for kvelden. Kajfes spruter liv i musikken og gir meg en nesten uimotståelig trang til å bevege meg.

Etter denne turbulente farten i et supermannsk tempo verden rundt, slår det meg: Denne musikken har jo sine røtter spredt ut over hele verden, dette er verdensmusikk. Men det lyder samtidig så svensk, så erkesvensk, så ursvensk.

Akkurat som den svenske nyckelharpan från Mora. Eller er det den norske? Nyckelharpa fra Vefsn i Nordland — som er fra ca. år 1600 — den er jo en av de aller eldste harpene som har overlevd, og den er eldre enn Moraharpan! Dens eneste nordiske konkurrent i alder er vel, såvidt jeg vet, harpa fra Ähtävä i Österbotten, eller Esse som det het på finlands-svenska. Hvor er nyckelharpan fra? Er den svensk? Eller finsk? Kanskje norsk?

Det ble en fullverdig svorsk-finsk-Nordisk union denne lørdagskvelden. Et svorsk publikum i en norsk jazzklubb, med et svensk band på scenen. Men også mer, en union som har sine røtter i alle verdenshjørner. Ei rot hos hver av de fire dvergene Austre, Vestre, Nordre og Søre som i følge norrøn mytologi sitter og holder himmelen oppe.

Et sted der musikken var som denne himmelen. Manende til ettertanke. En musikk som understreker Yunus Emres ord, «Vår fiende heter ondskap/Vi bærer ikke nag til noen/Fordi vi er alle én»!

Dette ble dermed et svensk kulturuttrykk på sitt aller beste, mangefasettert, med respekt for de opprinnelige tradisjonene, integrerende og transformativt med en solid svensk basis, uansett hva det måtte være. Så ikke-svensk, men allikevel så svensk. Akkurat som polskan!

Vi trenger mer av slike «svenske tilstander», i Norge, i Danmark, i Sverige — over hele Norden! Åpne grensene nå, og det vil oppstå masse vakker musikk! Bare se til musikken som kommer fra Tyresö kommun, rett sør for Nacka kommun øst for Stockholm.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Kerstin Siemonsen