Konserter

Den lange sykkeldagen

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL, 15. JULI 2017: Så rundet salt-peanuts.eu av årets megafestival i København med en rekke konserter på flere små scener i «kongens by».

Vi startet, som vanlig, på JazzCup. Denne ettermiddagen med den svenske vokalisten Ellen Andersson og hennes kvartett med Anton Forsberg på gitar, Hannes Jonsson på bass, Sebastian Brydnik på trommer og gjesten, Olly Wallace på altsaksofon. Ellen Andersson ble tildelt «Gyllene skivan» i år, for sin plate, «I’ll Be Seeing You», og på konserten i går fikk vi mye av stoffet fra platen, pluss mye mer standardstoff. Hun er en dyktig vokalist, men jeg synes kanskje hun låter enda bedre på plate. Hennes scenesjarm kan forbedres, og det virker litt som det er en litt usikker, ung vokalist vi møter. Men vi merket oss altsaksofonisten Olly Wallace, som må være et av de største talentene på instrumentet i Skandinavia i dag.

Deretter bar det ut i Københavnsommeren, som viste seg fra sin beste side, og ned på Vandkunsten. Her regjerte trommeslageren Kresten Osgood med sin kvintett, som fremdeles består av Mathias Petri på bass, Erik Kimestad på trompet, Mads Egetoft på saksofon og Jeppe Zeeberg på piano. Vi hørte denne gjengen tidligere i uka på 5e, men programmet denne ettermiddagen ute i sola, var mer publikumsvennlig enn inne på 5e. De fem musikerne er drevne herrer, tross relativt ung alder, og vi merket oss, som alltid, Jeppe Zebergs Bud Powell/Thelonious Monk-aktige spill og trompeteren Erik Kimestads fine bop-trompetspill. Dette er en musiker det norske jazzmiljøet skal ta vare på, for nå er han tilgjengelig i Kristiansand i to år.

Deretter bar det av gårde på sykkel inn på den flotte Vesterbro Torgs Vinbar, hvor faren for å bli hengende altfor lenge absolutt er til stede. Her regjerte den norske vokalisten Birgitte Soojin, sammen med gitaristen Per Møllehøj og en kvinnelig bassist vi dessverre ikke fikk med oss navnet på. Streitjazz med croonerkvalitet fra Soojin, og sobert og fint spill fra Møllehøj.

Så var det på pedalene igjen, og opp på Nørrebro og den lille cafeen Gaarden og gaden, hvor saksofonisten Dane TS Hawk, (bildet over) eller Torsten Høeg, som han egentlig heter, spilte med sitt band The Way Out. Her møtte vi igjen saksofonisten Mads Egetoft, sammen med bassisten Jonathan Aardestrup og trommeslageren Jens Lopes. Musikken til TS er mye inspirert fra Afrika og spesielt Etiopia. Men det er ikke verdensmusikk slik man kjenner det. Her får vi musikken inkorporert i knallsterk jazz som hele veien swinger og som tar tak i deg som lytter. TS Hawk, er ved siden av å være en strålende altsaksofonist, også forfatter og skribent, noe jeg synes kan merkes på hans måte å spille på. Han er en musiker som virkelig kan fortelle en historie, og som gjør det på en ytterst sjarmerende måte, sammen med et fint band.

På pedalene igjen og litt lenger ned på Nørrebro. (Logistikken i sykkelplanleggingen er ytterst viktig på en maratonfestival som dette). Stedet var Koncertkirken på Blågaards plass, og vi skulle høre den sveitsiske vokalisten Lucia Cadotsch (hovedbildet) og henne Speak Low-prosjekt, med bassisten Petter Eldh og saksofonisten Otis Sandsjö. Mye av musikken var hentet fra Billie Holiday sin settliste, men det var slett ingen Holiday-kopi vi fikk høre.

Cadotsch er en original vokalist med sin helt egen stemme og tilnærming til musikken, og sammen med «sirkelpustmaesto» Sadsjö og bassmester Eldh, ble dette en nydelig forestilling. Å høre Eldh og Sandsjö i samspill er intenst og energisk, og med Cadotsch stemme på toppen, så skaper de nydelig musikk. Kanskje var vokalen litt for lavt mikset, i alle fall der vi satt, men det gjorde ikke så mye.

Etter denne nydelige opplevelsen, kunne man egentlig bare trillet hjem og gått i seng. Men sånn blir det jo aldri, når man først er i gang med sin personlige Tour de København. Derfor bar det igjen gjennom byen og ut til fristaden Christiania, denne sydlandske, vakre delen av København, for å besøke Christiania børneteater, for igjen å høre saksofonisten Gabor Bolla sammen med den fantastiske pianisten Robert Lakatos, bassisten Daniel Franck og en trommeslager vi ikke fikk med oss navnet på.

Å sitte på Christiania børneteater å høre dette bandet, var som jeg tror det må ha vært å høre John Coltrane Quartet på en liten klubb i New York i for eksempel 1958 (vårparten). Dette er en kvartett som, etter å ha spilt en rekke konserter sammen under denne festivalen, nå er så samspilt at det bare er å hanke dem inn i studio, eller ta opp en nattlig konsert med dem. Det er trøkk, energi, lyrisk, vakkert og tøffere enn de fleste tog, og denne sene kvelden briljerte de to ungarerne så det svei i veggene i Christiania. Et fantastisk «hold»!

Men vi stoppet dessverre ikke der. Som vanlig skulle vi avsluttet med et siste sett på 5e, men da vi ankom var konsertene slutt. Men da var klokken langt over midnatt, og de festsugne musikerne og publikummerne som hadde vært på 5e siden tidlig kveld, fortsatte utenfor spillestedet til den lyse morgen.

Men vi tok fornuften fatt, etter en stund, og trillet rolig og behersket opp mot «bingen» og Ole Lukkøye, med visshet om at dette hadde vært en strålende dag på Copenhagen Jazz Festival.

Så nå er det bare å «snu trusa» og komme seg nordover mot Moldejazz for nok en uke i jazzhimmelen.

Vi høres plutselig!

Tekst og foto: Jan Granlie