Konserter

Tause vil vi sitte og lytte

MAIJAZZ, TORSDAG 11. MAI 2017: Stavanger kaller igjen! Det er tid for ett av vårens store eventyr, nok en gang. Et Stavangersk vår-eventyr som – akkurat som alle tidligere år – er kallet Maijazz.

I fjor forlot vi Stavanger og Maijazz 2016 i Sigbjørn Obstfelders ånd. Det gjorde vi med å markere 150-årsdagen for dikterens fødsel med en gedigen konsert i hans ånd – se artikkelen «En i uendelige baner sig slyngende stråle».

I det vi ankommer Stavanger denne torsdagen ett år seinere, i 2017, tenker vi igjen på Obstfelder. Men denne gangen er vi uten noen tanke om jubileer. Under de tunge og regntunge skyer tenker vi denne gangen,

«… jeg ser på de gråblå skyer … dette er altså Stavanger. / Dette er altså maijazz’ hjem / De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte … Hvor de gråblå skyer blir tunge. /  Jeg ser, jeg ser … Mange regndråper … Her er så underlig…».

For ingenting er som vanlig i år. Der hvor sola vanligvis speiler seg i Breiavannet er nå lufta klam og fuktig, regndråpene faller både fra oven og fra neden. Vær og vår er overhodet ikke som sedvanlig, her er det definitivt underlig.

Ikke minst skjønner  vi det, når vi leser nyhetene om det Oslo vi forlot for bare ett par timer siden. Ved Frognerseteren – rett over denne underlige lille by jeg har fått merker av – har man i dag kjørt opp flotte skiløyper i en halv meter nysnø!

Men nu, … nei, nu …

«Nei.   Jeg skal ikke tale mere. / Tause vil vi sitte og lytte / til jazzens lange, sugende sukk, / stirre mod klubbenes angstfulle natt. / Mai! … jazz!»

For det er jo musikken det skal dreie seg om. Det er derfor din utsendte er på plass – her i denne byen hvor Alexander Kielland fant inspirasjon til sitt diktverk.

Drømmeren er drømmen
Og for en start din korrespondent får på årets festival. Hans første stopp skulle bli nær to timer med Chris Potters nye akustiske band, kvartetten som i disse dager har debutert på ECM med Potters tredje ECM-skive; «The Dreamer is the Dream».

Chris Potter Quartet var satt opp til å gå på på Stavanger Jazzforums klubbscene, Spor 5, som første punkt denne kvelden. Og jo, salt peanuts*, det vil si jeg, ville selvfølgelig være der. Mitt mål er som kjent å gi deg en opplevelse  – en skygge av hvordan det var å være der, da det skjedde.

Sist vi hørte Chris Potter sammen, du og jeg, var med Unity-bandet til Pat Metheny, et band som jo ble bra. Men det ble jo bra jo takket være at Potter reddet sakene. Uten Potter, ingen unity. Men det er lenge siden vi har hørt Chris Potter som sin egen mann, i hans egne akustiske og musikalske univers.

Å dømme etter en forhåndslytt på den nye ECM-plata – og på et radioopptak fra Frankrike med den akustiske kvartetten fra midten av april i år – var det med stor spenning vi hadde sett fram til denne konserten.

Med David Virelles på klaver – en ung pianist med røtter på Cuba – men med solid basis i New Yorks friere post-loft landskap – blant annet etter et nært samarbeid med Henry Threadgill.

En kombinasjon som skaper en vakker og spennende dynamikk som ligger langt fra alle konvensjonelle oppfatninger av latinisert jazz. Coco-ized Cecil Taylor – Taylor-made latin. Han har to ECM-skiver ute i eget navn, «Mboko» fra 2014 og «Antenna» fra i fjor.

På trommer et navn som i dag er bemerkelsesverdig velkjent, på tross av at han ennå ikke er tretti år. Marcus Gilmore har vi hørt med både Vijay Iyer og med Ravi Coltrane. For øvrig var han også med på Virelles skive «Mboko» nevnt ovenfor.

Gilmore er som trommmis mer rytmisk orientert enn soundscape-orientert i sitt spill – noe som ofte kan peke mot en mer konvensjonell spillestil. Men Gilmore er overhodet ikke en «gammeldags» trommeslager. Med hans til tider mer «funky» orientering, kan han minne om en rytmisert Brian Blade. Begge har en medrivende spillestil, som til tider hårfint balanserer mellom det helt presise og det uvørne.

Det uvørne – og upresise – er for dem begge, ikke en gimmick, og er ikke overdrevet. Det brukes hos dem begge aktivt som et verktøy for å skape dynamikk og utvikling. Men hvor Blade slipper bomber og andre granater i sine tsunamier av trommelyd, er Gilmore mer opptatt av å bruke «taimen» som sammenholdende dimensjon.

Den ukjente for meg i denne kvartetten til Chris Potter er bassisten, Joe Martin. Han har som de øvrige sin base i New York og i de samme kretser som resten av bandet – både Chris Potter og Marcus Gilmore var med på hans plate «Not by Chance» fra 2009. Riktignok er lyden i hans bass ut i lokalet denne kvelden svak og underbetont, men i sammenligning med de øvrige tre firedeler av kvartetten er det allikevel min vurdering at han ikke kommer opp på samme nivå.

Totalt er allikevel – sett som helhet – dette en av årets aller største konserter så langt. Potter & Co holder det gående i nær to timer, delvis med musikk fra den nye ECM-skiva, men først og fremt med helt nyskrevet stoff.

De starter med ei låt som ennå ikke har fått noen tittel. Og markerer med en gang at her blir det luft i luka og sving i svansen. Virelles leverer noen arytmiske innspill på klaver som setter seg i ryggmargen, mens Marcus Gilmore er så lydhør og pumpende at det bare er å holde seg fast i karmen – og la ballongen gå.

Chris Potter har kontrollen, men slipper også de andre fri. Han lener seg på det kollektive reisverket og fundamentet av lyd de tre andre produserer. Det er som tre partier tennis, badminton og squash – utført samtidig i en herlig samordnet dans. Men samordningen er ikke koreografert som en ballett, den blir til gjennom en magisk, organisk prosess – i en dynamikk som har klare likheter  med de «emergent properties» som vi kjenner fra kollektive fenomener. Der hvor egenskapene ikke ligger i det enkelte atomets forhold, men er en funksjon av kollektivets, av interaksjonens karakteristika.

De fortsetter med tre nye låter – låter som i den forlytten jeg fikk fra Lyon i Frankrike ikke hadde noen tittel – og som nå er navngitt som hhv. «Psycho», «Adams» og «Nu Blue» – om jeg oppfattet Potters annonsering det riktig.

Det er i denne tredobbelte blomsten konserten tar av for fullt. Bandet viser seg her fram i en spennende og modernisert form av noe vi her kan kalle «straight ahead post-free-bop».

Dette er musikalsk uttrykk – en videreføring av Miles Davis «free-bop», eller «time, no changes» som det også ble omtalt som – som ikke er totalt nytt. Vi kjenner det kanskje først og fremst gjennom den såkalte «Footprints»-kvartettens arbeid. i Om noen de siste tjue årene har ryddet opp store deler av dette musikalske landskapet etter post-bopens avantgardiske herjinger  på 1960-tallet, er det Wayne Shorters akustiske kvartett.

Denne kvartetten har siden 2000 tatt tak i arven etter Miles Davis’ 1960-talls «free-bop» og utviklet et helt særeget musikalsk språk på denne grunnmuren. Kvartetten fikk kallenavnet sitt etter at Wayne Shorters klassiske komposisjon fra 1966 – og fra den klassiske Miles-plata «Miles Smiles» – ble brukt som startpunkt for Shorters kvartett sine ofte timelange kollektivt improviserte suiter de første årene.

Dobbel kvartettanalyse
Chris Potters kvartett – som vi nå kanskje bør betegne som «Dreamer»-kvartetten for å reflektere denne tradisjonen – beveger seg i det samme musikalske landskapet som «Footprints»-kvartetten. Men «Dreamer»kvartetten har et helt annerledes uttrykk, men et uttrykk som allikevel har klare likheter. Derfor er da også det musikalske uttrykket denne kvartetten leverer, ikke en kopi, men nytt og medrivende.

«Footprints»-kvartettens Danilo Perez er – akkurat som David Virelles – også fra Karibien. Selv om Perez er fra Panama og ikke fra Cuba, er kanskje den viktigste forskjellen mellom de to at mens Perez er mer harmonisk orientert, har Virelles en mer perkussiv tilnærming. I motsetning til Virelles er Danilo Perez også i mindre grad preget av New York-scenens musikk. Dette er faktorer som også bidrar til at der «Dreamer»-kvartetten er solid forankret i den ny-yorkiske jordbunnen, framstår «Footprints»-kvartetten som mer eklektisk og stedløs.

Brian Blades flodbølger og tordenvær i «Footprints»-kvartetten er i «Dreamer»-kvartetten erstattet av Marcus Gilmores poly-rytmiske dans – en dans som til tider – akkurat som Blades orkaner – kan rive deg fullstendig over ende som en heftig vestnorsk høststorm. Men Gilmores dans kan også gi deg nesten uimotståelig trang til «funky» dansetrinn i New Yorks asfaltjungel.

Riktignok savner jeg i Potters band noe som ligner på John Patituccis presise bassarbeid og gedigne ører. På den annen side: på mange måter bidrar jo Joe Martins til tider nesten frustrerende upresishet paradoksalt nok også til å forsterke den røffe New York-tonen – tør vi kalle det han bidrar til å skape som New York-klubb-følelsen? Eller lukten av loftet?

Men den store forskjellen mellom kvartettene ligger i konsertmesterenes bidrag. Mens Wayne Shorter i lange strekk kan nøye seg med å blåse to-tre toner og korte sekvenser for å dytte på musikken i andre retninger enn dit den for øyeblikket er på vei, hopper Chris Potter uti det med begge beina og lever med i musikken. Ofte glir han med de andre tre, men vel så ofte er det Potter som legger premissene for mye av den musikken de skaper på scenen i Stavanger jernbanestasjons femte spor.

På både sopran- og tenorsaksofon leverer Potter solospill som i sine harmoniske og rytmiske finurligheter kun kan beskrives som Moz-arty! Den ordinære delen av konserten avsluttes med tittellåta fra den nye skiva, «The Dreamer is the Dream», etterfulgt av en blues som ikke tituleres, men som jeg her vil gi den åpenbare tittelen «Chasin’ the Potter».

Hovedgrunnen til denne tittelen tør være selvsagt for salt peanuts*’ kyndige lesere. I sin tone og sitt musikalsk språk gir Potter uttrykk for noe som i stor grad reflekterer John Coltranes musikalske post-bop arv, hans DNA.

Når i tillegg den bluesen som framføres har – i hvert fall slik jeg hører det – helt klare inspirasjoner fra Coltranes klassiske låt «Chasin’ the Trane», tør tittelen være åpenbar.

Men om Potter – genotypisk, dvs. i de musikalske genene – har elementer av Trane i seg, er det heller ingen tvil om at han også er bærer av musikalske gener etter alle de andre store tenoristene i New Yorks jazzhistorie. Og like klart er det at det fenotypiske uttrykket av denne arven, altså hvordan musikeren Potter og hans musikalske uttrykk framstår, ene og alene er hans eget.

I dette er Potter på mange måter den musikeren som i dag bærer videre arven etter den amerikanske jazzhistoriens store tenorsaksofonister. Den som i dag bærer med seg og videreutvikler transcendasjonen av skillet mellom Coleman Hawkins og Lester Young som en gang ble definert som det grunnleggende skillet mellom det rytmiske og harmoniske tenorspillet.

Som ekstranummer får vi ei låt som Potter har kalt «Eagle», med noen majestetisk flytende sekvenser som svært godt skaper et bilde av ørnas – om det nå er den norske eller den nord-amerikanske havørna – flukt og flyt på meteorologiske luftstrømmer. Om du hadde satt kvartettens avslutning som lydspor til en film av en ørns nedslag i toppen av et krokete furutre, hadde det vært et perfekt synkronisert uttrykk, hvor lyd og bilde skapte en større virkelighet som gikk ut over dem begge.

Det var i hvert fall det som skjedde i mitt hode på slutten av den andre timen inn i denne konserten på Spor 5. Jeg så – bokstavelig talt – ørna lande på scenens kant denne kvelden.

Danser kaniner jazzrock?
Etter en slik livgivende og medrivende opplevelse, var det nesten dårlig gjort å trekke opp til salige Lars Oftedals bedehus Stavangeren. Her hadde bandet Cutting Edge satt Maijazz’ publikum stevne, og forrettet sin musikk. Akkurat slik Lars Oftedal forrettet for de som Alexander Kielland i Gift-trilogien omtalte som Oftedals kaniner. Nå er det ikke like mye svovel og djevelskap i musikken som Cutting Edge forrettet i Stavangeren denne kvelden som det det nok var i Lars Oftedals prekener for kanin-forsamlingene i dette bedehuset. Men jeg tviler sterkt på at Oftedal ville ha særlig mye til overs for den dansable musikken som ble preket fra dagens prekestol. Tvert i mot ville han nok sett både små og store djevler i Cutting Edge sin musikk.

Bandet Cutting Edge var ett av de klareste uttrykkene i norsk jazz for det som ble omtalt mot slutten av 1970-tallet som jazzrock. Bandet ble etablert i 1981 og var aktive de neste fem-seks årene. Cutting Edge opplever for tiden en slags ny vår – eller er det kanskje høst? Etter en gjenforeningskonsert i forbindelse med Oslo jazzfestival i fjor – tjuefem år etter at bandet ble etablert – spilte de denne kvelden på Maijazz. Med hele besetnings-historien på plass, Rune Klakegg på tangenter, Morten Halle på saksofoner, Frank Jakobsen på trommer, Knut Værnes på gitar og Edvard Askeland på el-bass, samt med Stein Inge Brækhus på trommer.

Nå fikk jeg ikke med meg hele konserten. På grunn av Chris Potters medrivende musikk, endte jeg med å høre bare siste tredelen av konserten – og vurderingen her er gjort på dette grunnlaget.

Musikken til Cutting Edge er jo velkjent, vi snakker ca. 1980-jazz rock med åpenbart et tidstypisk merke. Ville de evne å fornye musikken og gjøre den aktuell for 2010-tallet? Det er spørsmålet vi stilte på forhånd. Og svaret er – det gjorde de i liten grad. Jeg fikk en opplevelse som jeg vil karakterisere som en klassisk revival -følelse. Når du i dine eldre dager hører igjen musikk som bærer i seg en tidsånd fra anno dazumal – fra den gang da.

Musikk du forbinder med fest og hygge – og mye moro. Tenk ABBA tredve år seinere. Du blir slått over lekenheten i musikken, og ser detaljer i dag som gikk deg hus forbi for tredve år siden. Og ja visst er det gøy! Endog svært moro!

Det er også moro å se igjen gamle kjente som man i dag sjelden ser på en sentral nasjonal og nordisk scene, Frank Jakobsen, Knut Værnes, Edvard Askeland, og ikke minst Rune Klakegg. Brækhus og Halle kan man jo oppleve både nå og da.

Jeg har alltid ment at vi får høre alt for lite til Rune Klakegg i dag, alt av sammenhenger hvor Klakegg bidrar er verdt å få med seg. Halle er en dyktig saksofonist som også her er spennende å låne øre til. Men det som virkelig skaper en dynamikk i det som i dag altså er en sekstett er paret av trommeslagere. Stein Inge Brækhus er en eksplosiv dynamo, men som ikke (helt) greier å ta luven fra Frank Jakobsen. Og sammen er de dynamitt!

Et morsomt tilbakeblikk til en musikk og en sound som en gang karakteriserte en epoke. En musikkform som ikke fordrer aktiv lytting, men som skaper den gjenkjennende varmen som gode minner kan skape. Styrken til bandets framføring er den åpenbare «tongue-in-cheek» de seks har i forhold til musikken, en ironisk distanse som ellers er ansett å være kjennemerket til seinere generasjoner enn det musikantene representerer. Til den såkalte generasjon X, … eller var det Y … eller Z.

Still Point på Sting
Vi rusler opp til Stavangers sentrale sted for utagerende og frittgående musikk, den lille klubben Sting på toppen oppe ved Valbergtårnet. Vi skal opp dit for å få med oss årets siste utgave av ett av de viktigste – og mest spennende – tiltakene i Maijazz’ regi, konsertserien «Tett på en helt». Her får unge band og musikere – som er knyttet til jazzutdanning – mulighet til å prøve seg i samspill med en «helt» de har pekt ut selv.

Kveldens utgave er en trio – Still Point – et band med tilknytting til Jazzlinja på Bjergsted og til Konservatoriet i Kristiansand. Bandet karakteriserer sin egen musikk som elektro-akustisk improvisasjonsmusikk, fra det neddempet melankolske til det mere energifulle og eksplosive. Deres «helt» er Ståle Storløkken. Still Point består av Vegard Rubach Ese på el-gitar, Tobias Grønborg på laptop og live sampling og Martin Bremnes på trommer.

Vi får halvannen time i et svevende psykedelisk landskap, ikke minst understreket av Storløkkens Hammond-orgel og elektronikk og Grønbergs manipulasjoner. Dessverre blir sette skjemmet av at det blir for langt, etter ca. 45 minutter begynner det hele å vandre i samme fotsporene som allerede har vært behørig oppgått, uten å tilføre noe særlig nytt. Storløkken prøver, og trommisen Bremnes forsøker å henge med, men som kvartett blir det hele uforløst. Men jeg er sikker på at trioen Still Point har fått med seg en erfaring og lærdom som de kan utvikle videre til også å kunne se totalform i det de utøver samtidig som fokuset sitter på den enkeltes bidrag til mikrolandskapet som utformes på ethvert tidspunkt.

Da er det tid for å snu nesa mot seng og søvn for å stille friske og opplagte til en ny dag i Maijazzens tegn!

Tekst: Johan Hauknes

PS: Takk til Sigbjørn Obstfelder for tjuvlån fra «Jeg ser» og «Eva», begge publisert i «Digte» i 1893. Språkformen er lettere modernisert.