Konserter

The End, eller begynnelsen på slutten, måske?

PUMPEHUSET, KØBENHAVN, 11. JANUAR 2018: Vi lever i en usikker verden. Den amerikanske presidenten og hans kollega i Nord-Korea er to som er med på å gjøre kloden til et itt mindre sikkert sted. Opp gjennom årene, er det mange band som har benyttet begrepet The End, enten som bandnavn, eller, som Doors, som en låttittel, og det er en stund siden begrepet har vært mer treffende enn akkurat nå.

Den svenske saksofonisten Mats Gustafsson, har valgt å bruke begrepet som navn på sin aller nyeste gruppe, som i går hadde verdenspremiere på Pumpehuset i København. Konserten ble arrangert av det «nye» spillestedet Alice, sammenslåingen av Jazzhouse og verdensmusikkscenen Global, som om kort tid åpner dørene på sitt «nye» spillested oppe på Nørrebro.

I denne versjonen av The End møter vi et stjernelag av fritt improviserende musikere fra flere land, med vokalist Sofia Jernberg fra Sverige, saksofonist Kjetil Møster og gitarist Anders Hana fra Norge og trommeslageren Greg Saunier fra Sambandstatene.

De fleste av våre lesere kjenner de fleste av disse musikerne fra flere spennende prosjekter opp gjennom årene, men den som for oss som bruker livene våre på jazzmusikk, er nok trommeslager Saunier et relativt ukjent navn. Men det er det definitivt ikke etter denne kvelden.

Han er musiker, produsent og komponist og er, sammen med Brian Chippendale (Lightning Bolt) og Zach Hill (Hella) blitt beskrevet som «a generation of trailblazing 21st-century avant-rock percussionists» av bladet Rolling Stone. Han har spilt med det meste av utagerende og eksperimentell rock i USA, blant annet med Joanna Newsom, Erase Errata, Rainer Maria, Martha Colburn, Xiu Xiu og Marc Ribot’s Ceramic Dog. Og de som kjenner til trommeslageren sperrer opp øynene når Gustafsson forteller at han skal spille med dette unikumet. Og et unikum er han. Kun utstyrt med basstromme, skarptromme og et cymbal, er han i stand til å lage et lurveleven og et trommekomp utenfor denne verden, og en trommeslager som befinner seg så tett på «Dyret» i Muppet Show skal man lete lenge etter.

Konserten i går besto av ett langt sett, hvor de enkelte musikerne bidro med hver sine komposisjoner. Og det startet gjerne med et riff, enten fra Gustafsson eller Hana, eller begge to, før de andre hang seg på og utvidet penselen til å uttrykke noe som kunne minne om dommedag.

Den fantastiske vokalisten Sofia Jernberg er i en klasse for seg selv. Hennes stemmeomfang spenner fra det litt naive og enkle til hyling og skriking som er så kontrollert at det er en fryd å høre. Vi har fulgt henne en del år nå, og det er fantastisk å høre hvordan stemmen hennes hele tiden utvikles og blir mer og mer spennende.

Kjetil Møster er den av saksofonistene som er mest «jazza». Han bruker hele paletten i sitt spill og leverer strålende solier, samtidig som han understøtter og bidrar i Gustafssons mer rocka og riffaktige spillestil. Han er også den som «peiser på» fra start til mål, og den som «styrer butikken» med innspill og ideer.

Anders Hana er en gitarist vi har hørt lite til de senere årene, men så var det desto hyggeligere å se han på scenen igjen. Med komplett oversikt og kontroll over de andre musikerne, leverte han ytterst spennende bidrag i denne sammenhengen.

Og sist, men definitivt ikke minst, trommeslageren Greg Saunier. Makan til trommeslager kan jeg ikke huske å ha opplevd tidligere. Han var overalt på det lille trommesettet, og mens han holdt på med et av sine energiutbrudd tenkte jeg at denne mannen må ha en god trommestikke-sponor. For mer hardtspillende enn Saunier, tror jeg ikke man finner i dagens rytmiske musikk.

Musikken kan kanskje beskrives som en blanding av to av de andre gruppene Gustafsson holder gående, nemlig trioen Fire! (med Johan Berthling, bass og Andreas Werlin, trommer) og det relativt store bandet Fire! Orchestra. Mye av energien er den samme, og det rytmiske, med de gjentagende riffene som underlag for solistene, er i samme landskap. Men med Jernbergs fantastiske vokal og Sauniers trommer på topp, så blir det allikevel noe helt annerledes.

The End hadde sin verdenspremiere i går, i dag spiller de på All Ears-festivalen i Oslo og på lørdag kan de høres på Landmark i Bergen, før de går i studio for å lage sin debutplate på selskapet Rare Noise. Og selv om denne kvintetten er med på å lage soundtracket til undergangen, tror jeg vi bare er i begynnelsen av verdens endelikt. Jeg tror at The End kan være med på å gjøre våre liv på planeten adskillig bedre, o0g kanskje er de med på å skremme både USA og Nord-Koreas ledere (eller andre av samme slaget) til å ta det rolig i svingene framover.

Er du  Oslo i kveld elkler i Bergen i morgen, er det bare å møte opp. For dette bandet er verdt mye av din tid!

Tekst og foto: Jan Granlie