Konserter

The Great American POING Book

ULTIMA – OSLO CONTEMPORARY MUSIC FESTIVAL, VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 14. SEPTEMBER 2019: Riktignok er de tre sentrale figurene i POING i programmet omtalt som pøbler. Og riktignok er det med en viss «punk attitude» de  nå har holdt på i tjue år. I løpet av disse tjue årene der de har revet ned alt som har vært hellig i den skolerte samtidsmusikken, og løftet opp det som i en klassisk, modernistisk og velordnet verden før 1960 ville karakteriseres som lavkultur opp til store høyder.

Selv navnet har en røff historie. I følge et intervju i forbindelse med trioens 20-årsjubileum forklarer Rolf-Erik Nystrøm, da de begynte i 1999, var dette en trio med «… tre, i den klassiske verden, fordømte instrumenter. Saksofonen har jo ofte, innen klassisk musikk, blitt brukt som et symbol på synd og frimodighet. Bl.a. i Walter Pistons klassiske orkestreringslærebok fra 1955 beskrevet som ‘et instrument som sjelden spiller reint, og hører til på tvilsomme etablissementer’.

«Akkordeon eller dragspel var Kontrapunkt-general Sten Bromanns store hatobjekt. Og kontrabassen, om ikke fordømt, så [er den] det nederste instrumentet i partituret, det mørkeste og i orkesterforstand,vanligvis det minst solistiske. Dermed var Goethes fordømte karakter Faust en god allegori og navn på oss tre».

Alkymisten Johann Georg Faust – mannen som var opphavet til eventyrskikkelsen som solgte sin sjel til djevelen – hadde sitt navn fra det tyske ordet for en knyttet neve. På innspill fra Olav Anton Thommessen var det de endte opp med i stedet, det franske ordet for en knyttneve, poing. Et ord som med perfekt fransk uttale, lyder likt som point. Så neste gang det lyder «Norvège, douze points» under ESC, så ikke vær for sikker, det kan være 12 knyttnever du får i trynet.

Allikevel, Nystrøm og de andre to, Frode Haltli og Håkon Thelin, kan nok framvise en viss pøbelaktig holdning i sin utøvelse av vakker musikk fra alle deler av den sosiale og kulturelle verden, men som personer er de definitivt ikke pøbler.

Men at navnet er passende, er det overhodet ingen tvil om. For det de serverer, er rett «in your face» så det holder. Som denne kvelden. De gir oss sin nyeste spinnville idé, en lapskaus av mer eller mindre kjente toner, servert med sedvanlig POING-humor og –humør. Det kan jo kanskje synes som om de tar det lett og fleipete, men vær overhodet ikke i tvil, de tar musikken dønn seriøst.

Det er ikke noe slinger i valsen — eller noe feik — når de serverer oss The Great American Fake Book, den første av de to Ultima-konsertene trioen gjør i år. Allerede prosjekttittelen er jo så rik på implikasjoner.

Alle spede og aspirerende jazzmusikere har vel før eller seinere sittet med (minst) ett eksemplar av en eller annen lefse av en fake book. En fotokopiert lefse av standardiserte akkordskjema for jazzens uendelige mengder med standardlåter. Slik som den originale, The Real Book, som først ble samlet sammen av studentene på Berklee College of Music på 1970-tallet.

Samtidig referer det jo også til det som fra et vokalist-perspektiv omtales som the Great American Song Book, et tema som gjerne forbindes med de store klassiske jazz-vokalistene, og kanskje spesielt med Ella Fitzgerald.

Med seg på laget har de denne gangen tatt med seg danske Marilyn Mazur, på trommer og perk, polske Raphael Rogiński på en deilig Gibson 330, samt den norske trompetisten Eivind Lønning.

Man går ikke til en POING-konsert uten at disse barrikade-nedrivende musikerne også har et tydelig politisk budskap. Så også i dag. Og nærmest som forventet, er det todelt. For det første; Amerika er ikke bare Amerika. Som der Marx og Engels har sin anti-Düring, har Nystrøm et al. sin anti-Trump. Amerika er et mangfoldig kontinent, med en mangfoldig musikalsk tradisjon.

Og for det andre; selv det som er amerikansk, er det ikke aleine amerikansk. Som alle kulturelle uttrykk, er også alle de amerikanske uttrykkene skapt av en smeltedigel av inspirasjoner og påvirkninger fra hele verden. Noe som til fulle kom til uttrykk i musikken denne kvelden.

Som da Thelin spilte på det som må ha vært en uhadi, eller en segankure, et bue-instrument fra sørlige Afrika, med et gresskar som resonanskasse. Dette kom med slavene til Brasil og ble der kjent som berimbau. Her er instrumentet særlig kjent fra framføringer av den brasilianske kampsporten – eller kampdansen – capoeira.

Men etter en tur innom Botswana, svinger vi også innom jazz-standarder, som Thelonious Monks «’Round Midnight». På et tidspunkt sveiver de også innom «My Favorite Things» fra musikalen «Sound of Music», ei låt som John Coltrane gjorde om til det fremste uttrykket for sin form for modaljazz. Men her er «MFT» koplet sammen med noe som minner meg om Miles Davis’ … er det linjer fra «Tutu»? I en sekvens er vi innom det som for mange unge amerikanske jazzmusikere har vært redningen, spillejobber i jødiske konfirmasjoner, Bar mitzvah, og i brylluper. Klezmer-musikk er gladlynt dansemusikk så det holder, noe Raphael Rogiński til fulle viser.

I det hele tatt, musikken kan ikke karakteriseres på annen måte enn som en smakfull pastisj. Her gjelder det å kunne sine fake books, om man nå i det hele tatt skulle ønske å følge med. Vi lar det være, det kommer lett i veien for det umiddelbare møtet med musikken. Underveis gjennom den lar vi oss imponere av musikalske prestasjoner på et høyt nivå.

Haltlis akkordeon-spill er ikke bare interessant, det er medrivende morsomt og variert. Vitsene om trekkspillet i jazz og annen improvisert musikk er mange, men få steder er dette instrumentet gjort så spennende, variert og musikalsk som i Frode Haltlis hender. Håkon Thelin er presist tilstede hele veien på sin bass.

Og Rolf-Erik Nystrøm er, … vel, ikke mer enn Rolf-Erik Nystrøm. Og det holder til gjengjeld i lange baner. I kveld spiller han over en instrumentpark med sin sedvanlige altsaksofon, supplert med en sopranino- og en baryton-saksofon. Og jammen kommer han ikke også trekkende med et vidunder av en bass-saksofon også, kun i ført en enkel bærestropp rundt halsen. Dette instrumentet veier vel i det minste sine 10-15 kg, og de aller fleste spiller det satt montert opp på et gulv-stativ. Jeg får kink i nakken bare av å se på!

Den polske gitaristen Raphael Rogiński er for meg en nytt bekjentskap. For et gitarspill! Han er en født i Polen, men vokste opp i Frankfurt am Main etter at foreldrene forlot Polen. Rogiński har en frapperende teknikk, og en evne til å få gitaren til lyde annerledes. På et – eller var det flere? – punkt lød det som fingerspill på en arabisk oud. Det er tydelig at han blant annet har sin bakgrunn i klassisk gitar, men det er særlig innenfor jazz han har operert musikalsk.

Eivind Lønning bidrar vidunderlig på sin trompet, og jeg har aldri hørt ham spille så nærme opp til en Miles Davis-tradisjon som han til tider gjorde her, når det trengtes. Han viste også en betydelig utvikling av sitt tonløse, perkussive spill på hornet, med sider som jeg ikke har lagt merke til tidligere. Samspillet mellom ham og Nystrøm var flott og tett, et integrert samspill som også Mazur danset rundt og spilte på.

Jeg tror jeg kan hevde at Marilyn Mazurs spill denne kvelden, overgår det meste jeg har hørt av henne i alle disse årene. Og det sier svært mye, for den standarden ligger høyt. Alltid på plass i et svært tett samspill med de andre musikantene. Hun heier på, driver fram, leker i sampillet. Hun introduserer ideer, hun fanger opp innspill og omformer dem. Hun er som en veltrimmet V12-er på høygir. Mazur får det til å se så lett ut! Hun er så melodisk dansende og lettfotet, og ikke minst så  presis i sitt spill, at det er bare å lene seg tilbake, dykke ned i musikken og la deg føre med.

Jeg vil si at med sitt spill denne kvelden setter Mazur en ny standard for, og legger lista høyt for, innholdet i begrepet melodisk perkusjon. Når vi dessuten får noen deilige lange strekk med trommeslageren Marilyn Mazur – på høygir – er det bare å si takk for musikken!

På forhånd hadde jeg bestemt meg for å lytte spesielt etter om vi fikk Pat Metheny, Lyle Mays og David Bowies «This is not America», og om vi fikk utdrag fra komponisten Morton Goulds kanskje mest kjente verk; den andre «American Symphonette», den med «Pavanne». Det viste seg å være svært vanskelig å huske på dette — huske å lytte etter. Musikken og framføringen var faktisk alt for bra til at det lot seg gjøre. Det hele var for medrivende. Men jeg tror ikke vi fikk noen av dem!

Dette er et prosjekt jeg svært gjerne vil høre utvikle seg videre. Og rykter tilsier dessuten at POING med Maja Ratkje neste år skal gjøre en versjon av Berthold Brecht og Kurt Weills «Tolvskillingsoperaen». De av oss som fortsatt svever på minnet om galskapen i Ratkje/POING-prosjektet «Kapital & Moral» kan bare glede seg til POINGs neste år, med mer «fake book» og med mer Kurt Weill, fake or not.

Gled deg, det gjør vi!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Roar Vestad


Rolf-Erik-Nystrøm


Frode Haltli


Håkon Thelin


Raphael Rogiński


Eivind Lønning