Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

The long and windy road

MUSICA SULLE BOCCHE, SANTA TERESA GALLURA, SARDINIA, ITALIA, 31. AUGUST – 3. SEPTEMBER 2017: Den sardinske saksofonisten Enzo Favato, arrangerer hvert år denne festivalen på nordspissen av Sardinia. Santa Teresa Gallura er kanskje mest kjent for at det er her man tar fergen over til Korsika eller man kommer derfra, en fergetur på kun 45 minutter. Det er en vakker og stille landsby med en flott strand og noen helt vanvittige fjell- og steinformasjoner, som i millioner av år er blitt formet av vind og vær, og sikkert også et og annet jordskjelv eller vulkanutbrudd. For naturen her er helt spesiell, noe man fort oppdager, hvis man kommer kjørende fra havnebyen Olbia (flyplassen) på andre siden av øya, eller at man for eksempel oppsøker Cala Grande, rett utenfor byen, hvor man i år hadde åpningskonserten i det solen gikk ned i havet første kvelden.

Denne begivenheten måtte undertegnede dessverre droppe i år, på grunn av at man hadde pådratt seg en solid sommerforkjølelse, som tvang den gamle mannen til å oppholde seg i skyggen inne i byen. Og sommerforkjølelse skal man ikke spøke med, når den som har fått den er av hankjønn!

Men første konsert på Piazza Santa Lucia, på kirketrappen, fikk jeg med meg store deler av. I år hadde man hyret inn den for oss, relativt ukjente, franske altsaksofonisten Thomas de Porquery (bildet over) og hans band Supersonic til å åpne selve festen og festivalen. Dette er et band som de senere årene har gjort en viss suksess i Frankrike. De har vært nominert til flere priser, og er en gjeng musikere som blant annet hyller Sun Ra i sin musikk.

Porquery kjenner noen fra hans samarbeid med et av Frankrikes tøffeste ensembler, Andy Emler Mega Octet, som har gjestet Norden flere ganger, og noe av musikken vi fikk høre denne kvelden kunne på mange måter knyttes litt til Emlers morsomme band.

Men jeg må innrømme at jeg bli litt skeptisk i starten. Man reklamerte med at dette skulle låte som Sun Ra, og jeg hadde forventet «full pinne», galskap og frittgående musisering fra første strofe. Men det tok en stund før Porquery trampet hardt i scenegulvet og resten av bandet våknet til dyst. Og derfra og ut, vokste musikken til noe som godt kunne sammenlignes med Sun Ra, men like mye en kombinasjon av Art Ensemble Of Chicago med noen dråper The Thing, Dinamitri Jazz Folklore, Andy Emler og, ikke minst Robert Wyatt i et litt frilynt selskap! For da Porquery grep mikrofonen og sang, var det Wyatts stemme som kom ut gjennom høgtalerne. Og en kombinasjon av de forannevnte og Wyatt, er slett ingen dårlig combo.

Ved siden av Porquerys altsaksofon og vokal, var det utvilsomt trommeslageren Edward Perraud, som vi blant annet kjenner fra trioen Das Kapital (Daniel Erdmann og Hasse Poulsen), som gjorde seg mest gjeldende.

Og det var ingen tvil om at bandet falt i smak hos det litt for fåtallige publikumet. Kanskje kan grunnen til det litt sparsomme fremmøte være, at det kom en og annen regndråpe i løpet av starten på konserten, men det klarte bandet raskt å jage «på dør».

Dag to, fredagen, startet med konsert ute i det fri. Sommerforkjølelsen hadde man tatt knekken på ved hjelp av Dr. Nielsens bitter og en «painkiller», så nå var eders utskremte mer enn klar for festival.

Turen denne dagen gikk ut av den lille landsbyen og ut i en vakker olivenlund, hvor vi skulle høre japanske Miki Imai (bildet over) traktere strengeinstrumentene ehru og koto. Ehru en en slags fiolin som er vanlig i den klassiske og folkemusikkbasert, japanske musikken.

Miki Imai kommer fra Yamaguchi, og har spilt ehru nesten hele sitt liv. Hun kan instrumentet godt, men musikken ble liggende et godt stykke unna hva man kan kalle jazz. Og med forhåndsinspilt «komp» fra noe som nesten kunne ha vært London Pops Orchestra, ble dette en annerledes opplevelse. Men Miki Imai er en dyktig utøver, både på ehru og koko, og konserten utviklet seg til å bli en hyggelig seanse denne svale ettermiddagen. Og skal man høre skikkelig jazz spilt på koto, skal man heller oppsøke en konsert med Michiyo Yagi!

Deretter var det tid for mat, slik at man gikk glipp av trombonisten Filippo Vignato og hans trio. Vi hørte trioen tidligere i sommer i Novara, og kan referere anmeldelsen derfra, om man skulle være interessert.

Kvelden ble avsluttet med den polske pianisten Marcin Wasiliewski og hans trio, en trio som både har operert sammen med trompeteren Tomasz Stanko og på egen hånd de senere årene, blant annet med plateinnspillinger på ECM.

Da konserten startet, viste værgudene at de også ville være med og høre den polske trioen. Vinden tok seg opp, såpass mye at musikerne hadde problemer med å høre hva som kom ut av monitorene på scenen. Men de gjorde et utmerket sett, hvor særlig Wasiliewski beviste at han er en strålende pianist. Litt typisk ECM, hvor man ofte opplever musikken friere og mer vital på scenen enn live. Wasiliewski har den moderne jazzhistorien i bakhodet, fra tidlig 60-tall, via Komeda og fram til i dag, og sammen med trommeslageren Michal Miskiewicz og bassisten Slawomir Kurkiewicz, ga de oss et fint sett før natten tok overhånd.

Lørdagen opprant med 17 m/s vind, men allikevel godt over 20 varmegrader. Og bortsett fra temeperaturen, så var det som en god sommerdag i København. Men siden arrangørene var redd for at vinden skulle øke på, og rive med seg alt av opprigget lyd- og lysutstyr fra utendørsscenen foran kirken, valgte de i hui og hast å flytte dagens tre konserter innedørs.

Først ut var de fire vokalistene i «Sos Cantores» di Cuglieri, som i den lokale barneskolen, først ga oss et sett med tradisjonell sang fra Sardinia. Denne framføres ved at de står tett inntil hverandre i en ring, og stirrer konsentrert inn i hverandres øyne to og to, og vi får firstemt, og ytterst vakker sang, som for utrente ører unektelig høres svært religiøst ut. Men dette settet handlet visst om fyll, fest og glede, mens andresettet, som skulle fremføres i en kirke i nærheten, skulle være mer religiøs. Vi droppet ut etter den «lystige» avdelingen, og overlot våre plasser til de mer lokale tilhørene. Men sjarmerende og medrivende er denne formen for vokale fremførelser. Og firstemt mannssang er spennende.

De to hovedkonsertene denne kvelden, hadde man lagt til landsbyens teatersal. Noe jeg tror var en god beslutning, for ute hadde vinden tatt seg enda mer opp, slik at en konsert utendørs hadde vært farefullt å gjennomføre.

Først ut var den italienske sopransaksofonisten Roberto Ottaviano, sammen med bassisten Giovanni Maier og trommeslageren Zeno de Rossi. Tre musikere man har merket seg i flere sammenhenger i Italia. Ottaviano blant annet i Italian Instabile Orchestra, og de Rossi i flere spennende sammenhenger innenfor den mer moderne delen av den italienske jazzen.

På mange måter ble teatersalen for stor for denne trioen. Avstanden fra bandet til publikum ble rett og slett for stor, så musikken hadde vanskeligheter med å nå utenfor scenekanten. Jeg synes heller ikke Ottaviano er kreativ nok som sopransaksofonist, og låtene og improvisasjonene ble litt for like og ensporede til at vi klarte å la oss fange gjennom hele settet. Det var tre god musikere, som sikkert hadde fungert godt i en liten klubb, men i et såpass stort «landskap», ble det dessverre litt kjedelig. Ottaviano har mye Steve Lacy i sitt spill, men har et lite stykke å gå, før han stiller på like fot med sin amerikanske «bror».

Siste band ut denne kvelden, var festivalsjef Enzo Favato, (bildet over) og hans seneste prosjekt Tangerine. Her hadde han med seg gitaristen Marcello Peghin, trombonisten Filippo Vignato, bassisten Salvatore Majore og trommeslageren Allesandro Cau. Favato trakterte selv sopransaksofon, bassklarinett, et slags toraders trekkspill og elektronikk, og elektronikken var noe som gikk igjen gjennom hele settet, i og med at flere av medmusikantene også tuklet litt med elektronikken.

Men vi fikk et høyst spennende sett, som inneholdt en rekke elementer fra den moderne musikken. Mye rocka, og mye som var medrivende og fint. Favato er en musiker som skriver relativt «enkel» musikk, men som settes sammen på finurlig vis og blir spennende. Trombonist Vignato overbeviste med fint spill, sammen med trommeslager Cau, og selvsagt, kapellmester Favato selv, som vet akkurat hvilke musikalske knapper han skal trykke på for å gjøre musikken spennende.

På festivalens siste dag startet med soloppgangkonsert på stranden klokken 06:00. Men siden vinden var såpass kraftig da salt-peanuts* utskremte gikk i koma kvelden før, tenkte han å la soloppgangen gå sin gang uten selv å være til stede.

Men da man våknet, noen timer senere, hadde vinden løyet en del, og man angret litt på at man ikke hadde satt på vekkerklokken for å få hørt denne seansen som skulle være en hyllest til 80-åringen Philip Glass.

I stedet ble det solnedgangskonsert på fyret Faro di Capo Testa, som ligger på en halvøy noen kilometer sør for byen, senere på kvelden, med den argentinske cellisten Sebastian Plano, (bildet over) som også trakterer elektronikk som inkorporeres i cellospillet. I noen fantastiske omgivelser (se hovedbildet) hadde man plassert Plano på en slags fjellhylle, med havet i bakgrunn og øyas helt spesielle fjellformasjoner. Dette må være den beste konsertsalen i verden skapt av naturen selv. Og kun med blått lys fra et par spotlighter, oppe i «fjellveggen» kunne solen sakte synke i havet, mens Plano ga oss moderne improvisasjonsmusikk bare Punkt-festivalen i Kristiansand kan overgå.

Plano er klassisk skolert som cellist, og kommer fra en kjent, musikalk familie, hvor faren var en av landets ledende komponister og musikere. Han har tatt den klassiske cellomusikken inn i improavdelingen, og gjennom noen sekundmeters vind kom han mer enn godt nok til sin rett denne kvelden. Og det skulle ikke forundre meg at neste gang vi hører han, er på Punkt-festivalen i Kristiansand, eller en lignende festival!

Så lot jeg ungjazz være ungjazz, og festivalens avslutningskonsert, MSB Fringe, hvor man hadde satt sammen fem lokale, unge band, måtte vike for at undertegnede måtte få noe mat i kroppen før avgang i mandag morgen. Og selv på en søndagskveld sydet folkelivet i byen, riktignok temmelig annerledes enn det man tidligere i sommer opplevde på, for eksempel Kongsberg jazzfestival, men ung og gammel var ute på byen søndag kveld, med middag og alt som hører til. Og siden vinden omsider stilnet, var det en sval og vakker kveld i den lille byen.

Og med dette er Musica Sulle Bocche 2017 over. Det var litt mindre publikum enn de tidligere årene jeg har vært her, særlig på hovedkonsertene utenfor kirken, kanskje på grunn av at festivalgeneral Enzo Favato denne gangen ikke hadde valgt et like «publikumsvennlig» program som tidligere. Men kunstnerisk synes jeg det fungerte godt. Og selv om værgudene ikke helt var på festivalens side hele tiden, på lik linje med de lokale, bevilgende myndigheter, som holder litt for godt på pengene overfor festivalen, regner alle med at vi kan møtes igjen i denne fine, lille byen ved havet for nok en festival i 2018. Jeg gleder meg allerede!

Tekst og foto: Jan Granlie aka Giovanni Granelli

Skriv et svar