Konserter

Tidenes Blow Out utblåsning

BLOW OUT, OSLO, DAG 4: Siste dag, og natt, på årets Blow Out-festival ble akkurat det klimaks alle hadde håpet på. Og når en av diskusjonene på nachspielet dreier seg om bunadstradisjoner i Telemark, så vet vi at folk er fornøyde med musikken.

Siste dag startet allerede klo0kken 15. I en av norges minste bokhandlere, Cappelens Forslag (et strålende navn), fikk vi servert to korte sett. Først med den nederlandske trombonisten Wolter Wierbos, som ga oss en kraftfull demonstrasjon på hva dette utskjelte instrumentet kan brukes til, gjennom kraftfulle, frie improvisasjoner. Deretter var det et sett med den norske gitaristen Ketil Gutvik, den svenske trompetisten Emil Strandberg og den norske vokalisten Andreas Backer. De serverte ytterst lavmælt og sart kammerjazz av det ytterst frie slaget. Det er ikke ofte man hører triosammensetninger som dette. For det første er mannlig vokal relativt sjeldent i en slik sammenheng (med hederlige unntak av Jaap Blunk og Phil Minton). Å sette en stemme, som jeg har en mistanke om at er klassisk skolert, sammen med de to eksperimentelle musikerne Strandberg og Gutvik er en genistrek. Dette ble en ytterst vakker og interessant affære.

Kveldskonsertene på MIR startet med Emil Strandberg igjen. Denne gangen i en ren svensk trio, sammen med bassist Patric Thorman og pianisten Sten Sandell. Musikken denne trioen fremfører går også innunder kategorien fritt improvisert kammerjazz. En neddempet Strandberg igjen, som ble godt støttet av en ytterst lydhør Thorman, mens pianogeniet Sandell styrte skuta fra sin posisjon til høyre på svenen. Sten Sandell må være en av jazzverdenens mest hemmelige utøvere. Han har holdt på en årrekke, men aldri fått den oppmerksomhet han fortjener. For her har vi å gjøre med et geni bak tangentene. Hans improvisasjoner er intrikate, lydhøre og kreative, og vi blir like overrasket hver gang over hans kreative evner (sjekk ut hans soloplater + hans nye duoplate med Paal Nilssen-Love på Rune Gramofon).

Deretter fikk vi stifte bekjentskap med en helt ny konstellason. Fire musikere som aldri har spilt sammen tidligere, bortsett fra på en kort lydprøve i forkant av konserten. Trompeteren Thomas Johansson, saksofonisten Rolf Erik Nystrøm, bassisten Øyvind Storesund og den finske trommeslageren Simo Laihonen ga oss en leksjon i moderne kraftjazz med trøkk og energi herfra til månen. Trompetist Johansson (fra bl.a. Cortex) er en av norges heftigste trompetere (og kornettister) i dag. Da han kom på scenen med flugelhorn, ante vi at denne gangen ble det mer neddempet enn tidligere. Men så feil kan vi ta. Her kjørte han på fra første tone i et Cortex-landskap de andre bare måtte henge seg på. Saksofonisten Rolf Erik Nystrøm hører vi ikke altfor ofte i jazzsammenhenger som dette, men han er en saksofonist som jeg tror kan settes til hva som helst. Han har en teknikk og kreativitet som er sjelden i dagens moderne, improviserte landskap. Bassisten Øyvind Storesund kjenner vi best fra Cloroform, Wunderkammer, Frode Gjerstad trio og Kaizers Orchestra, og hans kraftfulle spill passet perfekt inn i denne kvartettsammensetningen. Simo Laihonen kjenner vi fra Tampere-bandet Black Motors, et band som ligger tett opp til den musikken denne kvartetten tydeligvis elsker å bedrive. Et ytterst flott og kraftfullt sett vi mer enn gjerne hører igjen. Å sette sammen disse fire musikerne i samme band må regnes som en genistrek av arrangørene. Det er ikke alltid slike «festivalprosjekter» lykkes, men denne gangen satt det som ei kule!

Solosettet med Ketil Gutvik måtte jeg dessverre droppe, men da man ryddet gulvet for festivalens avslutningshappening, var vi igjen på plass. Det nederlandske bandet The Ex har lenge stått på festivalens ønskeliste, og endelig hadde Nilssen-Love og Solberg klart å få dem på den lille, intime scenen på MIR. Vokalist og gitarist Arnold de Boer, gitaristene Terrie Hessels og Andy Moor og trommeslageren og vokalisten Katherina Bornefeld utgjør stammen i bandet. Fra tid til annen har de også med gjesteartister, og denne kvelden var trombonisten Walter Wierbos mannen som fikk gleden av å bidra med skikkelig råtasstrombone.

Jeg skrev det i går, og gjentar det gjerne: The Ex er verdens tøffeste rockeband. I et punkrockfrijazzlandskap tar de oss med på en heidundrandes fest som savner sidestykke. Med punkens energi og jazzens frihet river og røsker de i alle tilstedeværende så gulvet på MIR gynger faretruende, da alle i lokalet er på beina og danser heftig til de råtøffe riffene og den hamrende punken. Og med Wierbos på venstre flanke i storform med noe av det kraftigste trombonespillet på denne siden av galaksen, så ble dette en verdig festavslutning på festivalen.

Fire dager med frittgående jazz og improvisasjonsmusikk i lokalene til salige Oslo Jazzhus er og blir et flott supplement til Oslo Jazzfestival, som har foregått denne uka (les mer om den på salt peanuts om et par, tre dager). Blow Out-festivalen kom i stand for noen år siden fordi noen musikere mente at Oslo Jazzfestival ikke booket den type musikk som de holdt på med. Derfor startet man like godt sin egen festival. Og etter noen år i en slags enig uenighet, har man nå, mer eller mindre, kommet til et slags samarbeid. Dette samarbeidet bør styrkes ytterligere, slik at begge festivalene kan nyte godt av hverandre. For det er plass til begge i Oslo denne uka i august. Jeg gleder meg allerede som et barn på julaften til neste års utblåsninger.

Tekst og foto: Jan Granlie