SERENDIP-FESTIVALEN, Norges Musikkhøgskole, Oslo – torsdag 5. – søndag 8. mars 2015:
Jeg har vært og snust på framtida i norsk jazz – og kan rapportere at den lukter svært godt.
I løpet av fire dager arrangerte studentene ved jazzlinja på Norges Musikkhøgskole i Oslo årets Serendip-festival. Jeg tilbrakte to kvelder på dette arrangementet for å sjekke ut hva som skjer i borgen på Majorstua.
På skolen myldrer det jo av gode lærere og lyd-forskere, vi treffer både Morten Qvenild, Eyolf Dahle, Helge Lien og nestor Misha Alperin blant våre festivalvandringer i gangene. Dette for bare å peke på noen av pianistene – og uten at vi har glemt de andre lærerne.
Med så mye gode lærerkrefter, skal det mye til at det ikke gror godt blant studentene der inne. Når Borgen i tillegg er plassert midt mellom Menighetsfakultetet med god tilgang til hinsidig opplevelse og tilgivelse på den ene siden og Politihøgskolen med sine forbindelser til hersidig avstraffelse og andre fengslende aktiviteter på den andre, må Musikkhøgskolen stå for det vakre og utviklende i denne verden – nå og i framtida.
At studentene er teknisk dyktige er nærmest en selvfølge i dag, med så mye talent som søker seg til de prestisjefylte musikkutdanningene. Neste trinn for studentene er å utvikle en evne til å bære fram en scene-presentasjon og levere noe som er musikalsk interessant. Et annet trinn er ferdighetene til å skape for lytteren interessante rammer og tema-ideer for framføringa.
La det være sagt med en gang, disse to dagene har jeg opplevd å høre ting hvor jeg kan krysse av for alle disse punktene. Teknisk evne, tilstedeværelse og improviserende evner på scenen, samt sterke tema og strukturer. Det er nok flere her som vil dukke opp på incubatoren på Dølajazz seinere i år eller på neste års Jazzintro i regi av Norsk jazzforum.
Jeg lot meg overbevise av kvartetten Gymbag. Med Hans P. Kjorstad på fele, Tarjei K. Lienig på piano, Håkon Bjørgo på kontrabass og Magnus S. Eide på trommer fabulerte de over sterke tema skrevet av Hans Kjorstad. Kall det gjerne akustisk ECM-jazz, men det var allikevel skjellsettende vakkert. Her lukta det definitivt ikke som av gymbaggene i garderoben på folkeskolen! Her hadde mor – eller hvem det nå var – gjort en solid jobb med klesvasken. Og ikke minst med luftinga. Plenty med luft og duft i stoffet.
Til tider ga trioen M3 meg assosiasjoner tilbake til 1970-tallets europeiske avantgarde. El-gitar, alt-saksofon og trommer. Kraftfullt, vakkert og med følelse. En lovende begynnelse, og igjen med Magnus S. Eide på trommer. Jeg noterte meg i margen at tsjekkiske Michal Wróblewski vil vi nok få høre mer av.
Duoen Herrera/Shrestha består av noe så utradisjonelt som fløyte og vokal, satt opp mot et melodisk organisert tabla-oppsett. Et annerledes og sjarmerende møte mellom Sanskriti Shrestha fra Nepal på tabla og cubanske Magela Herrera på fløyte og vokal. En spennende kombinasjon av folkemusikktradisjoner og fri improvisasjon.
Med kvintetten 2000&Erlend avsluttet vi vårt besøk på festivalen. Jeg lot meg her sjarmere i senk av pianospillet til Ayumi Tanaka. Bandets trommis var … (roll – ping!) … Magnus S. Eide (bildet).
Dette uten forkleinelse til de øvrige deltakerne. Ingen nevnt, men de er heller ikke glemt. Forøvrig, oppsettet over er kronologisk basert og innebærer ingen rangering.
Vær klar for reisen til Serendip – forbered deg på det uventede. Og bruk luktesansen!
Tekst og foto: Johan Hauknes
