Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

To basser, Berlin og fullt øs

ALL EARS, OSLO, 10.01.2015: Dag tre av årets All Ears ble en fin oppfølger av gårsdagen. Musikken var litt mer variert denne kvelden, men støyen var igjen på plass.

Lørdagen åpnet med det Berlinbaserte bandet Barcode bestående av Annette Giesriegl (stemme og elektronikk), Elisabeth Harnik (piano), Alison Blunt (bildet) (fiolin) og Josef Klammer (trommer og elektronikk). Vi vet at det foregår mye kreativ musikkutfoldelse i Berlin (selv om ingen i dette bandet har sin faste base i Berlin, så er det her man i hovedsak treffes for å lage musikk), men Barcode var et totalt ukjent bekjentskap for undertegnede. Musikken er i stor grad fritt improvisert, med vokalisten Anette Giesriegl som naturlig midtpunkt. Hennes stemmebruk kan minne om den nederlandske improvisatøren Greetje Bijma i en litt hyperaktiv utgave. Hun er på hele tiden, og gir litt for få åpninger til de andre musikerne, selv om fiolinisten Alison Blunt (opprinnelig fra England, men med base i Berlin), var den som imponerte mest. Hennes fiolinspill er originalt og kreativt, og sammen med pianist Elisabeth Harnik (som jeg har en mistanke om at har studert eller hørt mye på Aki Takase), og trommeslageren Josef Klammer (en original og flott utøver av moderne trommespill), dro de det hele i land på en fortreffelig måte. Et helt nytt bekjentskap som det bare er å merke seg.

Deretter var vi i gang med støymusikken. Trommeslageren Morten J. Olsen har de senere årene markert seg sterkt i Europa med sine helt spesielle trommekonserter, gjerne solo, men han har også vært å høre med band som MoHa, Ultralyd og The Pitch. Han kommer opprinnelig fra Stavanger, men er bosatt i Berlin. Der har han truffet Lucio Capece og Valerio Tricoli. Trioen møttes på all Ears med en musikalsk forankring som hver for seg spenner fra techno, konseptualisme, rock, støy, elektronisk og akustisk improvisert musikk, reduksjonisme og post-reduksjonisme. Lucio Capeces kontinuerlige forskning rundt persepsjon/deep listening (teorien om hvordan man lytter), noe som tidligere har kommet til syne gjennom en rekke soloverk, ulike ensembler og installasjoner gjennom objekter, sopran-saksofon, bassklarinett og srutiboks. På All Ears i går, ble det mest støy, eller noise, som det heter i disse kretsene. Adskillig mer kreativt enn japanerne vi hørte i går (som visstnok avsluttet settet med å kaste seg over elektronikken og velte «instrumentene»). De tre musikerne, med bakgrunn fra Norge, Italia og Argentina, ga «lurvelevenet» en mening, og rangeres høyt på listen aver slike band jeg gjerne hører oftere.

Deretter var det duket for bassduoen Joëlle Léandre (fra Frankrike) og Michael Duch (fra Trondheim). Dette var på forhånd min favorittkonsert på årets All Ears, og forventningene var relativt store. I 2013 spilte de to inn duoplata «(live at) Gråmølna», som jeg oppdaget først i går, men jeg har hørt begge bassistene tidligere, Léandre både solo (kirkekonsert på Hagenfesten) og i trio med Lotte Anker og Raymond Strid flere ganger. Michael Duch gjorde en av de mest interessante konsertene under fjorårets Kongsberg jazzfestival, solo i Avanthagen, og vi vet hvilke kapasitet denne beskjedne trønderen har.

Sammen er disse to nesten som siamesiske tvillinger på scenen. De kommuniserer nesten i en høyere enhet, begge er teknikere i verdensklasse, og begge er kreative som få, og har evnen til å lytte til hverandre som nesten ingen andre jeg kan huske å ha hørt. I sistelåta tilførte også Léandre vokal som var med på å gjøre settet til en variert, og ytterst morsom forestilling. En solid innertier!

I år var det stilt store forventninger til duoen Stephen O’Malley og Steve Noble. Festivalen hadde regnet med fullt hus denne kvelden, i og med at man hadde gitaristen Stephen O’Malley på programmet. Ved siden av å ha gjort en hel del soloprosjekter, er han nok mest kjent fra bandet Sunn O))), som de senere årene har vært et av de hippeste banda innenfor metal, eksperimentell musikk og drone. For oss, som er mer bevandret innenfor frijazzen, var det nok like store forventninger til å høre trommelegenden Steve Noble. Med bakgrunn fra samarbeid med bl.a. Peter Brötzmann, Derek Bailey og John Edwards, har han skapt seg et navn som en av de viktigste trommeslagerne på de britiske øyer.

Sammen skulle dette nærmest være en garanti for sterke musikkopplevelser. Og for mange ble det nok også det. Personlig syntes jeg det ble litt for mye av det gode denne kvelden. Joda, de fungerte perfekt som duo. De bidro begge med kreative innspill og, ikke minst, samspill, men som de fleste andre musikere innenfor denne musikktypen, ble det forferdelig høyt. Jeg mener at slik musikk skal spilles høyt, men når man nærmest blir tvunget til å bruke ørepropper på konsert, så finner jeg det litt meningsløst. Men kreativt var det!

Siste band ut denne lørdagskvelden, var duoen Pain Jerk og Russell Haswell. Og her var det noise, noise og mer noise. Pain Jerk (Kohei Gomi) er etter hvert blitt en legendariske støymusiker i Japan. Britiske Russell Haswell kjenner nok mange fra bandkonstellasjoner som Aphex Twin, Popul Vuh og en rekke soloprosjekter. Han er en multimusiker som jobber mye med videokunst, analog støy, visuell kunst og lydinstallasjoner. Konserten de gjorde denne kvelden virket på meg, som tidligere har nevnt at jeg nok begynner å bli litt for gammel for denne musikken, som om man var fastlenket ti meter fra rusegropa på en militær flyplass hvor jagerflyene sto og ruset og ikke kom seg noen vei. Dette ble rett og slett en altfor smertefull opplevelse for mine sarte (gamle) ører, så jeg trakk raskt ut i barområdet, som var det eneste stedet det var mulig å høre denne musikken uten å merke fysisk ubehag.

Men det kan godt hende at det også var meningen med denne musikken. At man skal lide, både fysisk og psykisk ved å oppleve denne kunstformen.

I dag avsluttes festivalen med to konserter på Henie Onstad kunstsenter. Først ut er kvartetten Spunk med Joëlle Léandre, før det hele avsluttes med den australske pianisten og komponisten Anthony Perkins. Dette kan bli en fin avslutning på en heftig festival.

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar