Konserter

Torsdag er dommedag!

MOLDEJAZZ, TORSDAG 19. JULI 2018: Høydepunktene torsdagen her i Molde, var unektelig Cross Current Trio, YODOK III og Paal Nilssen-Love XL-Unit – Ethiobrazz Edition.

Vi tar det i rekkefølge, og starter med Cross Current Trio i Teatret Vårt. Her legger vi ut redaktør Arild Rønsens betraktninger fra festivalavisa Fireflate.no:

Har jeg noen gang opplevd maken til perkusjonistisk ekvilibrisme? Neppe.

Cross Currents Trio – bestående av inderen Zakir Hussain, briten Dave Holland, og amerikaneren Chris Potter – er i sannhet ei supergruppe. Om man begynner å ramse opp jazzstjerner de har spilt med, ender man fort opp i et leksikon.

De fant etter sigende sammen etter samarbeid i et storband, og i dette tilfelle må stjernene virkelig ha stått på rett plass i vårt lille univers. A perfect match.

De spiller fritt, men likevel veldig strukturert. Musikken ligner litt på hva Arild Andersen (IMR) sa til Fireflate for noen år siden: – På jazzklubben på Sogn starta vi på likt, spilte som faen, og gjorde forsøk på å slutte på likt.

Noen ganger lyder Cross Currents Trio sånn, men alt er åpenbart veldig nøye planlagt. Som når de tilegner en ny komposisjon gitaristen John McLaughlin. Han spiller som kjent tusen toner på ti sekunder, og det gjør også perkusjonisten Zakir Hussain! Makan! Jeg har aldri hørt noe lignende, og så musikalsk han trakterer sine små trommer!

Det er her, ved musikaliteten, at denne trioen skiller seg radikalt fra det vi fikk høre fra Stanley Clarke Band oppe på museet i går. Potter, Holland og Hussain spiller sammen, hele tida. De lytter til hverandre, hele tida. Det er det som gjør dem til ei supergruppe de luxe.

Ved en anledning presenterte Hussain sin bassist Dave Holland som “Mr. Jazz Royalty”. De to andre i bandet kunne like gjerne sagt det samme om sin perkusjonist. Eller om sin saksofonist.

Noen mener at dette på sett og vis er frijazz. I så fall er jeg i løpet av kvelden blitt fan av frijazz.

Glimrende! Et redaksjonsmedlem beskriver det sånn: “Rein, skjær magi”. Tiltredes. (AR).

Introduksjonen til konserten med det norsk-belgiske bandet Yodok III med danserne Fløen/Sanders/Strugstad i Teatret Vårt torsdag ettermiddag ble like godt foretatt utenfor lokalet, i trappa inn til salen.

Og det var på mange måter like greit, for en introduksjon inne i salen ville ha forstyrret mye av lys- og lydeffektene som etter hvert preget denne utmerkede forestillingen.

For det var en forestilling, og ingen ren konsert. I tillegg ble det en orgie i lys, som vi aldri har sett maken til på Moldejazz eller andre jazzfestivaler man har frekventert.

Det åpner med knallharde trommer fra Tomas Järmyr, og vi tenker at det ikke er tilfeldig at han har overtatt trommestolen i Motorpsycho. Gitaren til belgiske Dirk Serries kommer truende smygende. Røyken omslutter de tre danserne som ligger i en haug på gulvet, og jeg tenker:

DOMMEDAG!

De ligger på gulvet foran scenen sammen med fem sakkosekker, som de starter å rulle seg rundt med. Musikken bygger seg opp. Det er rock av heftigste merke, og jeg tenker at om Yodok III hadde spilt alene, ville de passet perfekt på Punkt-festivalen i Kristiansand.

Lysdesignet skifter hele tiden, og er tredimensjonal. Lysdesigneren Ingrid Skanke Høsøien lager en stemning med lyset som gjør opplevelsen av dommedag komplett. Men nusikken alene blir kanskje litt stillestående. Det er tung elektronika, med Järmyrs trommer som hovedelement. Kristoffer Los eufonium og tuba kommer inn og legger et enda dystrere skjær over det hele, og Serries gitar hyler.

Men så vokser musikken. Jeg føler det langt inn i ryggmargen. Og man kan føle at planeten blir inntatt av utenomjordiske vesener og en horde ufoer. Vi er inne i Motorpsycho-avdelingen, når de trøkker mest på, og vi bare venter på eksplosjonen. Danserne beveger seg rastløst rundt foran scenen og prøver nærmest å komme seg unna lysene fra ufoene. Kristoffer Los tuba sender ut et “viktig melding, lytt til radio”-signal. Og så smeller det, og verden går i knas.

Så blir det stille, men ikke lenge, men lenge nok til at vi som sitter “på utsiden” og betrakter dette scenariet får en mulighet til å trekke pusten.

Og plutselig kommer kavaleriet masjerende inn. Med Järmyrs trommemarsj får vi på mange måter et håp om at ikke alt har gått til helevete, og at det fremdeles finnes håp. En av danserne rører på seg, og reiser seg opp. Som var hun den eneste som hadde overlevd dommedag. Hun ser seg rundt, og ser at hun er alene, og danser vakkert rundt som på leting etter de andre, mulige jordboerne.

Etter hvert utvikler musikken seg igjen, de andre musikerne kommer inn, og musikken vokser. Det finnes et håp langt der framme. De to andre danserne “våkner” og starter å bevege seg sakte rundt mellom lyskjeglene. Og det er som ufoene har trukket seg tilbake. De fant vel ut at denne kloden ikke var veldig spennende.

Her er så underligt … Det er som om de har gjort poeten Sigbjørn Obstfelders ord til sine: “Jeg ser, jeg ser … Jeg er vist kommet på en feil klode!”

Musikken vokser enda en gang, og danserne griper fatt i hver sin saccosekk som de sveiver rundt for å fjerne røyken fra ruinene som hele tiden strømmer ut over dem. Og verdensfreden er nok en gang i ferd med å brytes. Saccosekkene veives heftigere og heftigere rundt, som om danserne drev med trening i innendørs sleggekast, og vi på første rad følte oss på ingen måte trygge.

Musikken bare vokser. Det blir heftigere og heftigere inne i de fantastiske lyskulissene vi har fått være en del av. Og vi tenker at vi får enda en dommedag. Men så roer det hele seg litt ned igjen, og vi glir sakte inn i slutten.

Man kan oppleve denne forestillingen på mange forskjellige måter. Men det er liten tvil om at mye handler om politikk. Enten den versjonen jeg har valgt, med invasjon fra rommet, eller man kan tenke seg at det er en atomkrig som bryter ut.  Og det er det som kanskje fascinerer mest med forestillingen. De fleste som var til stede har sin egen oppfattelse av hva man opplevde. Det er nesten som å lese en filmatisert bok, man danner seg sine egne bilder, og nesten alltid blir det en nedtur å se filmen. Her gikk vi rett inn i “filmen” som var skremmende, usigelig vakker, og tøffere enn Dovreekspressen i en vinterstorm.

En fantastisk opplevelse, hvor heftig elektronika (eller støyrelatert dronemusikk), kombinert med flott dans, gjorde opplevelsen fullkommen! (JG)

Konserten med Paal Nilssen-Love XL Unit – Ethiobrazz Edition, sent torsdag kveld. Her bruker vi like godt Kjetil Valstadsves artikkel i Fireflate.no, som oppsummerte konserten på mer enn godtkjent måte:

Mye kult og noe rart, men det var en musikalsk fest vi fikk av Paal Nilssen-Love XL Unit i etiopisk utgave i midnattstimen.

XL Unit er en 13-persons utgave av Large Unit, som oppsto Molde i 2013 med skarve 10 på scenen. Ethiobraz Edition er bare en av flere varianter av XL-prosjektet – tre andre oppsto for årets Roskilde: Brazil edition, Brazil funk impro, og Japan Free Jazz and Noise. Den siste skulle jeg gjerne sett, men Ethiobraz Edition er ingen dårlig erstatning, iallefall ikke tallmessig. Her teller vi fem musikere fra bandet Fendika og det etiopiske miljøet som tidligere har jobbet mye med The Ex, i tillegg til tre karer fra Brasil på perkusjon.

Sangeren Nardos Tesfaye, i en bunadlignende drakt, starter showet med etiopisk sang, og får følge av orkesteret underveis. Så kommer en (uannonsert) brasiliansk berimbau-spiller inn fra publikum og flytter det hele over til et annet kontinent. Danseavdelingen med superstjerne Melaku Belay i front gjør sin entre og drar stemningen ytterligere et hakk opp, før selveste Terrie Ex (fra tidligere nevnte The Ex) overraskende valser inn og gjør kaoset komplett.

Ex er på mange måter grunnen til at bandet står på scenen i utgangspunktet. Han har arbeidet mye med etiopisk kulturliv og The Ex, og fått endene til å møtes for nettopp slike prosjekter. Å hive ham inn på denne scenen er som å fyre opp en gassgrill i et tørrsvidd turområde. Han skaper et nytt kraftsentrum, og det bare med å hamre løs på et krater av en gitar, som ser ut som den på egen hånd har reddet et fotballag ut av en thailandsk grotte.

Det er mye å komme gjennom, altså, men alt gjøres med noen rolige partier og pauser for ørene underveis. Arrangementene er for det meste bygd rundt det etiopiske materialet, men viser frem mye av det brede talentet som er klemt inn i XL Unit. Mats Äleklints trombonesolo er, som forventet, et høydepunkt. Det er noe med den mannen som får alt og alle til å stoppe og lytte.

Melaku Belay leder som sagt an i dansedelen, og har et vidt spenn i uttrykksform. Aller best er han når han går berserkergang i friform, interagerer spontant med musikerne, og legemligjør musikken. Om Paal gir storbandjazzen et nytt ansikt, gir Belay den en ny kropp. Det er moderne dans med et tradisjonelt utgangspunkt, og flott å se på.

Så er det den tradisjonelle etiopiske dansen, og den må vi snakke om. Sangene og dansene forteller til sammen små historier som vi i publikum selvsagt ikke har noen forutsetninger for å forstå i særlig detalj, men en av de handler f.eks. om en pirat som kommer seilende og treffer en ung kvinne, behørig tildekt i sjal. Et gjennomgangstema er forholdet mellom mann og kvinne, og om man skal beskrive hvordan dette forholdet fremstilles, så er begrepet “tradisjonelt” i høyeste grad dekkende (metaforisk og otherwise).

Virket det som representantene fra det Julian Assange kalte feminismens Saudi-Arabia var vagt ukomfortable på scenen? Man skal ikke lese for mye inn i andre, men det er ikke til å unngå at dette er litt kleint for undertegnede i vår post-#metoo sivilisasjon. Det går ikke an å følge denne tankerekka så langt uten en viss risiko for å ødelegge stemningen, som til gjengjeld var upåklagelig hele veien.

Vi har jo sett disse danserne før, og de har masse å ta av. Kanskje det finnes andre danser? Jaja, vi skal ikke dvele, men hvis du lurte på hva “noe rart” i ingressen henviste til, så er det altså dette.

Tre ekstranumre senere var det slutt, og et litt undertallig Molde-publikum hadde fått dosen. Paal Nilssen-Love har levert nok et bidrag til storbandjazzens historie, og vi kan bare glede oss til neste kapittel. (KV)

Tekst: Arild Rønsen (AR)
Jan Granlie (JG)
Foto: Ruben Olsen Lærk