Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Frida Ånnevik på landet. Foto: Kjetil Valstadsve

Tre Punkt: Et tverrsnitt

PUNKT FESTIVAL, KRISTIANSAND 05.09.2015: Det er på den tredje dag Punkt i Kristiansand at vi kommer oss på seminar, om enn litt forsinket. Uwe Schmidt (Atom™) er heldigvis like B-menneskelig som vår korrespondent, og har blitt omrokert til andre sesjon. Han forteller at han også er fascinert av det matematiske i musikken – frekvenser, rytmer, relasjoner, tidssignaturer – og erkjenner at det er fullstendig inkompatibelt med den emosjonelle tolkningen av musikk. Mange av tilhørerne virker å være med på den. Etterpå diskuterer Michael Duch, Sidsel Endresen og flere andre hva det vil si å remikse, eller improvisere. De tar opp mange av de samme poengene som salt peanuts* tok opp igår, men de må ha kommet på det helt av seg selv, for jeg sitter jo og skriver på den mens jeg hører på. Må remiksen bruke fra kildematerialet? Er det nok å være inspirert av det? Når er det en remiks og når blir det noe eget?

Det er nok ingen overhengende fare for at de skal komme frem til noen konklusjon, men bare sånn i alle tilfelle forlater vi seansen tidlig, og rekker akkurat siste performance på Kristiansand Kunsthall.

Marcus Schmickler (laptop), kjent fra den tyske elektronikabølgen (før ordet betød gutteroms-DJ) under navnet Pluramon, sitter stille midt i rommet og spiller på en laptop. Med musikeren som et unnselig nærvær, beveger publikum seg nå friere mellom de roterende høyttalerne, og opplever en mer variert lyd fra flere kilder. Schmickler og Jacobs (roterende høyttalere) ser ut til å interagere med publikum i større grad enn de to andre dagene. Da har vi de tre punktene vi ønsket oss: Publikum, høyttalere, musiker. Da funger dette helt fint. Kjell Bjørgengen skal ha for et godt opplegg, og Aernoudt Jacobs for en rekke fascinerende lydskulpturer utstilt gjennom hele festivalen.

Åpningskonserten denne dagen er av sette-musikk-til-stumfilm-typen, med Nguyên Lê i spissen for et ensemble med strykerkvartett, Mieko Miyazaki igjen (koto), Nils Petter Molvær (trompet), Chris Jennings (bass) og Jan Bang (sampler). Filmen er japanske “A Page of Madness” av Teinosuke Kinugasa, fra 1926. Avveiningene for slike verk er de samme som når man remikser: Skal musikken være styrt av filmen, eller skal sammenhengen være mer subtil? Hvor “bokstavelig” bør man være? Nguyên sier ja takk begge deler, og veksler hyppig mellom strategiene. Her og der tipper det over, som når Miyazaki lydsetter skrikene fra opprørsscenen i galehuset med, vel, masse skrik. Aller best synes jeg det fungerer når filmen er slutt, og verket lever sitt eget liv i noen minutter til. Kanskje dette hadde vært enda bedre om filmen hadde fått en mindre rolle.

Denne gangen gjør vi som lovet, og velger studentenes remiks. Aleksandra Djordjevic (vokal) har mye å jobbe med etter all den skrikinga, og gjør tilsvarende mye utav det. Øyvind Hovde (gitar) bidrar med kontrast når han lydsetter en slik nervevokal på melankolsk vis, og backes opp av Tobias Ø. Sølbakk (trommer) og Ole A. U. Hagelia (elektronikk). Sammen ror de i land en av de bedre remiksene vi fikk med oss.

Greta Aagre og Erik Honoré har tidligere gitt ut plata “Year of the Bullet” og spilte for oss fra den neste. Ikke helt i salt peanuts*-stil, dette, kanskje. Veldig vakkert. Låtene er som lydbilder som kommer og går som flo og fjære, og vasker over vokalen til Greta Aagre. Tekstene kan bli litt mye. Og publikum – voksne i alle aldre – elsket det.

Hilde Marie Holsen (trompet, elektronikk) gjør en flott solokonsert midt oppi alt dette, som rydder øregangene godt for tang og tare. Elektronikk basert på trompet er nok et litt skummelt format å jobbe i, dominert som det er av Molvær og Arve Henriksen og arktiske klangeffekter. Men Holsen har en overbevisende egen stemme, og med et dynamisk og uforutsigbart elektronisk lydbilde peker hun kanskje ut en vei videre. salt-peanuts* kan bare heie på de som jobber med nye ideer, noe som alltid trengs, men kanskje mer her enn andre steder.

“Personal Piano” er hjertebarnet til Morten Qvenild, som vi også så på Kongsberg, men da under navnet  “(HyPer)Sonal Piano”. Jeg syntes aldri det helt fant noen mål og mening der, men etter å ha modnet litt (og ryddet i typografien) ser det ut til å ha funnet formen. Vekslingen mellom klangvakkert og støykantete gir fremføringen dynamikk og spenning, og det blir aldri kjedelig. Midtveis får Qvenild følge av Frida Ånnevik (vokal) og resten av In The Country (Roger Arntzen, bass; Pål Hausken, trommer). Man må nesten bare like dette bandet, selv når de bikker over i popjazz. De har en sjarm og et nærvær som gjør at man må høre etter, og noe mer kan vi egentlig ikke kreve. Med Ånneviks vokal, basert på Hans Børlis dikt fra skogen, har de en ny dimensjon å spille på. Tre tomler opp!

Robert Lippok (elektronikk) gjør en remiks med mye bruk av Qvenilds piano, men fungerer mest som en fin overgang til avslutningskonserten, og den tyske elektronikken som vi har referert til før. Nå vender bølgen fryktelig tilbake, idet Atom™ (Uwe Schmidt, laptop) fyrer opp et strengt, sitrende sett med en visuell komponent som bare kunne kommet ut av raster-noton – archiv für ton und nichtton – den tyske labelen ledet i alle år av Carsten Nicolai, også kjent som Alva Noto.

Atom™ setter seg tungt i gjeld til Kraftwerk nå, men også til Alva Notos matematisk-musikalske stil og ikke minst det visuelle uttrykket han opptrer med. Andre referansepunkter er Ryoji Ikedas visualiserte programmusikk, der “program” må tolkes som “dataprogram”. Musikken visualiseres helt ned på frekvensnivå, med en hastighet og detaljrikdom som lammer nervesystemet. Det var altså dette Schmidt snakket om på seminaret, så du kan ikke si at han ikke advarte oss. (Men det burde kanskje vært en epilepsiadvarsel.)

Men slike ting kan vel også bli for matematiske og mekanisk styrt? Ikke her. Dette foregår på et intuitivt nivå som gjør at hjerte og hjerne suges inn. Der Alva Noto og Ikeda med sine visualiseringer kan synes å appellere mest til intellektet, virker det som Atom™ har siktet seg rett inn mot reptilhjernen og ryggmargen, som begge tvinges i kne under et massivt angrep på nervesystemnivå.

Underveis roer det seg litt og det pekes det til house og glitch (og Bob Dylan!), men det er alltid mest Kraftwerk, som han låner fra uten å unnskylde seg. Særlig subtilt er det ikke – dette er rene pastisjer over Musique Nonstop og Radio-Aktivität. Men hva er egentlig galt med det? I Schmidts verden er Kraftwerk en panteistisk religion. Kraftwerk sitter i blodet til all elektronisk musikk – kanskje all nyere populærmusikk. Kraftwerk sitter i elektronene som koker kaffen din og rister brødet ditt. Når Schmidt låner fra Kraftwerk er det ikke noe annerledes enn når Hans Børli lar seg inspirere av skogen. Og det er helt fantastisk.

Midt oppi dette er det plass til masse humor, mest markant sporet “Stop Imperialist Pop”, som tar et oppgjør med musikkindustriens giganter, som MTV, EMI, RCA, og … ja, Mr. Schmidt tilhører altså den såkalte ironigenerasjonen. Og med en cover av “My Generation” (The Who) begeistrer han to av mine medpublikummere fra den generasjonen. De var på Tre Små Kinesere dagen før, liker egentlig ikke elektronisk musikk, og nå er de helt solgt på Atom™. Det er ikke godt å vite hva som har skjedd, men det føles som det er blitt avgitt en statusrapport, en oppsummering av elektronisk musikk i raster-noton-sjiktet og omliggende strøk. Og alle får være med. Det er litt av en prestasjon.

På vei ut ser jeg Christian Fennesz presse seg vei gjennom et lettere lammet publikum. “Doing the remix?”, spør jeg tilforlatelig og peker på sal 3. “I got no fucking idea what I’m gonna do”, mumler han og forsvinner inn. Det virker lovende, tenker jeg, og følger etter. Et lite antiklimaks oppstår, men ingen forventer egentlig noe mer. Fennesz får poeng for å bruke elementer av kildematerialet, men det er vanskelig blande dem inn på noe vis uten at de tar over. Etterhvert får han tvunget dem på plass i miksen, tar frem gitaren og gjør det til noe fenneszsk. Bra jobba, egentlig.

Og så var det sannelig slutt. Som festival har Punkt 2015 lykkes i å gi et tverrsnitt av moderne musikk, samtidig som de peker både frem og tilbake og greier å få med seg et bredt og variert publikum. Det er også litt av en prestasjon.

Tekst og foto: Kjetil Valstadsve

Skriv et svar