TAMPERE JAZZ HAPPENING 2018, LØRDAG 3. NOVEMBER 2018 (KVELD): salt peanuts* fortsetter sine anmelderier for lørdagens hendelser under Tampere Jazz Happening 2018. Første punkt på programmet var den hardtslående duoen Hamid Drake & Yuko Oshima.
Vi som står bak salt peanuts* har fulgt Hamid Drake i mange år. I like mange år har denne nå 63-årige store, lange amerikanske trommeslager, perkusjonist og mangesidig musiker vært et nesten fast innslag under Tampere Jazz Happening. I år er det visstnok hans tiende besøk til festivalen.
Innledningsvis under hans duokonsert med den store, lille japanske trommeslageren Yuko Oshima (hovedbildet) blir han gratulert med jubileet og overrakt blomster. Etter en kort hilsen fra Drake der han bl.a. minnes sitt aller første besøk i Tampere med sin mentor Don Cherry, gir han blomsterbuketten videre til sin samarbeids- og dialogpartner.
Derfra og inn blir det en intens time med perkussive dialoger mellom to mestere i faget, Men mer enn det, det blir en time i lag med to homines ludentes, to lekende mennesker. To enkeltstemmer som elsker å samtale, utveksle ideer, erte hverandre, leke – og noen ganger stå på sitt i en spenning mellom de to.
«We are not just time-keepers», resiterer Drake, «drums are the manifestation of sound bearing sound». Det blir et heftig, intimt, hardtslående, mykt innsmigrende, vakkert, kommuniserende og ekspressivt teater som utspiller seg foran våre øyne. Jeg mener, det er i utgangspunktet vanskelig å tenke seg noe mer vanskelig tilgjengelig enn over én times trommedialoger! Men når timen går mot slutten er vi ikke mette.
Hamid Drake henter fram sin bomme og gjør – med tekstlesing i et nærmest liturgisk resitativ – et samspill med Yuko Oshimas vokale tone- og fargelegging, som både fremhever og utdyper stemningen i Drakes spill og tekstlesing. Drake framfører en tekst som avsluttes med «May there be peace and love and perfection throughout all the creation», og da vet vi at vi er spirituelt sett kommet hjem! Hjemme i den verden som John Coltrane skapte da han resiterte denne linja på den posthumt utgitte plata, «Cosmic Music», med opptak fra 1966.
Og dette er et godt sted å være. Et svært godt sted – og vi vil ikke forlate det. Men til slutt må vi. Da de to stiller seg opp for å takke, og der Oshima knapt rekker Drake til livet, leser Drake et dikt som så vidt jeg vet er av den japanske poeten of zen buddhisten Ryokan, mens han retter oppmerksomheten vår mot ham selv og Oshima:
«In the scenery of spring,/everything is perfect!/Flowering branches are,/ by nature some short, some long./It is a wondrous event,/a woundrous diversity./ Flowering branches are,/ by nature some short, some long./Behold!»
Med det blir Ryokans kontemplasjon over skjønnheten i et blomstrende kirsebærtre en kontemplasjon over skjønnheten i det musikalske universet de to akkurat har skapt for oss.
Etter denne opplevelsen, trenger vi en lengre pause. Vi prøver oss etter hvert inn for å lytte til det opphaussede prosjektet «The Last Trane» til britiske Denis Baptiste. Etter noen minutter må vi bare flykte ut igjen. Det må bare sies, noen har stjålet klærne hans, keiseren er – nok en gang – naken. Det vi fikk høre her, var overhodet ikke John Coltranes musikk i 1965-67 verdig.
Selv om det absolutt er verdt å reflektere over hva Coltrane har etterlatt seg, når det i 2017 var femti år siden han gikk ut av tiden. Men en pastisj-aktig kopi av Coltranes tone og verk er ikke det vi trenger. Særlig ikke når den som framfører det, ikke tilfører materialet noe nytt, men følger etter i de Coltranes alt for store fotspor.
Ut i Rymden
Det var i sommer ti år siden Esbjörn Svensson druknet under dykking i Stockholms skjærgård. Siden det har Dan Berglund og Magnus Öström hver for seg laget og spilt ny musikk. For to år siden ble de involvert sammen igjen gjennom prosjektet E.S.T. Symphony. Etter initiativ fra den norske pianisten og platedirektøren Bugge Wesseltoft ble det etter hvert klart at det var tid for å lage en ny trio. Under Nattjazz i 2017 – 31. mai – debuterte den nye trioen, den gangen under betegnelsen Berglund–Öström–Wesseltoft.
Jeg måtte dessverre reise fra Nattjazz og Bergen dagen for denne konserten, men jeg fikk noen ord med trioen på kaia utenfor USF Verftet før denne konserten. Jeg ante en viss nervøsitet før debuten. På norsk har vi et begrep fra skihopping om «å hoppe etter [Bjørn] Wirkola» – om det å skulle utføre noe og vissheten om at det vil skje i sammenligning med den foregående perfekte gjennomføringen.
Det er noe med å ta initiativ – slik Bugge Wesseltoft gjorde – til å danne en pianotrio med Berglund og Öström, med deres bakgrunn fra e.s.t. Men trioen ble dannet og konserten ble gjennomført.
NRK sendte hele konserten. Dessverre er ikke sendingen lengre tilgjengelig. Dan Berglund sa på forhånd at «det blir jätteroligt!» på NRK. Magnus Öström sa at «tiden va mogen för det, när Bugge frågade». Og det viste seg å hodle stikk.
Etter denne første konserten har de siden holdt en konsert i Oslo den 26. januar 2018, samtidig som de gikk i studio og spilte inn ei plate som vil bli sluppet tidlig i 2019. Etter en spillejobb i Italia i sommer la de ut på en liten festivalturné høsten 2018. De spilte først under Stockholmsjazz 21. oktober, før de altså kom hit til Tampere Jazz Happening 3. november. Torsdag 22. november spiller trioen under London-festivalen.
I løpet av våren ga de trioen navnet Rymden. I forhåndsomtalen beskriver de Rymdens musikk som basert på «melancholic & atmospheric songwriting, dramatically charged rhythms and virtuously played jazz … the influences of modern jazz, Bach, film music and even rock music are clearly audible». Det skal godt gjøres å lese dette uten å høre «… and on sound we have Åke Linton» i sitt indre øre. Ville dette bli en kopi, en gjenoppiving av et gammelt ideal? Eller ville denne trioen evne å levere noe nytt, noe uavhengig av den lange og tunge skyggen av e.s.t. som hviler over dette musikklandskapet?
Debuten i Bergen, Norge i mai 2017 var en suksess, konserten fikk stormende anmeldelser. Et kort redigert videoklipp av trioen fra denne konserten er tilgjengelig på Youtube.
Men ville de også evne å levere noe som en permanent trio, å levere over tid? Eller ville det bli med debuten? Ville de tørre å hoppe etter Wirkola?
Det er store utfordringer og de skaper umiddelbart enda større forventninger. Og her er det ikke bare trioen selv som står overfor store utfordringer. For akkurat de interne utfordringene – og forventingene – er nok antakeligvis de aller minste – og minst utfordrende.
For det er publikums forventninger som er den virkelige utfordringen her. Og da tenker jeg først og fremst på e.s.t.s store internasjonale publikum – som følte seg etterlatt i et limboistisk tomrom i 2008. Dette er et publikum som i stor grad vil forvente å få gjenoppleve noen av sine store musikalske opplevelser fra anno dazumal.
Presse og journalister vil fortolke Rymdens musikk inn i en predeterminert forventingsramme. Nesten uansett hva trioen gjør vil de måtte leve med disse forventningene. Blir det en suksess, vil de framover møte igjen og igjen spørsmålene om forholdet til e.s.t.s musikk.
Vil de evne å skape interesse for sin egen musikk, uavhengig av dette? Vil de greie å stå imot det uunngåelige presset for å tre inn i skyggen etter e.s.t.?
Men verden har gått langt videre siden 2008. Dan Berglund og Magnus Öström har utviklet seg mye siden den gangen. Og Bugge Wesseltoft – selv om han er født samme år som Esbjörn Svensson – kommer fra et annet ståsted enn de to andre. Rymden hører til i en annen tid enn e.s.t., ville de også evne å skape et annet sted?
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble fascinert av musikken til den nye trioen, allerede da de spilte i Bergen. Men enda mer etter konserten her i Pakkahuone under årets Tampere Jazz Happening. Og da mener jeg Rymdens musikk i kraft av seg selv.
Og ja, jeg hører klare linjer tilbake til både e.s.t. og til Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz. Men det er samtidig noe annet, og nytt. La oss ta det aller første først, det er ingen tvil om at det er jazz. I betydningen musikk der det improviserte elementet har en sentral uttrykksmessig og verksbærende funksjon.
Men for det andre hører jeg en klar skandinavisk karakter i mange av deres låter, og da definitivt ikke forstått gjennom linsene til det internasjonalt journalistisk skapte monsteret – og misfosteret – arktisk jazz, eller fjelljazz. Musikken høres definitivt ikke ut som fjell og daler, som breer eller glacierer, som arktiske vinder over iskalde havstrømmer i Danmarksstredet.
Nei, denne skandinaviske tonen ligger i det samle gamle, som det har gjort siden «fäbodjazzen» ble skapt på 1950-tallet, i tonaliteten, i linjene, og i mangelen på begge. Dette er en tone som står som betydelig mer framtredende enn den noensinne gjorde i både e.s.t. og NCoJ.
Det som kanskje dette prosjektet vil gjøre for mange er å løfte opp og vise frm hvor dyktige musikere Danne Berglund og Magnus Öström er. Vi kjenner igjen og gleder oss over, Öströms drivende, propellerende øs-pøs trommestil, som er som et kraftverk inne i musikken. Og det er deilig å kunne nyte Berglunds laidback basspill, hans fuzzy distortions og generelt hans store og så nært pitch perfekte basslyd.
Samtidig er det som i e.s.t. ensemblelyden som er den tonangivende. Men jeg opplever de alle tre som sterkere stemmer i kraft av seg selv i Rymden. Kanskje er musikken ikke så gjennomarrangert som den ofte var i e.s.t., at den er åpnere og ledigere – og dermed gir større rom for individene og deres egen stemmer? Jeg vet ikke ennå. Det krever noen flere gjennomhøringer enn denne ene konserten.
Bugge Wesseltoft spiller med klare røtter tilbake til sin egen ungdom, men med en mye tydeligere rocka tilnærming enn jeg noensinne har hørt før. Det er faktisk drivende godt. Hørte jeg noen som sa music for headbanging? Catchy låter, drivende arrangementer.
Jeg vil dessuten gi trioen kreditt for to ting: Det ene er at de altså har turt å gå inn i det musikalske sjangerblandende rommet som e.s.t. etterlot seg, et rom som e.s.t. på mange måter rådde helt aleine i de ti årene trioen dominerte dette musikalske universet. Men ikke bare har Rymden turt å tre inn i dette rommet, de har gjenskapt det på sin egen måte, og peker ut en vei som synes å gå et annet sted – etter hvert kanskje mot et eget univers – enn der e.s.t. opererte.
De gjør det dessuten med en trygghet i eget uttrykk, og uten fare for å falle i skyggen av e.s.t. Dermed altså: kudos for å tørre «å hoppe etter Wirkola».
For det andre setter jeg stor pris på at de nå har valgt et kollektivt navn, Rymden. Ikke bare er trionavnet en programerklæring om hvor musikken skal hen, men det er samtidig en viktig understreking av at det er et kollektiv som nå viser seg fram.
Konserten under Tampere Jazz Happening vil jeg derfor karakterisere som en stor suksess, ikke bare kunstnerisk og musikalsk sett, men også med tanke på hvilke muligheter den åpner for framtiden.
Telakka til kvelds
Vi avslutter denne lørdagen under den 37. Tampere Jazz Happening i selskap med trioen Mopo, som i natt spiller med Mikko Innanen som gjest. Dette er kraftjazz som vi liker det en sein kveld etter en lang dag. Trioen består av Linda Fredriksson på alt- og barytonsaksofon, Eero Tikkanen på bass og Eeti Nieminen på trommer.
Med ung og frekk finsk powerjazz i slekt med The Thing, har Mopo i år sluppet ei ny plate, «Mopocalypse», og det er vel i hovedsak musikk derfra vi får høre. Herlig drivende, styggvakkert.Jeg merket meg blnt annet noen nydelige, deilige kontrapunktiske sekvenser, som satte merker i ryggraden.
Samspillet mellom trioen og kveldens gjest er så tett og deilig at jeg må foreslå for trioen å gjøre det samme som Mats Gustafssons AALY Trio gjorde etter at Ken Vandermark gjestet med bandet. Etter det var AALY trioen en kvartett.
Etter dette er det absolutt på tide å gå til sengs. Det er en dag også i morgen, med ny musikk og nye muligheter.
Grunnet langvarig sykdom er denne rapporten blitt betydelig forsinket. Vi i salt peanuts* beklager dette sterkt overfor våre lesere!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie
Yuko Oshima i duo med Hamid Drake
Bugge Wesseltoft i Rymden
Dan Berglund i Rymden
Mikko Innanen med Mopo
Eero Tikkanen i Mopo
Linda Fredriksson i Mopo
