Konserter

Edwards, Niggenkemper. Foto: Kjetil Valstadsve

Tut og kjør for Blow Out!

BLOW OUT, OSLO, DAG 3, 18. AUGUST 2017: Dag tre er kvelden da alt klaffer. Tre ferske konstellasjoner fyres av i rask rekkefølge, og viser frem et enormt spenn, med et totalinntrykk som grenser opp mot en musikalsk åpenbaring.

For å oppsummere: Tony Buck (perkusjon) innleder sammen med med Ikue Mori (laptop) og John Butcher (saksofon). Veryan Weston (piano) vender så tilbake med Matilda Rolfsson på perkusjon og Hannah Marshall på cello – og Paal Nilssen-Love drar med seg voksende saksofon-autoritet Signe Emmeluth og en fjelltung bass-seksjon i John Edwards og Pascal Niggenkemper (bildet).

Nei, det er ikke liksom måte på. Det virker naturstridig at så mye talent får plass på en liten scene som Grünerløkka Lufthavn. Og det gir egentlig mest mening å summere opp totalinntrykket av denne rekka.

Det er mange prestasjoner som stikker seg ut – Tony Bucks perkusjon beveger seg langt vekk fra det mer strukturte arbeidet i The Necks, og viser frem en stødig improvisator. Ikue Moris laptop kan selvsagt også gjøre perkusjon, det var jo tross alt der hun startet. Matilda Rolfsson drar lytteren inn i sitt univers og legger grunnlaget for et intimt samspill mellom cello og piano. Veryan Westons piano taler for seg selv. John Edwards og Pascal Niggenkemper på bass, i tandem, med Paal Nilssen-Love på motsatt side, alle i fullt firsprang – det blir akkurat som man kunne forvente: En monumental dampveivals av et spontant, musikalsk verk. Og midt i dette står nykommer Signe Emmeluth som om hun aldri hadde gjort noe annet, og dirigerer det hele i stadig nye retninger.

Totalt sett er det en opplevelse av de sjeldne, selv i Blow out!-målestokk. Som konsertserie bringer de stadig nye og eksklusive navn til Mir, annenhver tirsdag, gjennom hele høst- og vår-semesteret. Som finale og festival gjør Blow Out! noe helt unikt, noe publikum burde være – og i kveld tydelig er – sjeleglade for.

Årets Blow Out! har like sterkt program som alle år før, men noen skal jo alltid komme med en innvending likevel. Så også her: Hvis det er noe vi stusser over, så er det kanskje at programmet er litt seif! Med unntak av enkelte navn som er nyere enn andre, så er det flest kjente fjes og etablerte navn. Som konsertserie er de flinke til å dra inn nye og kommende artister og gi dem en scene, mens festivalen er mer et VIP-område. Og ja, det blir julaften av det hvert år, men mer profilering av yngre artister ville ikke vært av veien.

Møster! avslutter fredagen på solid vis, men de føler seg tydeligvis litt presset på tid, og oppleves også som litt fysisk inneklemt. Hvis det er noe band som aspirerer til merkelappen stadionjazz er det disse, og for min del gjorde de seg f.eks. bedre i telt-scenen på Øya-festivalen noen somre tilbake. Aller helst skulle de nok spilt i en enorm, underjordisk naturlig hule. Men som proffer utnytter de tid og rom de har fått tildelt til fulle, og drar opp stemningen ytterligere noen hakk – godt hjulpet av en kjapp omarrangering av Mir til dansegulv. Møster! er rocka jazz med tungt driv, bygd på det bunnsolide fundamentet til Kenneth Kapstad (trommer) og Nicolai Eilertsen (bass). Sjefen sjøl og Hans Magnus Ryan, Snah fra Motorpsycho, binder det hele sammen til en stormende avslutning. Og i ruinene ligger et Mir i musikalsk ekstase.

Dette kan bli siste rapport fra Mir for i år, avhengig av tilgangen på ringevikarer i salt-peanuts*. Men, for å unngå det totale informasjonsvakuum om lørdagens opplevelser, er det tross alt bare å møte opp selv!

Tekst og foto: Kjetil Valstadsve