VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, TORSDAG 17. SEPTEMBER 2026: Improvoicing: Det var en gang en gjeng med trønderstemmer – helt uten barter og karsk.
Improviserende stemmeprakt
«Ti individuelle stemmer og et eksentrisk formvalg. Du er overbevist om at dette bare må falle fra hverandre. Dette kan ikke annet enn å fragmenteres som en glassplate overkjørt av en veivalse. Men en konsert med Trondheim Voices er ikke bare en auditiv opplevelse. Det koreograferte og improviserte visuelle elementet har vært vesentlig i ensemblets senere prosjekter. Til slutt blir det det stikk motsatte av knust glass, det blir et fabulerende, surrealistisk glassmaleri i alle regnbuens farger».
Slik valgte jeg å innlede et stort anlagt intervju i Jazznytt for 15-16 år siden. Inntrykkene av førstealbumet som karakteriserte prosjektet, Improvoicing, og opplevelsen av verket på Blå i Oslo, sitter fortsatt i dag i meg som åpenbaringer om og skaping av epifaniske innsikter i kunstens betydning, styrke og endringskraft. Siden har det blitt flere plater, og enda flere prosjekter.
Det er mange sterke minner, men sterkest står nok minnet om framføringen av verket On Anodyne – smertestiller, fra gammelgresk an odyne, uten smerte. Verket, som var skapt og utformet i samarbeid med komponist Jon Balke, ble framført med perkusjonsgruppa Batagraf og Balke, lørdag 23. juli 2011 i Kulturhuset under Moldejazz dette året. Minnet om verket bygget over Yusef Komunyakaas tekst Anodyne, griper meg fortsatt sterkt,
«… I love this body / made to weather the storm / in the brain, raised / out of the deep smell / of fish & water hyacinth, / out of rapture & the first / regret. I love my big hands / …»
Vi hadde våknet denne morgenen til en verden vi ikke kjente igjen, en verden der ondskapen og høyre-ekstremismen hadde vist sitt sanne ansikt. Det var kanskje først og fremst konserten md Trondheim Voices som for meg ble, om ikke smertestiller, så smertedemper, den ettermiddagen vi samlet oss i Kulturhuset, oppe i bakken overfor Molde Forum og Alexandrakvartalet.
Vi var allikevel naive i tiden etterpå: Troen på at den anodyniske tabletten fellesskapet fikk med rosetog og store ord, skulle gjøre oss aktpågivende og sikre oss om at ekstrem og umenneskelig terrorisme aldri dukket opp igjen. Denne tiltroen var stor. Og se hvor vi er kommet i dag … vi har latt den brunsladdede høyrefascismen få forme hva som er tillatelig språkføring i det offentlige rom. En ekstrem høyreside som gjør hva den kan for å etablere akkurat det som George Orwell advarte mot, da han i tida rett etter verdenskrigen, også så hvor Sovjetstaten var på vei. Et Sovjet der Josef Stalin hadde makta, bukta og begge endene til 1953.
Løgnens sannhet
Hannah Arendt sa det klart og tydelig så alle hørt hva hun sa: Fascismens framvekst er ikke kun knyttet til ekstrem makt- og volds-utøvelse, til antidemokratisk styring, til kriminalisering av enhver form for uenighet, protest eller annen motstand, til diktatorisk makt til en gruppe. Det er mye mer. Ikke minst dette: Fascisten vil rive vekk befolkningens evne til å samle seg om en enighet, en samling om et fellesskap som vil være kimen til en effektiv og koordinert motstand mot disse kreftene. Det aller mest effektive verktøyet er å lyve.
Ikke at løgnen skal være sann, men fordi mange løgner, og mange stemmer som kolporterer disse løgnene, river bort enhver mulighet for folk flest til å skille mellom løgn og sannhet. Spørsmålet om sannhet gjøres til en lojalitetstest for disse kreftene. Løgnen om at presidentvalget i USA i 2020 ble stjålet, er i dag lakmustesten hos Trump-regimet for om du er lojal eller ikke. Du trenger ikke tro på løgnen, du må kun hevde den, og i hvert fall ikke motsi den. Motsier du løgnen, er du en kriminell, en sviker og terrorist.
Derfor har vi sett og hørt særpregede opptak av den ene etter den andre av Trump-innstilte kandidater til verv som må godkjennes av Kongressen. Kandidatene som er utpekt av dumbassen og hans lojale hoff, framstår som den lille seks-sjuåringen som vet utmerket godt at hen har gjort noe som ikke er lov, men som ikke er villig til å innrømme det overfor den voksne. Å ta ansvaret for det vil være et nederlag, og et tap av anseelse og anerkjennelse ute på gata. Og ikke minst, ofte på grunn av frykten for bøllas og hans hoffs reaksjon om hen tyster på seg selv og de andre.
Lysfontener over musikken
Men det er også betydelig mer gledesfylte minner forbundet med Trondheim Voices … og de er mange flere. Og ikke minst det følgende, før dette forferdelige. På ettervinteren, tidligere samme året som Komunyakaas tekst grep meg første gang, satt jeg på NSB-toget, selveste Dovrebanen, mens jeg slo fast at
«Kor har Trondheim sett mange av gjennom århundrene. Formelt sett tilfredsstiller også stemmene fra Trondheim de tekniske betingelsene for å omtales som et flerstemmig kor. Men det som kommer ut av prosjektet [Trondheim Voices] er så langt fra den polyfone trubadurmusikk som ble utøvd ved Erkebispegården i tiden før Reformasjonen som Picassos ‘Gråtende kvinne’ (1937) er fra Leonardos ‘Mona Lisa’ (1519). Enkeltelementer er på plass og gjenkjennbare, men helheten er noe fundamentalt annerledes.
«For å møte vokalfenomenet fra byen erkebiskop Olav Engelbrektsson måtte overlate til Fruen på Austrått i 1537, valfartet Jazznytt til Nidaros langsetter Pilgrimsleia gjennom en vårlig Gudbrandsdal og et ennå vinterlig Dovrefjell sent i april. Dog uten at vi så noen lysfontener langsetter leia. Dette for å få en samtale med lederduoen, Tone Åse og Siri Gjære, om ensemblet, om musikk og om det å ha store ører».
Jeg husker et møte, og en engasjert samtale, om musikk, improvisasjon, musikkpolitikk, og mye annet. Noen ganger opplever du hendelser som skaper et før og et etter, de setter et skille, de blir skjellsettende. Samtalene med og om Trondheim Voices ble det for meg.
I dag er vi femten år eldre, har tenkt mer, har forstått mindre, og lekt en masse på veien. Så denne torsdagskvelden, da Trondheim Voices kom til Oslo, slapp jeg å sette meg på Dovrebanen. Prosjektet Fluctuations hadde premiere på Moldejazz i sommer, der salt peanuts* var på plass. Og nå skulle også jeg få høre det, på Nasjonal jazzscene i Oslo.
Fluktuerende perioder av livet
Fluktuasjoner har ingenting med flukt, det å flykte, å gjøre – på latin betyr fluctus bølge – det som fluktuerer varierer eller bølger over tid. Ideen om at verden rundt oss er en runddans, en bølgebevegelse, er intimt knyttet til forestillingen om at tiden er sirkulær. Sesongers svingninger, en ny vår følger alltid etter en vinter, livet fødes, vokser, eldes og dør. Sola og månen som de åpenbare sentre for tidlig-menneskets forstillinger om verden, kommer opp i øst og går ned i vest. Verdenen i oss og rundt oss, alt er periodisk, slik var verdenen allerede da Homo erectus fant ut at ilden kunne kontrolleres. Alt gikk i sirkler, bølger var alt som var. Det eneste som var nytt under solen, var at intet var nytt under solen. Er bølger alt som er?
Livskrafta i vårt indre går gjennom flo og ebbe, ikke minst ledet an av hjertets puls. Opp og ned, hit og dit, høyt og lavt, lyst og mørkt, natt og dag. Vekslende mellom to ytterpunkter, yin og yang, liv og død, varme og kulde.
Det er Sissel Vera Pettersen som står bak verket Fluctuations. Det henter sin inspirasjon fra «… de dype bevegelsene i havet til de evig repeterende syklusene som styrer alt levende, og de uopphørlige svingningene som definerer både naturen og menneskelivet. Verket er inspirert av repetitiv minimalisme, dyrelyder, maskinell støy, liturgiske koraler, rituelle rytmesirkler, og musikk som tidløs forbindende kraft mellom mennesker», skrev de for programmet til Moldejazz.
Åtte stemmer. Plassert og tegnet ut som hestesko, eller åpen ring som inviterer oss inn. Ringen starter med Thea Ellingsen Grant, sittende nede på gulvet. Natali Abrahamsen Garner besitter ytterste flanke. Jakob Nordli Leirvik, som leder ungdomsensemblet Young Voices til Midtnorsk jazzjazzsenter, før Anita Kaasbøll på toppen av buen. Så Harald Relling Nilsen, før Heidi Skjerve og Sissel Vera Pettersen avslutter ringen. Tronende over det hele, Tone Åse på en forhøyet plass, som toppen av en bølge som svinger over scenen. I alt fire medlemmer er tilbake fra originalbesetningen for femten år siden, Skjerve, Kaasbøll, Pettersen og Åse.
Konsertstart utsettes av en kombinasjon logistiske og tekniske problemer. Er det noen – eller noe – som prøver å bryte bølgene, å vise at historiens tunge trend omgjør de bølgende sirkler til en utstrakt spiral, en spiral som aldri vender tilbake til utgangspunktet?
Universets bølger
En sterk tekst svever over de langsomt svevende, bølgende, dyssende, kyssende landskapene. Framført av Tone Åse, med bølger herfra til evigheten. Finnes det bølger i uendelighetens rom? Hva er uendelig langt vekk? Hvor stort er universet? Ingen vet. Vi tror det er om lag 13,8 milliarder år gammelt, mens det observerbare universet er mye større: Rundt 46 milliarder lysår fra oss i alle retninger er det en grense. Mot hva?
Om du tenker deg en stor terning, med sidekanter på 100 000 lysår, stor nok til at vår galakse, Melkeveien, får plass inni den, så vil vi kunne fylle det observerbare universet med nærmere en trillion slike terninger, eller en quintillion om du bruker kort tallserie. Om du talte med to tall i sekundet, 1, 2, 3, 4, …, ville du trenge mer enn to ganger universets alder for å ha talt dem alle.
Og da har vi ikke kommet en gang halvveis til uendeligheten. Målt med uendeligheten som målestokk, så er universet forsvinnende lite, uendelig lite. Beveger vi oss til yttergrensen, så har vi ikke engang beveget oss en tøddels bredde nærmere uendeligheten. Allikevel kan vi tenke oss denne uendeligheten. Ja, mer enn det, vi kan beskrive den, formalisere den, representere den, ja, selv manipulere den. Snakk om transcendens. Snakk om å overskride sine egne grenser. Alt er bølger, bølger er alt som er. Alle målbare fenomener kan reduseres til en uendelig sum av bølger. Men er den da bølger, eller er det bare en representasjon av virkeligheten?
«… we were dying» i et uendelig univers.
Hva er meningen med det hele?
Å ta bølgene?
Hvor er bølgene?
Hva er bølgene?
Hva er følgene
for bølgenes
bølgende følgere?
Er bølgene?
Er følgene?
Er vi? Hvor?
Pettersen setter seg til ved flygelet og setter opp et repetitivt akkordskjema som vekker minner hos meg om Wolfgang Dauner, den tyske jazzpianisten som blant annet var med i United Jazz + Rock Ensemble. Det er minnene om hans «Wendekreis des Steinbocks» som dukker opp – steinbukkens vendekrets. Igjen bølgende fluktuasjoner. Solas bevegelser over himmelen. Steinbukkens vendekrets er den sørlige vendekretsen, der sola står i zenit når vi i nord har de korteste dagene i året. Passerer du denne kretsen, ser du også stjernebildet Sørkorset på himmelen. Et siktemerke og kursgiver i mange hundreår, der man for skipets framdrift var avhengig av å kjenne vindenes kretsløp, vindens fluktuasjoner. Derfor het de dominerende vindsystemene da også trade winds. Handelens vinder. Er det ikke rart? Handelen har også vinger. Vingene til handelsguden Merkur.
En vakker hyllest, en hommage, til vakre, musikalske, dansende Marilyn Mazur, som gikk bort alt for tidlig. Hun er savnet, hennes sprudlende, gledespredende væremåte, hennes musikks dynamikk fra ebbe til flo, fra flo til ebbe, fra sprelsk og dansende polyrytmikk til ettertenksom dveling over rytmiske mønstre. Jakten på lyder i lydene. Over lydene, utenfor lydene, bortenfor lydene. Trondheim Voices bringer oss langt i kveld. På engelske waves, med norsk veiving og sveiving, på vibrerende uendeligheter.
«Estuar» heter den neste. Et aestuarium, elveutløpet, der ferskvannet blander seg med saltvannet, og kan skape særegne økologiske nisjer. Der tidevannet former omgivelsene. Det som rommer – arium – tidevannet som flommer inn – aestus. Sol, måne, jord, en treenighet som former livet på jorda på så mange måter. Ikke minst gjennom tidevannet. Småfisk som overlever i store stimer.
Små, lokale bevegelser rundt hver fisk, som skaper illusjonen av en koordinert bevegelse for hele stimen. Stimen framtrer selv som en bølgende organisme. Alt er tilfeldigheter, alt er bestemt av hver fisks forhold til sine nærmeste naboer. Skoler av fisk, uten skosåler. Mange hav, mange stimer.
Vi puster ut i uendeligheten. Helt til slutt – i uendeligheten – vil universet ende som et tomt sted, det vil være uendelig langt mellom hvert elektron, mellom hvert foton. Einsteins gravitasjonsteori forteller oss da at rommet dette elektronet er i, er helt flatt og tidløst. I uendelighetens uendelige framtid er det ingen bølger, ingen fluktuasjoner – ingen vi!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Trondheim Voices — Fluctuations.
Sissel Vera Pettersen.
Heidi Skjerve.
Anita Kassbøll.
Jakob Nordli Leirvik.
Anita Kaasbøll og Harald Relling Nilsen.
Sissel Vera Pettersen og Natali Abrahamsen Garner.
Thea Ellingsen Grant.
Tone Åse.
