Konserter

Ups and downs på en mandag

MANDAGSKLUBEN, 5E, KØBENHAVN, 24. SEPTEMBER 2018: Så var man i gang med høstsesongen på Mandagsklubben på 5e i Kødbyen i København. Riktignok har det allerede pågått et par mandager, men det er, dessverre ikke alle konseretene i «kongens by» man har mulighet til å få med seg. Det er jo en rekke konserter så godt som hver dag hele året i denne byen, og av og til har man andre gjøremål som bare må gå foran.

Men ikke denne mandagen. Da var Mandagsklubben førstevalg. Mest fordi ryktene hadde svirret om at et av bandene som skulle spille, og som jeg ikke kjente fra før, skulle være absolutt fantastiske.
Og høsten hadde for alvor satt inn i København. Det vekslet mellom kraftig vind og regn gjennom hele dagen, og gradestokken beveget seg faretruende nær norske forhold. Men på 5e var det masse mennesker. Og ettert en lang «artist talk» med den amerikanske saksofonisten og pedagogen Allen Lowe gjort av trommeslageren Kresten Osgood, var det på tide med litt hardtswingende musikk.

Og hardtswingende ble det. Som første band ut var de som jeg hadde kommet for å høre denne kvelden (hovedbildet), nemlig de to italienerne Virginia Genta på tenor- og sopransaksofon, piano og klarinett og David Vanzan på trommer. De utgjør duoen Jooklo Duo, som jeg sannsynligvis er for gammel til å ha full oversikt over. Disse spilte sammen med musikere jeg kjenner bedre, nemlig den danske, men Trondheimbosatte altsaksofonisten Mette Rasmussen, den danske trompeteren Kasper Tranberg og Kresten Osgood på trommer. Jooklo Duo har jobbet sammen som en total kollektiv og svært personlig duo i mange år, og er representanter for noe av det mest kraftfulle innenfor «free music» i dag. Mette Rasmussen kjenner vi fra flere år tilbake, da hun dukket opp sammen med trommeslageren Ole Mofjell og bassisten Elsa Bergman i trioen Dina kompisars kompisar på Hagenfesten i Sverige. Etter det har hun reist verden rundt med sin energimusikk og spilt med de «tøffeste gutta i klassen», blant annet med trommeslageren Chris Corsano og gitaristen Tashi Doji og en rekke andre innenfor den «frittgående» musikken. Kasper Tranberg kjenner vi som en av de friskeste og hardtspillende trompeterne på den danske jazzscenen. Han er en kameleon som man kan sette til å spille med nesten hva som helst, og han tilpasser seg forholdene, og leverer alltid kraftfullt og strålende spill. Og bak det hele satt en velopplagt Kresten Osgood på et «rasfarlig» trommesett, og pisket og peste de andre musikerne i godt samspill med David Vanzan.

Dette ble en time hvor de frie improvisasjonene satt løst. Men de to italienerne fikk virkelig kjørt seg sammen med det danske «hold». Rasmussen er energi fra hårrøttene og helt ned i fotsålene, mens Tranberg spiller som gjeldt det livet i de høyere toneleier. Og hele tiden er disse to som skapt for hverandre i en slik sammenheng. Virginia Genta fikk virkelig en utfordring i å komme på høyde med de to andre blåserne. Men med energisk sirkelpust på sopransaksofon og klarinett, og med et ekspressive pianospill klarte hun å holde følge, og vi fikk to lange, strålende låter, før Osgood satte seg ved pianoet, og vi fikk en (nesten) streit blues med han selv som vokalist, med nydelige innspill fra Tranberg og Rasmussen.

Etter en kort pause, skulle det bli mer Osgood. Denne gangen sammen med vokalisten Thomas Buckner. Han har vært på Mandagsklubben tidligere, og er en representant for det frie vokaluttrykket, i samme klasse som Phil Minton, og til dels Sidsel Endresen, for å nevne to som har gjort dette til en egen kunstart. Buckner er født i 1941 og er en amerikansk barytonsanger som har spesialisert seg på moderne, klassik musikk og improvisasjon. Han benytter seg av en rekke utradisjonelle vokaltekniker, som i ene øyeblikket kan høres ut som «scat»-sang, mens han i neste er tett på strupesang fra østen eller mer klassisk friimprovisasjon. Han har sunget med en rekke jazzmusikere opp gjennom årene, så som Roscoe Mitchell, Phill Niblock, Borah Bergman, David Darling og Earl Howard. Og mer enn 70 komponister har lavet spesialskrevne verker for han, blant andre Robert Ashley, Noah Creshevsky, Alvin Lucier, Annea Lockwood, Bun-Ching Lam, Morton Subotnick, Jerome Cooper, David Wessel, Tom Hamilton, Leroy Jenkins, Wadada Leo Smith. Men det var et verk skrevet av en annen komponist som de to fremførte denne kvelden.

Musikken var en dronelignende bakgrunn som Buckner la sine vokale toner på toppen av, mens Osgood improviserte til, både på trommer, nyanskaffet tenorblokkfløyte og forskjellige lyder fra munnregionen. Og det ble en spennende avdeling, hvor vi ble fascinert av Buckners vokale «lek». Samtidig var det morsomt å høre (og se) Osgood i en såpass fri rolle, hvor han nesten kunne gjøre hva han ville, og gjorde det.

Neste sett skulle være med konstellasjonen To\To featuring Marie Eline. Men det endte opp med vokalisten Marie Eline alene over et ferdiginnspilt, musikalsk landskap i elektronicapop-avdelingen. Marie Eline er denne månedens «Artist in Residence» i Mandagsklubben. Hun er visstnok et etablert navn innenfor denne type vokalmusikk, og hun har spilt i band som Traening, Mit Nye Band, The Bleeder Group, Moko med flere, uten at jeg kan påstå at jeg har nevneverdig kjennskap om noen av dem. Hun har gjort flere soloplater på Helikopter Grammofon, og i løpet av september har hun presentert flere av sine band på Mandagsklubben.

Jeg satt konsentrert på første benk og virkelig forsøkte å få noe fornuftig ut av hennes opptreden, men det er tydelig at denne musikken ikke er «my cup of tea», så jeg har ikke noe fornuftig å si om settet.

Så nærmet det seg sen kveld, og vi skulle få oppleve en ny konstellasjon med den amerikanske saksofonisten Allen Lowe. Han var å høre i JazzCup på lørdag, sammen med Kresten Osgood Quintet, i en fantastisk energisk og fin konsert (en av de mest spennende jeg kan huske å ha hørt på stedet, og det kommer plate senere på året!), og denne kvelden i Mandagsklubben skulle vi få høre han med pianisten Jeppe Zeeberg (også fra Osgoods kvintett), bassisten Nils Davidsen, trombonisten Mads Hyhne og «sermonimester» Osgood. Denne gangen fikk vi i hovedsak låter gjort av Lowe, så her var det bare for de andre musikerne å feste setebeltet. For Lowe skriver fine komposisjoner i et slags neo-bop-landskap, men med en rekke mer moderne vrier som er spennende. Han er en glitrende tekniker og han har gjort en rekke plater, blant annet «In the Diaspora of the Diaspora: Ballad for Albert» med blant andre Matthew Shipp og «Mental Strain At Dawn – A Modern Portrait of Louis Armstrong» med blant andre David Murray, Doc Cheatham og Loren Schoenberg.

Dette var et sett jeg virkelig hadde gledet meg til, men dessverre ble jeg skuffet. Faktisk såpass skuffet at jeg forlot Mandagsklubben etter fire låter. Mesteparten av bandet fungerte veldig bra, og særlig er det viktig å trekke fram pianisten Jeppe Zeeberg sitt varierte, tradisjonelle og moderne spill, som er i en særstilling i dagens, danske jazz. Men tre energiske konserter + en lang «artist talk» på rappen ble nok en for mye for den godeste Osgood bak trommene. Han var tydelig sliten, eller han hadde glemt å feste setebeltet, og fant aldri ut hvor han skulle komme inn med sitt ellers fine trommespill. Men resten av bandet gjorde så godt de kunne med å holde det hele sammen, og Davidsen bør få en medalje for utstrakt konsentrasjon over bassen. Hyhne leverte også fint spill og fine solier i likhet med Lowe, men etter hvert tror jeg de rett og slett ga litt opp, og energien forsvant. Og da fant jeg ut at det var en god anledning til å sette nesen hjem i kulden.

Men det er kun en uke til neste Mandagsklubb, så får vi se om det kommer rapport derfra også.

Tekst og foto: Jan Granlie


Jooklo


Virginia Genta


David Vanzan


Trommeduellenes Helan og Halvan, David Vanzan og Kresten Osgood


Mette Rasmussen


Kasper Tranberg


Thomas Buckner


Allen Lowe


Nils Davidsen


Kresten Osgood tester ut sin nye tenorblokkfløyte