Konserter

Vakkert og skremmende med Yasuaki Shimizu

FASCHING, STOCKHOLM, MANDAG 29. OKTOBER 2018: Vi hadde gledet oss til dette: Den japanske legenden Yasuaki Shimizu er på turné i Europa for første gang på over ti år. Og i dag kommer denne legenden til nærmest like legendariske Fasching på Kungsgatan i Stockholm.

Det er mer enn ti år siden Shimizu sist spilte i Sverige, og like lenge siden han spilte i Norden «öfverhufvud taget» som det het på det svenska språket før den svenska stavningsreformen av 1906!

Denne tenorsaksofonisten og electronica-musikeren slo for fullt igjennom med den japanske «no wave»-gruppa Mariah på 1980-tallet. Men akkurat slik David Sylvian — som Shimizus musikk på mange måter minner meg om — etter hvert overskred rammene for sitt gjennombruddsband Japan, overskred også Yasuaki Shimizu raskt grensene for sitt eget kollektive utgangspunkt.

Bandet Mariah ga ut sitt kanskje aller mest kjente album «Utakata No Hibi» i 1983, men allerede året før skapte Yasuaki Shimizu klassikeren «Kakashi» i sitt eget navn. Med en unik mix av jazz og ambient, både på denne plata og på den fem år yngre «Music for Commercials» – der han skapte kunstmusikk over tema han skrev for reklamefilmer på japansk TV – ble disse skivene definitivt veien ut av den musikalske undergrunnen i Tokyo for Shimizu-san.

Men i sin egen samtid ble han etter hvert, og på tross av alt dette, allikevel stort sett glemt. Han bodde en periode i Europa, der han utviklet og la grunnlaget for en rekke musikalske prosjekter i grenselandet mellom pop- og kunstmusikk. Men dette var ikke nok.

Et av hans siste prosjekter var utviklingen og presentasjonen av en svært spesiell versjon av Johann Sebastian Bachs Goldberg-variasjoner. Hans tidligere versjoner av Bachs Cello-suiter og hans etablering av et «Bach-Saxophone-Space» ved buddhist-templet Kodai-ji i keiserhovedstaden Kyoto, understreker ytterligere hans fascinasjon for Bachs kontrapunktiske filosofi. Et kontrapunktisk aspekt som også viser seg tydelig fram i hans eget musikalske uttrykk.

Men det var først med gjenutgivelsene av Mariahs «Utakata No Hibi» (‘flyktige/kortlevde dager’) i 2015, samt hans egne solo-klassikere «Kakashi» og «Music for Commercials» i 2017, at Yasuaki Shimizu virkelig ble gjenoppdaget i Europa og USA. Gjennom disse gjenutgivelsene har det blitt skapt en fornyet interesse – og nysgjerrighet – for hans musikk.

Akkurat derfor hadde vi valgt å prioritere et besøk til Fasching denne mandagskvelden. Og vi angrer ikke! Selv om mandag kveld vel ikke akkurat er den mest populære konsertdagen i uka! Det skal dog sies at dette var en tanke som forsvant raskt, etter hvert som Fasching fyltes opp av et svært så ungdommelig publikum.

Etter hvert ble det trangt om saligheten rundt Yasuaki Shimizu, nesten like trangt som da jeg for snart tjue år siden befant meg i det samme lokalet, sammen med hundrevis av gitarfantaster som pakket seg tett sammen for å notere seg hvordan Allan Holdsworths fingre løp over hans gitarhals uten hode. Men nå var det Yasuaki Shimizu, og ikke Allan Holdsworth, som det dreide seg om.

Det skal allikevel dog tilføyes: Alt dette skjedde selv om vi på veien var nødt til å leve med noen svært så lange musikalske longeurer. Men disse var overhodet ikke Shimizus skyld. De skyldtes kveldens support for Yasuaki Shimizu. For som support for denne kvelden, var nemlig duoen Visible Cloaks satt opp.

Denne duoen, som bestod av Spencer Doran og Ryan Carlile, ble vi fortalt, var fra USAa vestkyst, fra selveste Portland, Oregon. Denne duoen har allerede blitt geni-erklært med at den «balances … Oneohtrix Point Never with … Ryuichi Sakamoto». Jeg var selvfølgelig nysgjerrig, men ble altså sterkt skuffet.

Vi var i programmet lovet at «live, this [is a] multi-sensual feast, with the pitch-perfect visual aesthetic of … artist Brenna Murphy». Det ville være «a fascinating mix of organic and synthetic, [of] past and future».

Jeg vil, umiddelbart, si at det var en ikke særlig engasjerende – og langt fra fascinerende – mix av ‘the past’, og ikke mye av ‘the future’. Hvorvidt denne video-backdropen var «pitch-perfect» eller ikke, overlater jeg til andre å bedømme. Men for meg framsto den som et videografisk uttrykk som allerede for lengst har gått ut på data. Og før du krever meg hengt opp i nærmeste lyktestolpe, la meg kun påpeke at data er flertall av dato!

Det er meget mulig at Brenna Murphys videografikk er ansett som nyskapende, men uttrykket hans framsto for meg som alt for mye basert på den visuelle presentasjonen i eldgamle dataspill, fra en gang rundt midten på 1980-tallet. Den gangen gleden over å kunne modellere og leike med tredimensjonale framstillinger var uimotståelig.

Når deres musikk dessuten benytter seg av redigerings-metoder som ble utforsket – og endevendt – allerede på 1970-tallet, er det tid for å si klart og tydelig fra om at keiseren dessverre ikke har klær på. Til tider føler jeg meg hensatt til en klubb for house eller techno anno ca. 1990! Dessuten: Å presentere oss for en ii-V-I-kadens – ellers kjent som napolitansk kadens – i noe som ellers gir seg ut for å være basert på en kinesisk pentatonisk skala, blir for meg totalt meningsløst.

Men så – endelig – kommer Yasuaki Shimizu på scenen. Og derfra og ut – eller er det inn? – er vi i et vidunderlig romantisk, multiloopet og syngende rom. Et rom skapt av musikken selv, et rom der ambient-musikken i seg selv skaper de ambiente omgivelsene!

Jeg nevnte innledningsvis to av hans album. Og Shimizu starter da også med «Bridgestone No. 1» fra 1987-albumet «Music for Commercials», mens halvparten av de følgende låtene er hentet fra «Kakashi», utgitt i 1982. I tillegg ble vi presentert for tre-fire nye komposisjoner.

Med seg på scenen hadde han en «lydskulptør», amerikansk-japanske Ray Kunimoto. Det er i hvert fall slik Kunimoto presenterer seg selv. Han håndterte laptop programmering, keyboards og xylofon, og bygde opp deler av kulissene som Shimizu spilte og improviserte over.

Musikken er ofte bygget over enkle ostinat, eller vamper som det helst omtales som i jazz og rock. Det er vanskelig å karakterisere musikken, der den henter inspirasjoner fra verdensmusikk, fra ambient og disco, fra house og noise, fra elektronisk samtidsmusikk på 1960- og 1970-tallet, samt fra alle andre steder.

Med en ofte tydelig (moderne) japansk linje i musikken, kan en lett lage seg bilder på netthinna basert på inntrykkene fra filmklassikeren «Blade Runner». Temaene er ofte iøynefallende «catchy» og dansable, og brukes til å bygge opp større orkestrale strukturer.

Musikken er i det alt vesentlige skapt med utgangspunkt i tre tonegenerende startpunkter: hans tenorsaksofon, en EWI synth og loop-bygging. På et punkt i en ny komposisjon, spiller han dessuten også på den japanske bambusfløyta shakuhachi. Dessuten, og nærmest selvfølgelig og sjangertro, miljøopptak av insekter og fugler, samt radio (her hentet kortreist fra Sveriges Radio).

Hans egne beskrivelser av de enkelte låtene — tatt fra hans trykte settliste som kveldens lys- og lydtekniker er utstyrt med — er bildeskapende og innsmigrende: «no rhtyhm, abstract, like broken notes», «medium tempo, floating in crystal clear sea», «up tempo, strong, emotional»!

Til tider kan musikken begynne å likne musikken til Colin Stetson, andre ganger glir det mer i retning av naivistiske toneganger. Noen steder opplever jeg det som om La Monte Young svinger innom. På et tidspunkt hører jeg noe som sterkt påminner meg om Arne Nordheims pausesignal for NRK fra 1969.

Musikken er lett tilgjengelig, men vanskelig å fortolke med ord. Medrivende, men allikevel fremmedgjørende. Vakkert, men også skremmende.

I fortsettelsen av denne første Europa-turneen på over ti år, spiller han de neste dagene i Hamburg, Berlin, den Haag, før han avslutter på Alice i København den 11. november. De som setter pris på ambient og annen elektronika bør kjenne sin besøkelsestid.

Publisert 30. oktober 2018, kl. 12.32. Oppdatert 30. oktober 2018, kl. 23.00

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Pressefoto