Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Politisk korrekt

JAZZHUS MONTMARTRE, KØBENHAVN, 8. JUNI 2018: Å være politisk korrekt i dagens skandinaviske jazz, er uten tvil å hyre inn så mange kvinnelige musikere som mulig. Enten for å sikre offentlig støtte og positiv omtale hos de bevilgende myndigheter, eller, hvis man er kvinnelig musiker, spille med akkurat de kvinnelige kollegaer man har lyst til og spille med. Det siste er absolutt tilfelle når den tyske, nå Zürichboende saksofonisten Nicole Johänntgen (hovedbildet) inviterer til «Sisters of Jazz III» på Jazzhus Montmartre, tre dager til ende i København.

Å kalle et prosjekt «Sisters of Jazz» er en måte å trekke fram kvinnelige mu8sikere på, som etter min mening er unødvendig. I dagens jazz finnes det vel så mange dyktige kvinnelige musikere som mannlige, klubber og festivaler står vidåpne for dem, o0g selv om det ikke er like mange kvinner som menn innenfor jazzen, så er de på vei. Det er nok å nevne europeiske navn som Anna Högberg, Hedvig Mollestad, Gunhild Seim, Anni Elif Egecioglo, Mathilde Grooss Viddal, Malin Wättring,  Guro Moe og en rekke andre som bevis for at kvinnene er viktige og like dyktige som mennene. Men hva hadde man sagt om et bandprosjekt hadde kalt seg «Men of Jazz»? Det hadde vært like tøvete som «Sisters of Jazz»  

Men Nicole Johänntgen har valgt «Sisters of Jazz», og det må hun gjerne kalle prosjektet sitt, så lenge musikken holder mål, og det gjorde det denne kvelden på Jazzhus Montmartre. For del III av prosjektet har hun alliert seg med den tsjekkiske fløytisten Andrea Sulcova, den danske pianisten Kathrine Windfeld, den svenske bassisten Stina Andersdotter og den polske trommeslageren Dorota Piotrowska, i et program hvor låtene er skrevet av de fleste av musikerne.

Jeg har kjent Johänntgen i noen år, og vet at hun er en dyktig tekniker som fikser de fleste stilarter, fra hennes band Nicole Jo, som ligger langt inne i jazzrocklandskapet, via hennes New Orleans-prosjekt «Henry», til mer streit, moderne jazz. Og de senere årene med prosjektet «Sisters in Jazz», hvor hun samler relativt unge, kvinnelige jazzmusikere fra forskjellige land.

Og det er her man også møter problemet med Johänntgen og hennes musikk. Hun skal på mange måter presentere alt hun kan med alle de bandprosjektene hun er involvert i, noe som gjør musikken tidvis  litt for sprikende etter min smak.

Hun er en glitrende tekniker, som kan bevege seg fra New Orleans til smooth jazz og over i John Coltrane-land så lett som ingenting, noe som er med på å gjøre oss som lyttere litt forvirret.

Hennes medmusikere denne kvelden var av beste merke. Pianisten Kathrine Windfeld er mest kjent som storbandleder i eget storband, og det kunne man tidvis også merke denne kvelden. Hennes solier ble litt som å høre Duke Ellington i mindre format, som om hun på mange måter tror hun leder et storband i stedet for å være en del av en mindre gruppe. Men hun er en glimrende pianist, og sammenligningen med Ellington er ikke på noen som helst måte negativ. Det er bare noe med tilnærmingen til det mindre formatet som blir litt annerledes enn det vi er vant til.

Resten av kompet, med svenske Stina Andersdotter og polske Dorota Piotrowska gjorde en fin jobb, spesielt syntes jeg den polske trommeslageren leverte mye spennende, og at hun har Elvin Jones som en av ledestjernene er det ikke mye tvil om.

På fløyte, et litt uvant instrument i denne sammenhengen, fikk vi høre tjekkiske Andrea Sulcova. Jazz på fløyte har jeg hatt store problemer med helt siden Eric Dolphy la ned hornet i 1964, men denne kvelden fikk jeg i grunnen litt tro på instrumentet igjen. For Sulcova trakterte de forskjellige tverrfløytene på en usedvanlig spennende måte. Hun spiller på en måte både klassisk og med en god fot innenfor jazzen, som ga, i alle fall meg, litt av troen på instrumentet tilbake.

Som gjest denne kvelden, hadde de invitert den estiske fiolinisten Ingrid Hagel, en musiker som har holdt til i København i mange år, men som jeg aldri tidligere har hørt live, så jeg var svært spent på hvordan dette ville bli. Og Hagel gled ubesværet inn sammen med de andre i bandet, og leverte både fint ensemblespill, og, ikke minst, fint solospill i de to/tre låtene hun bidro.

Og fremst på scenen, som bandleder, sopran- og altsaksofonisten Nicole Johänntgen. Tysk musiker som i mange år har vært bosatt i Zürich i Sveits. Og med en rekke prosjekter innabords. Denne kvelden ledet hun «Sisters in Jazz»-prosjektet med stor overbevisning.

Johänntgen er en dyktig saksofonist som fikser det meste. Og der finner vi også problemet i hennes spill. Det blir rett og slett for sprikende i de forskjellige stilretninger hun beveger seg innenfor. Men når hun «kliner til» synes jeg det fungerer svært godt. Innimellom, særlig i andre sett, hvor mye av musikken var hentet fra hennes «Henry»-prosjekt, hvor musikken er veldig New Orleans/brass-inspirert, forsvant Windfeld dessverre tidvis fra lydbildet, Men da de beveget seg mer mot Coltrane-landskapet, var det som flere av musikerne ville gi publikum noe ekstra. Og etter min mening, er det i dette landskapet Johänntgen og hennes medmusikanter gjør seg best. Tilbake i tid, til før disse relativt unge musikerne var «påtenkt», og tilbake til de gamle heltene fra USA. Det er der vi gjerne vil høre Nicole Johänntgen og hennes gjeng i framtida.

Så kanskje skulle hun etter hvert forsøke å finne sin stil, og hvor i jazzlandskapet hun virkelig ønsker å bevege seg (jeg vet hvor jeg vil at hun skal være), og konsentrere seg om det, i stedet for å bevege seg over hele den rikholdige jazzpaletten.

Men konserten i kveld var fin. Det var spennende å møte Johänntgen sammen med musikere jeg ikke kjente fra før, med unntak av Windfeld og Andersdotter som jeg har hørt både live og på plate, og jeg må si at spesielt den polske trommeslageren Dorota Piotrowska imponerte med pågående og spennende spill.

Jo da, denne kvelden var så politisk korrekt som den kunne bli. Men det gjorde ingenting, for musikken var ikke valgt utfra noe kjønnspolitisk ståsted. Pianisten og bookingsjef på Jazzhus Montmartre, Jan Lundgren, hadde rett og slett booket musikere han hadde lyst til å presentere på Montmartre, og å booke denne gjengen med unge, kvinnelige musikere var et godt valg. I tillegg er rett og slett prosjektet «Sisters in Jazz» en knakende god idé.

Jeg gleder meg til å høre disse musikerne igjen!

Tekst og foto: Jan Granlie


Andrea Sulcova


Dorota Piotrowska


Kathrine Windfeld


Stina Andersdotter


Ingrid Hagel