Konserter

Venise og Vanilje på en Lørdag

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 9. NOVEMBER 2019: Det er minst ett kjennetegn som har karakterisert Arild Andersen helt siden det var i de dager da han for første gang framsto som en bandleder med internasjonal status som en fullbåret musiker. Siden etableringen av Arild Andersen kvartett for snart 50 år siden, har han trivdes og blomstret i sammenhenger der flere av musikerne rundt ham er yngre enn ham selv.

Da Andersen fikk utgitt plata «Rose Window – Live at Theater Gütersloh» tidlig i 2016, gikk det et unisont sukk gjennom verden, fra overveldede anmeldere og lyttere. Det som vi i etterkant omtalte som Arild Andersen Rose Window Trio – med Helge Lien på piano og Gard Nilssen på trommer – ga en rekke konserter til ytterligere jubel. Du kan lese hva vi skrev om en av disse konsertene her, den 19. mars på Kampenjazz i Oslo.

Til sjølvaste Opningskonserten på Vossajazz 2018, vel ett år seinere, den 23. mars 2018, hadde Andersen hentet med seg en ny stemme i bandet som nå var blitt en kvartett, Marius Neset på saksofon. Anmeldelsen av denne konserten kan du lese her.

Denne høsten, med oppstart 30. oktober 2019 i Trondheim, har Arild Andersen turnert land og strand rundt i Norge og Sverige med sin nye kvartett for året. Dette er en kvartett som han velger å kalle Arild Andersen Group, med Helge Lien, Marius Neset og han som på bildet som er brukt på alle de språklige utgavene av Wikipedia-sidene om ham, likner svært så mistenkelig på Jon Fält. Og vi snakker definitivt ikke om Fält, men om orangutangen fra Trøndelagen – som Håvard Stubø omtalte ham som en gang.

Vi snakker selvfølgelig om Håkon Mjåset Johansen. Nå må noen som har rettigheter til å redigere dette, snart få ryddet opp i dette bildekaoset på Wikipedia. Det var litt morsomt en gang, men ikke lengre. Ikke etter så mange år.

Så vel har Andersen med seg yngre musikere også denne gangen, altså yngre enn ham selv. Men nå er de andre like så etablerte musikere på høyt internasjonalt nivå som ham selv. Dette årets Arild Andersens Group er mer for en all star-kvartett å regne.

Den nevnte turnéens nest-siste konsert med kvartetten skjer altså i kveld, foran et stappfullt Victoria. Det er trangt om saligheten i romlig forstand, men det skulle vise seg å bli mye salighet i musikalsk og spirituell forstand.

Et tverrslag med buen på en basstreng, og så et drag, som med lang etterklang lyder sammen. Andersen setter opp et klanglig univers som fører tankene hen til et stort katedralsk kirkerom. Ikke rart, siden det er låta «Rose Window» han er i ferd med å sette opp. Denne låta som har sitt opphav tilbake i 1994, omtaler – eller er det omsynger? – rosevinduet i det som i Kristin Lavransdatters tid, tidlig på 1300-tallet, var Hamar Domkirke. Den gangen skrev Arild Andersen musikk til Sigrid Undsets middelalderdrama.

Rosevinduene var i gotiske katedraler et viktig symbol, der det hang på vestveggen over inngangspartiet. Rosevinduet er katedralens øye, øyet rettet mot Guds lys og farger. Samtidig var det også det første du så der det hang på vestveggen over kirkeinngangen når du kom vandrende mot kirken. Sett utenfra var det litt mørkt og kjedelig, ikke spesielt iøynefallende.

Men når du kom inn i kirken, bøyde deg for alteret, mens du lot rosekransen vandre mellom fingrene, tegnet korset over deg selv, og så snudde deg, viste rosevinduet seg for deg i all sin prakt. Opplyst av dagslyset utenfra skapte dette øyet mot himmelen en fargesprakende lyssetting av seremoniene i kirkens indre. Kanskje et symbol på Guds øye som kaster glans over forsamlingen? At det måtte være overveldende for et lite menneske i 1325 og deromkring er åpenbart.

Man kan si mye rart om de forskjellige kirkesamfunnene – og kanskje spesielt om deres ymse syn på de som ikke har en adferd som faller i smak – som ikke gouteres – av de menneskelige maktpersonene i samfunnet. Men ingen kirkesamfunn har gjennom tidene vært like dyktige som den katolske kirken i høymiddelalderen på å skape seremonier og rammer som skaper et bilde av en glitrende, vidunderlig ny verden, der over på den andre siden – og alt dette pakket rundt en bestialsk behandling av de andre, av annerledes tenkende, av de som står utenfor fellesskapet.

Men i kveld er vi ett, forenet omkring Arild Andersens musikk, framført av en kvartett som setter fyr og flamme i musikken, gjennom musikken, ut av musikken. Det er trangt om saligheten i Victoria denne kvelden, men saligheten er der. Vi kjenner litt på hvordan julesardinene har det akkurat nå, når produsentene tidlig i november har satt lokket tett på boksene, og sardinene ikke vil se lyset igjen før lokket tas av til julefrokosten første juledags morgen. Men selv om det er trangt, er det umulig å sitte stille.

Plutselig merker vi at rosevinduet er lukket. Musikken beveger seg til et annet sted, langt bortenfor den horisonten Kristin Lavransdatter så, da hun steg ut igjen i solen på Domkirkeodden på Hamar. Musikken beveger seg til … «Nesten seinere». Denne finurlige saken bringer oss umiddelbart tilbake til Masqualeros dager. Men det er fortsatt fart i «Nesten seinere» — selv om det er gått over tretti år, rekker denne låta fram tidsnok også i 2019.

En hyllest fra Andersen til trommeslageren Billy Hart, kalt «JB», setter også fart i Norges trommeslager med like lange armer som Billy Hart, orangutangen Håkon Mjåset Johansen. Med «Vanilje» – nok en gammel schläger – bretter Andersen og Lien ut et vakkert og intenst samspill i tre minutter som er som en katolsk kirkelig velsignelse for de troende. Før Marius Neset kommer inn, og vi virkelig opplever at den nordiske modale tonen fortsatt ikke bare lever, den er sprell levende. Var det kanskje noen som tenkte … «sto opp den tredje dag»?

«Landlooper» er en dansende, nesten rocka sak, som snirkler seg sammen i vakker blues-inflektert dans der den løper i ring. Det er som om inspirasjonen til tittelen ligger i det nederlandske begrepet landloper, på norsk landstryker, den som løper og stryker rundt omkring … i ring. Trioen med Andersen, Lien og Mjåset Johansen bretter ut … eg ser på deg og du ser ikkje på med, du ser på han …! Neset blander seg inn i koret og vil med. Musikken svir i vegger, ører, hals, hode og hjerte.

Et fullt kvarters hyllest til en dessertvin fra Rhône-dalen, basert på Muscat-druen, Muscat de Beaumes de Venise, åpner med et fem minutters fyrtårn av Mjåset Johansen solo, før vi kommer så langt at vi får smake på vinens tema. Andersens tema er umiskjennelig norsk, nei, mer enn det, umiskjennelig Andersen. Leikent, dansende, syngende. Og for et samspill.

«The Day» blir i dag en hyllest fra Arild Andersen til to personer som på hver sin måte i de aller flestes ører er tett forbundet med Arild Andersen og hans musikk. Men en forbindelse som nok også går dypt inn i den private sfæren. To personer som nå ikke er blant oss lengre. Andersen dediserer denne låta til Paolo Vinaccia og til Jan Erik Kongshaug.

Det blir derfor en forsterket emosjonell opplevelse med denne låta i dag. Selv det å skrive disse ordene og minnene, setter følelsene i sving, selv det blir sterkt. Lien innleder vakkert på klaveret, før Andersen tegner opp temaet for oss. Så følger et duospill mellom de to, ut av denne verden.

Å, kunne vi bare synge det ut! Savnet, sorgen, men også gleden. Gleden over å ha opplevd disse to, å ha blitt velsignet av deres nærvær i denne verden i løpet av den levetiden de fikk. Før Mjåset Johansens visper og Nesets tenorsaksofon løfter det opp til en en av de vakreste hymner du kan tenke deg. Så avsluttes det hele med Andersens karakteristiske glissando, og et perfekt plassert akkordanslag.

Som dagens ekstranummer får vi «Saturday». Et introspill av Lien i klaverets nedre regioner setter opp den gode stemningen, slipp løs, la bein og armer danse, let it all hang loose! Neset er i fyr og flamme. Så er jeg på nippet til å tenke at nå er det straks slutt, men, neida, det er det ikke, overhodet ikke! Og takk for det. Vi sitter nesten og håper at denne lørdagen, på en lørdag, aldri skal ta slutt!

Men det må den jo gjøre. Minnene om denne konserten vil varme ekstra godt i dagene som kommer, der vintermørket og vinterkulda gjør sitt beste for å få oss til å undre oss over at våre forfedre valgte å bosette seg i dette landet, langt, langt mot nord. Og så kommer vi på det, det medfører jo at vi kan få konsertopplevelser som dette. Og da er det kanskje verdt det!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio


Arild Andersen


Helge Lien


Håkon Mjåset Johansen


Marius Neset