Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Verdens beste for få mennesker

VICTORIA, NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, 18.09.2014: Nasjonal Jazzscene midt på paradegaten Karl Johan i Oslo, har de siste årene vokst seg til å bli en av Europas beste og mest interessante jazzklubber. Programmet er spekket med nye, unge band, samtidig som man booker det beste av det beste av kvalitetsjazz fra inn- og utland.

De to siste dagene har vi bl.a. vært vitne til to av de sterkeste stemmene innenfor den kvinnelige jazzen per i dag. Først Dina Kompisars Kompisar med den danske saksofonisten Mette Rasmussen, og i går Ingrid Laubrock Anti-House.

Ingrid Laubrock kommer opprinnelig fra Tyskland, i grenseområdet mellom Tyskland og Nederland. Hun hadde noen år i London, før hun dro til New York og Brooklyn, hvor hun nå bor sammen med trommeslageren Tom Rainey. Foruten disse to består hennes Anti-House av pianisten Kris Davis, gitaristen Mary Halvorson og bassisten John Hérbert.

Egentlig burde Victoria vært smekkfull denne kvelden, for Anti-House er, uten tvil, et av verdens absolutt mest interessante jazzensembler i dag.

Vi får møte Laubrocks komposisjoner fra kvartettens to seneste plater, «Strong Place» fra 2013 og «Anti-House» fra 2010, begge utgitt på det interessante, sveitsiske selskapet INTAKT Records.

ingrid solo

Det starter sart og vakkert, med Kris Davis i en slags hovedrolle. Denne unge pianisten har mye av Keith Jarrett i sitt spill, men er hele tiden personlig og vågal. Hennes teknikk er enestående, og hun er hele tiden på hugget for å følge hvilke ideer de andre musikerne legger fram. Gitarist Mary Halvorson spiller gitar som ingen andre. Av og til kan det nesten låte amatørmessig og enkelt, mens hun andre ganger leverer ultrasterke meldinger. Hun behandler gitaren på sin helt personlige måte, og er den perfekte samarbeidspartner i et slikt kollektiv. Ingrid Laubrock er den som styrer skuta med vennlig styrke. Hennes saksofonspill har utviklet seg kraftig de senere årere, og per i dag fremstår hun som en svært sterk saksofonstemme. I tillegg skriver hun fine og åpne komposisjoner, som gir medmusikantene rom til å boltre seg i.

Trommeslageren Tom Rainey og bassisten John Hérbert må være utstyrt med verdens største ører. De følger hele tiden med på hvilke sidesprang de tre damene foretar seg, og henter de inn igjen hvis de går for langt ut.

Sammen er dette det perfekte bandet for en sterk klubbkveld.

Det eneste triste med denne høstkvelden i Oslo, var at det var altfor lite publikum tilstede. Vi telte kun 32 personer i salen, iberegnet flere med frikort. Og det er altfor dårlig. Når Jan Ole Otnæs og hans kolleger booker et såpass sterkt navn, så bør flere enn 32 sjeler kjenne sin besøkelsestid.

Men for deg som ikke hadde anledning til å høre dem i går, er muligheten å gøre bandet i kveld på Nefertiti i Göteborg. Resten av turneen ser slik ut: 20.09: JazzHouse, København, 21.09: Café Wilhelmina, Eindhoven, Nederland, 23.09: De Singer, Rijkevorsel, Belgia, 24.09: Bimhuis, Amsterdam, 25.09: Jazzcase Dommelhof, Meerpelt, Belgia, 26.09: Förderverein Jazz Darmstadt, Tysdkland og 27.09: Birdland Neuberg i Tyskland.

Min sidemann på konserten konstaterte under kveldens gang, at dette bandet skulle spille i hans begravelse! Og det sier vel sitt om at det var flere enn undertegnede som koste seg på Victoria i går kveld.

Tekst: Jan Granlie

Foto: Francesco Saggio