Konserter

Verdens hyggeligste festival!

Hagenfesten, Dala-Floda, dag 1: Hagenfesten «in the middle og nowhere» i Dala-Floda, midt mellom Malung og Borlänge i Dalarna, er med dette kåret til verdens hyggeligste festival, uansett sjanger!

I går startet den igjen, etter ett års hvilepause. På grunn av visse logistikkproblemer med å komme seg hit (fly Oslo-Stockholm, tog Stockholm-Borlänge og buss Borlänge-Dala-Floda) rakk jeg dessverre ikke åpningen av årets festival. Vokalisten Lena Willemark hadde etter sigende en strålende, vakker konsert i den lokale kirken. Jeg rakk heller ikke pianosolokonserten til Pat Thomas samme sted, som det også ble snakket mye om i løpet av gårsdagen.

Men i det den norske gitaristen Kim Myhr kunne gå av scenen ankom salt peanuts utsendte omsider Dala-Floda og kunne kaste seg ut i festivallivet.

De fleste konsertene på Hagenfesten foregår på en gammel gård, rett ved den vakre elven, hvor det meste er gjort om til et kultursenter for noen dager. Det er konserten i Stallet, i Ladan og det serveres forfriskninger i puben Den lyriske grisen. I andre etasje på låven er det fotoutstilling, og ute myldrer det av interessaerte, både i jazz, elektronica, folkemusikk og rock. Her inntar man alle måltider sammen, selvsagt ytterst økologisk og vegetært, og musikere, presse og publikum omgås hverandre som gode, gamle venner.

Etter å ha inntatt en bedre middag, var det klart for min første konsert på årets Hagenfest. Eller konsert er vel å ta vel hardt i. Vimøtte de to skuespillerne og performanceartistene Ciska Jansen og Franzsika Hoffmann i en burlesk, surealistisk og morsom forestilling, hvor publikum ble hentet opp på scenen, skuespillerne flirtet hemnigsløst med herrene på første rad, og Orkesterjournalens redaktør, Lars Grip ble utnevnt til dommer, og avsa en lengre fengselsstraff for de to. Morsomt, og veldig typisk Hagenfesten.

Deretter fikk vi møte det tyske ensemblet Les Femmes Savantes (de gale kjærringene) i en altfor innadvendt og sær forestilling til at det rørte ved undertegnede. Mye elektronikk, litt vokal i nærheten av Sidsel Endresen, litt pianorammespill og veldig lite engasjerende.

Bedre ble det derimot da nordmennene overtok. Duoen Skranglebein (bildet) & Droolian med hip hop, rap og beatbox, på norsk og tidvis på klingende Fredrikstad-dialekt, slo det svenske publikummet rett i bakken. Dette er improvisasjon på høyeste plan, og hva disse to herrene klarer å skape av rytmer, improviserte tekster, timing og engasjement savner nesten sidestykke, i alle fall innenfor jazzens rike. En vanvittig flott forestilling!

Første kveld ble avsluttet med trioen MOE, Guro Skumsnes Moe (v, b), Joakim Heibø Johansen (dr) og Håvard Skaset (g) spiller en blanding av god, gammeldags punk blandet med rå death metal som går unna så det svir i veggene. Litt merkelig og litt imponerende å tenke seg at Guro og Håvard kun for noen dager siden var med på å feire Alf Prøysens 100-årsdag på NRK-fjernsynet…

Nå er vi godt inne i fredagen. Vi har fått et lite regnvær som drev raskt forbi, datakontakten er opprettet, og vi er klare for dagens mange musikalske og sosiale høydepunkter, Dieb 13, William Hunt, Se & Hör, vokalworkshop med årets hedersgjest, Sidsel Endresen, det danske saksofonidolet Mette Rasmussen i Dina Kompisars Kompisar og Music is the Weapon.

Så får vi håpe nettilgangen her oppe i sola på Herrgården holder seg ut uken, slik at vi kan fortsette å rapportere fra denne fantastisk flotte festivalen.

Tekst og foto: Jan Granlie