Konserter

(c) Johan Hauknes 2018

Vi har Kroko-stok-flat i taket

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 6. DESEMBER 2018: De er ikke lengre unge og lovende, gutta i proggjazztrioen Krokofant. Det er mange år siden jeg hørte trioen aller første gangen – og fikk umiddelbart rockefot, på både 7 og 9 – og hørte jeg ikke også 13?.

Krokofant ble til etter at gitaristen Tom Hasslan og trommisen Axel Skalstad, begge fra Kongsberg, hadde spilt sammen noen år. De fikk med seg saksofonisten Jørgen Mathisen, og trioen var født. De spilte i Smeltehytta under jazzfestivalen på Kongsberg i 2012, og skinnene var lagt for at det tunge toget kunne rulle videre inn i framtida. Etter hvert er det blitt tre plater på Rune Grammofon, og en fjerde er nå planlagt for 2019.

Toget ruller med musikk som har tunge – på så mange måter – røtter i 1970-tallets tunge rock, men også, med mer subtilt underliggende karakteristika, klare referanser til fri-formig energijazz fra siste halvdel av 1960-tallet. Men vær ikke redd, dette er ikke skremmebildet ditt av frijazz.

For sentrale deler er komponerte vamper, som går og går, pumper og pumper. Det er som en musikalsk versjon av det fantastisk vakre «The Mallard» – lokomotivet som fikk navn og farge fra stokkand-hannen, og som fortsatt holder fartsrekorden for damplokomotiv. Det puster, pumper og peser musikken framover og oppover. Det er som en veloljet symfoni av bevegelser og motbevegelser. Det oser av energi og trøkk. Uten at det synes å koste store krefter.

En av de siste gangene vi hørte Krokofant var på Kongsberg jazzfestival med den svenske supersaksofonisten Mats Gustafsson. Den gangen fikk vi til fulle sett punk-aspektet ved trioens musikk, gjennom de kraftpunkjazzige brillene til kraftsenteret Gustafsson.

I styrehuset denne kvelden har de også med seg to erfarne kraftjazzpumpere. Inn på scenen sammen med Hasslan, Skalstad og Mathisen kommer Ståle Storløkken, på Hammond B3 og diverse andre synther. Men som kraftjazzer er Storløkken mer av legning en elegantier, der Mats Gustafsson grunnleggende sett er punker. Men deres energi, trøkk og kraft er nære slektninger.

Ut på scenen følger også Ingebrigt Håker Flaten, i dag kun på el-bass. Denne energibomba fra Oppdal og Austin, Texas, som kan sette fyr på et hvilket som helst musikalsk hus og anlegg med sine pumpeslag og sin drive.

Men sentret er de tre — nå veletablerte — gutta. Om Krokofant liknes med et helt kraftverk, så er Axel Skalstad som en flunkende ny og skarpskåren peltonturbin. En turbin som er nærmest 100% effektiv i å få energien til å virke framover – dit den skaper framdrift.

Hasslan spiller med et trøkk og en linjeføring som sitter midt i magen. Gitaren hans er generatoren i kraftverket som omdanner all denne mekaniske energien til elektrisk energi – bokstavelig talt!

Mathisen er transformatoren, den som tar all denne rå energien og omskaper den til energi for en menneskelig verden. Noen ganger blåser Mathisen råskapen opp til helt nye høyder. Andre ganger modererer han den og tar energinivået ned på et plan der det igjen er mulig å puste ut.

Til sammen er dette fem musikere som veit hvordan de skal betjene en rocka jazzpumpe. Og som er så lydhøre at de sammen ruller av sted i en verden av vakker musikk. Akkurat slik min gamle venn «The Mallard» gjorde i sine glansdager.

Ikke bare er det velsmurt og velbalansert action, men også en framdriftsvilje, sammen med noe je ne sais quoi – kall det gjerne joie de vivre – som til sammen skaper det mange med meg kaller vakker og medrivende musikk. Og akkurat som med dampdrevne «The Mallard», der damp-vampene skifter etter som maskineriet presses, bremses eller fritt flyter over terrenget, er også Krokofant en vampdrevet maskin, der uttrykket forandres og organisk utvikles i pakt med hvordan omgivelsene og samspillet endrer seg.

For er det en ting som er sentral i denne musikken, så er det samspillet! Det er i selve interaksjonen og dynamikken knyttet til det, at musikken skapes – på alle plan. Det vakre i musikken ligger ikke i et polert ytre, den ligger derimot i den indre dynamikken. I tilfellet med Krokofant med venner, ligger skjønnheten i den indre energien, i krafta.

Settlista denne kvelden – forteller Hasslan og Skalstad meg – består av helt ny musikk, fra begynnelse til slutt. Dette er musikk som er skrevet med sikte på den nye plata som skal spilles inn en gang til våren 2019. Ei plate som skal spilles inn med mannskapet som utgjør dette vi i dag kan kalle Krokofant + 2, eller altså Kroko-stok-flat. Det blir med Storløkken og Håker Flaten. Så det er bare å begynne å glede seg.

På spørsmål om settlista, er svaret at på det nåværende tidspunktet har ingen av låtene titler. De omtales kun som «Q-1», «Q-2», … (Q – cue, got it?). Jeg forstår også at materialet er skrevet mer eller mindre som en suite, med låtene «Q-i», i = 1,2, … som satser.

Fra åpningen der kraftsentret Skalstad dro opp et intenst trommevamp, ble så disse satsene framført – segued over i hverandre – som en nær kontinuerlig helhet i denne konserten. Vi fikk dermed i alt åtti minutter med kraftfull, sterk musikk. Og takk for det!

De’ æ’ bærre – så – lækkert!

Tekst og foto: Johan Hauknes

 

Hele konserten ble streamet live fra Victoria. Du kan dermed se konserten her — hentet fra Nasjonal jazzscenes Youtube-kanal: