Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Victori-a, Victori-b, Victory-y

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, MANDAG 23. OG TIRSDAG 24. APRIL 2018: Den 23. april 2008 åpnet det som ti år seinere uten tvil er blitt Norges aller viktigste scene for improvisert musikk. På tross av våre egne forventninger.

Fra Belleville til Victoria
Et par uker før denne åpningsdatoen for ti år siden hadde noen av oss vært på en liten ekskursjon til det loslitte vaudeville-teateret midt på Karl Johans gate. Noen hadde fått den gale ideen at dette kunne bli det nye lokalet for den nasjonale scenen for den moderne og improviserte musikken vi elsket.  Etter dette aller første besøket mistet noen av oss helt troen på at det var mulig å skape en ny møteplass for den unge og nyskapende improviserte musikken her.

Vi mistet troen fordi vi møtte et lokale hvor hele interiøret bar preg av mange års manglende vedlikehold, et lokale som var gjennomsyret av – og som luktet av – mange tiårs støv, skitt og svette. Støvet satt i vegger og inventar. Dette nye lokalet kunne selvsagt aldri erstatte vår gamle møteplass og vår nasjonale jazzscene, klubben Belleville. Denne scena vi ble tvunget ut av fordi kapitalismen hadde et ekspansjonsbehov.

Men joda, vi innså jo at det nye lokalet hadde sine åpenbare muligheter. Det var et potensiale her i dette gamle kino- og teaterlokalet midt på Karl Johan. Men hvordan lokalet kunne bli satt i stand til åpningen bare to-tre uker etter at vi så det første gangen, virket for oss helt uforståelig.

Uansett hvordan det ville gå, var vi allikevel overbevist om at det aldri ville kunne bli en fullverdig erstatning for det fantastiske lille hullet i veggen, der nede i Mariboes gate, rett overfor Rockefeller, Belleville. Det som jo var den virkelige – og aller første – nasjonale jazzscena.

For i kjelleren under den store kirke-salen der Cosmopolite holdt til under Miloud Guiderks myndige ledelse befant det seg et lite lokale som var blitt brukt til voksendåp i de karismatiske religiøse bevegelsene som hadde holdt til i dette lokalet i «forna dar».

Det var på den tiden da man gikk bort fra tanken om at Nasjonal jazzscene skulle være et distribuert system fordelt over flere klubber i Oslo-området – et aspekt og merkelapp ved enkeltkonserter. Dette var slik man i sin tid hadde prøvde å fordele den nasjonale jazzscenen, mellom Blå, Herr Nilsen og Cosmopolite. Men da dette fungerte dårlig, da var det at vår alles venn Miloud grep sjansen. Nå skulle ideen om en nasjonal jazzscene forankres ett sted. Og selvfølgelig skulle det være under paraplyen Cosmopolite. Med det ble dåpssalen under Cosmopolite gjort om til en av de aller mest intime og trivelige jazzklubbene i Oslo.

Fra den lille scenen som ble bygget over dåpsbassenget fikk vi mange store opplevelser. Belleville sto for mange av oss som et tydelig uttrykk for la belle vie – det gode liv. Og så mange store opplevelser vi fikk med oss! Fortsatt husker jeg med glede nesten ei hel uke med Arild Andersen i forskjellige innpakninger. I ørene klinger ennå lyden av en sugende deilig bass-versjon av «Prelude to a Kiss» fra en av disse kveldene.

Fra trappa utenfor lokalet kunne vi se over til inngangen til Rockefeller og bedrive den faste leiken. Ut fra hvem de var, de som sto på andre sida av veien – i køen av publikummere til dagens konsert – skulle vi tippe hvem som spilte på Rockefeller i kveld. Og det var ikke lov å jukse, ved å lese Rockefeller-programmet.

Aldri – mente vi – kunne dette nye stedet Victoria, som jo først ble funnet etter lang tids leting, erstatte Belleville. Og sorgen var dobbelt fordi letingen etter nye lokaler ble framtvunget av Petter Stordalens ekspansive utbyggingsplaner for kvartalet mellom Møllergata og Mariboes gate.

Etter ti ville år
Vi tok durabelig feil. Etter en svartmaling av hele interiøret i det nye lokalet – inkludert de virkelig «kitchy» hvite gips-ornamentene på vegger og tak og de gull-malte musene på gallerifrontene – samt vraking av store deler av teaterinteriøret framsto lokalet som et helt annet enn det vi hadde sett bare et par uker tidligere. Og som noe helt annet enn Belleville.

Hvorfor er det egentlig slik at svarte vegger er nærmest blitt synonymt med jazzklubb? Akkurat samme fargen som det var så selvsagt å ikle seg for en jazzer mot slutten av 1970-tallet. Høyhalser, blazerjakke, bukser, støvletter. Og gjerne med skinnvest. Alt i svart. For vi var jo så individualistiske. Vi fulgte neimen ikke noen motetrender. Men det er en helt annen historie.

Etter ti år på den nye adressa, kan vi si at Victoria – Nasjonal jazzscene har overgått alle forventninger, selv de aller villeste av dem. Uten tvil er scena i dag trygt plassert som en av de aller viktigste jazzscenene i Nord-Europa i 2018.

Det er derfor på sin plass at dagens klubbsjef Jan Ole Otnæs inviterer til en ukes markering av jubileet, med start på selveste tiårsdagen. Etter rundt 1700 konserter og med over 200 000 i samlet besøk samles store deler av jazz-Norge i lokalet som overhodet ikke lenger minner om et loslitt varieté-teater.

Ønskekonsertene
Ukas konserter vil selvfølgelig bli rapportert på salt peanuts*. De to første dagene hadde Otnæs et al. invitert oss til å oppleve noe som gjerne kan kalles en ønskereprise, men som overhodet ikke ble noen reprise av gammel moro. Tvert imot, her var det ferskvare og ny moro fra begynnelse til slutt.

Jubileumspresangen til publikummet var en kvartett med tenorsaksofonisten Joshua Redman og det som kan kalles et «norske-komp»! Vi kjenner jo tradisjonene med «danske-kompet» – og delvis også «svenske-kompet» – i Moldejazz-historia. For det er selvfølgelig en Molde-konneksjon her. Da Joshua Redman var Artist-in-Residence under Moldejazz i 2006, var ett av de største ønskene til daværende festivalsjef Otnæs å bringe Redman sammen med dette «norske-kompet»: Arild Andersen på bass, Bugge Wesseltoft på piano og Per Oddvar Johansen på trommer.

Kvartetten ga en heidundrande konsert i Kulturhuset den 17. juli 2006. Men det var også en konsert der beskrivelsen «et stort navn med komp» ble fullstendig feil. Det som framsto på scena den kvelden var en kvartett av likeverdige musikanter som med stor glede fant hverandre. Og vi trodde lenge at det ble med det – og at vi måtte leve med minnet om konserten.

Men Otnæs ville det annerledes. Nå gir han oss to konserter med samme kvartetten som den gangen. Og to kvelder på rad spiller de seg opp og gir oss to helt nye konserter. Det blir overhodet ingen reprise. New shit, same wrapping! Og absolutt ikke omvendt. Men ikke bare det: Det blir også to helt forskjellige konserter.

Så nå skulle vi ikke bare få oppleve (nok en gang) Arild Andersen «live at Victoria», men også få et nytt møte med «Joshua Redman featuring Andersen, Wesseltoft og Johansen» som det het i programmet i 2006. Ville det kunne sammenlignes med Andersen «Live at Belleville» og den minneverdige konserten i Kulturhuset? Vil «The Victoria Quartet» bli et like godt minne? Eller kanskje et bedre minne?

For hvordan skal man kunne sette ord på en opplevelse som er så totalt hinsides et bokstavelig språk? Man kan selvfølgelig beskrive den med lista over de låtene som ble framført. Det er kortfattet, og det er en eksakt beskrivelse.

Settlista var den samme de to kveldene – til sammen fikk vi nesten to ganger to timer i et lekent, musikalsk univers der fire eksellente musikere med store ører uttrykker seg og samhandler på en måte som setter alle de tilstedeværende nesten 500 publikummere i meget godt humør. Og altså:

Dragon Dance (Arild Andersen) /Soul Dance (Joshua Redman) /Easter 1 (Bugge Wesseltoft) /Bygone (Arild Andersen) /Brown houses on the Beach (Per Oddvar Johansen) /Easter 2 (Bugge Wesseltoft) /Borrowed Eyes (Joshua Redman) /The Fox (Arild Andersen) /Gardsjenta, eller Snåle mi jente (folkevise, arr. Arild Andersen)!

Victoria-kvartetten framsto som et kollektiv. Ikke bare hadde alle medlemmene levert låtmateriale, men det var også fire selvstendige stemmer som viklet, snodde og danset sammen disse to kveldene. Noen ganger danset de i nær kontakt, andre ganger uavhengig av hverandre. Noen ganger samstemte, andre ganger i konflikt med hverandre. Men alltid slik at det oppsto «søt musikk». Ikke søtladen musikk, men sammensatt av komplementære, konsonerende og dissonerende krydder.

Akkurat slik en smaksrik opplevelse skal være, noen smaker er slik vi forventer at de skal være, mens andre framstår som overraskende bomber. Bomber som bidrar til å skape den mangefasetterte helheten – den som gjør oss vel forsynt og tilfredsstilt. Og når inntrykkene får tid til å synke ned i oss, ser vi at også de avvikende trekkene – de som med en gang virker feilplassert – er nødvendige for at helheten skal bli harmonisk!

Settlista synes å indikere at vi fikk to identiske kvelder! Noe det så absolutt ikke var. Denne lista gir en kortfattet – og korrekt – beskrivelse av de to konsertene. Men selv om den er aldri så objektiv og faktuell, kommer den så til de grader til kort i å beskrive mangfoldighetene i de to opplevelsene. Den mister det som er selve essensen av det vi sitter igjen med etter disse to konsertene. Nemlig hvor forskjellige de to konsertene var.

Første kvelden begynte litt forsiktig. Etter bare noen korte møter på forhånd for å avtale det aller mest grunnleggende i konsertenes forløp, var det en viss søken og usikkerhet i samspillet mellom Redman og den norske trioen i konsertens første deler. Men da trioen kunne slippe seg løs, var det med et heidundrende samspill, langs aksene mellom Andersen og Wesseltoft, og mellom Andersen og Johansen.

Etter hvert løste de fire intern-kommunikasjonens utfordringer og fant sitt felles språk, og derfra gikk det bare en vei. Nemlig oppover, mer og mer intenst, mer og mer medrivende. Da de dro i gang med «Gardsjenta» helt til slutt, var det en etter hvert integrert og sammenvevd kvartett som danset gjennom denne swingende låta som vi kjenner så godt fra plata «Sagn» med Kirsten Bråten Bergs vokale framføring. Og selv Redman ble med på og utviklet disse norske linjene og den norske tonaliteten som låta er bygget over.

Et døgn seinere satt vi på plass igjen. Etter å ha dratt hjem i går kveld etter en musikalsk opplevelse som overgår det meste av det vi har opplevd på en norsk scene dette året, lurer vi på om denne dagen kanskje vil bli en nedtur.

Men nei, det blir det ikke. Da bandet starter opp med Andersens «Dragon Dance» skjønte vi at vi kom til å få samme settlista som kvelden før. Men uttrykket ble et annet. Nå starter de høyt der oppe – på det stedet de avsluttet kvelden før. Og derfra tok de det videre til et helt annet sted. Tettere, strammere, tightere. Til et vakkert sted. Et sted vi ikke kan få nok av. Et sted vi er så godt som umettelige på.

Fra første anslag på Andersens «Dragon Dance», hører vi det. Nå sitter også «norskheten» i låta. Det er så vi tenker, «Joshua Redman, er han fra Vågå?». Og da først Wesseltoft og deretter Redman drar i gang med hver sin sterke solo på tretakteren «Soul Dance» av Redman, minnes vi den seinere danske, professorale jazzviteren Erik Wiedemann sitt bastante utsagn i sin lille bok «Jazz og jazzfolk» fra 1959. Den gangen mente den daværende trettiåringen sterkt at det overhodet ikke var mulig å swinge og improvisere i tretakt! Vi som fikk oppleve konserten fikk til fulle motbevist denne Wiedemanns lov.

Sjeledansen ledet direkte over i et mellomspill mellom Redman og Wesseltoft, som igjen munnet ut i at Wesseltoft satte opp groovet på sitt eget tema «Easter 1». Funky, rått og deilig ble det. Og da Redman flettet inn et Miles Davis-sitat, da var vi fortapt. Vi fikk deretter et samspill av trioen der glisene til d’herrer Wesseltoft og Andersen skinte om kapp med lyskasterne oppunder taket. Trommisen Johansen er kanskje noe mer beskjeden i sine kroppslige uttrykk enn de to andre, men han er absolutt med på leiken.

Etter Andersens ballade «Bygone» og Johansens «Brown Houses on the Beach» får vi andre del av Wesseltofts påske-program, temaet «Easter 2», med et intro-spill av komponisten sjøl som lukter svidd.

I Redmans nærmest sakrale «Borrowed Eyes» får vi en Andersen-solo som er så syngende deilig at det knyter seg i hjerterøttene. De avslutter det ordinære programmet med en av Andersens «schlägere», «The Fox». Vi har hørt den mange ganger, seinest i går. Men det er sjeldent vi har hørt denne reven så livlig og leiken som i kveld. Joshua Redmans tenor-solo er så spretten og livlig at denne reven – om det nå er en rødrev eller en fjellrev – nærmest likner en våryr kalv som slippes ut på enga for første gang!

Og som ekstranummer får vi altså den snåle gardsjenta. Denne jenta er ikke rar, men uttrykt på dialektene fra Setesdal og Telemark, er hun snill og grei. Og nok en gang er det så vi lurer på om ikke Redman har noen norske røtter. Eller i det minste at han har et «syskjenbån på Gjøvik»!

Etter at vi har falt til ro igjen etter denne todagers ville luftferden er vi sikker på at om disse to konsertene hadde blitt tatt opp og redigert ned for en album-utgivelse, så ville plata «live at Victoria» blitt en garantert favoritt på manges spillelister de nærmeste årene.

Etter slaget ved Zela i 47 f.v.t. skrev Cæsar sin rapport. Den besto etter sigende av bare tre ord, «veni, vidi, vici» – jeg kom, jeg så, jeg seiret. Kvartetten Johansen-Andersen-Wesseltoft-Redman (JAWR-kvartetten) kan på samme måte avgi rapporten «venimus, lusimus, vicimus» – vi kom, vi spilte, vi vant.

Kanskje bør vi ikke kalle det «the Victoria Quartet», men heller «the Victory Quartet»?

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Kerstin Siemonsen (farger), Harald Opheim (s-h)

PS: Du kan se hele første konserten den 23. april 2018, her:

Skriv et svar