Konserter

Hedvig + Victoria = sant

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, LØRDAG 28. APRIL 2018: Så var det klart for sjette og siste dag av tiårsjubileet for Victoria. Og for en finale det ble!

Om du bare vil lese konsertanmeldelsen, klikk her.

Fra Victoria til evigheten
Men aller først: Takk til Line Juul og Jan Ole Otnæs som har satt sammen dette seksdagersprogrammet. Otnæs beskrev programmet slik første dagen: «Det vil presentere jazz fra fortida, fra framtida og fra nåtida». Og han fortsatte med at den improviserte musikkens sjangermessige bredde skulle framvises i løpet av denne uka. La det være sagt med en gang: Mission (is) accomplished!

For vi har vært gjennom en uke der det ikke bare har vært nesten stinn brakke — så godt som alle kvelder. Skal jeg tippe så har det til sammen vært ikke langt fra 1500 publikummere innenfor dørene disse kveldene.

Alt mens vi sjangermessig har vandret fra modal-jazzens mirakler, via amerikansk au courant post-bop, Skandinavisk impro, Tristano-basert cool jazz og moderne norsk skrammel-funk(?), og endte opp på et sted der (nok en gang) sjangerklassifisering er helt meningsløst.

For akkurat slik har det «alltid» vært og vil «alltid» være med jazz. Det sjangeroverskridende — og dermed sjangeruavhengigheten — er jo en del av jazz-musikkens aller innerste vesen som kunstform.

Jazzmusikeren Bill Evans — og da mener jeg den salige pianisten, og ingen av de to saksofonistene med samme navn — uttrykte det omtrent slik: Jazz er overhodet ingen sjanger, det er en måte å utøve musikk på. Jazz er ikke et spørsmål om karakteristiske musikalske uttrykk, men om hvordan du forholder deg til (det å utøve) musikk.

Jazz og annen improvisasjonsmusikk er en musikk der improvisasjonen er den musikalske uttrykksformen. Improvisasjon — spontan, eller instantan komposisjon — er denne musikkens innerste kjerne.

Derfor har også utføringen av improvisasjon mye felles med det gamle japanske begrepet, «bu-dō». Noen vil  kjenne dette som et begrep knyttet til de japanske samuraienes moralkodeks. Ikke minst er  dette tydelig gjennom begrepets avledning «bu-shi-dō» — eller ‘krigerens vei’.

Vanligvis oversettes «bu-dō» til noe á la «stridens vei». Men denne oversettelsen reflekterer ikke det japanske ordets egentlige innhold og betydning. For dette er ikke en karakteristikk av noe som eksisterer der ute — av en verden som er.

«Bu-dō» er ikke en passiv beskrivelse. Det er ikke et spørsmål om å beskrive allerede eksisterende veier inn til virkeligheten. Det er ikke en beskrivelse av det å se «bu» — «striden» — som noe objektivt eksisterende, noe som er ‘der ute’.

«Bu-dō» er først og fremst et aktivt begrep, det er et handlende begrep. Det er ikke noe som er, det er noe du gjør. Ikke forstått som en beskrivelse av bevegelsene, gestene eller faktene du uttrykker. Det er ikke reglene, oppskriftene.

Det er hva du gjør med deg selv. Det er hvorfor, hvordan og med hvilken innstilling du gjør det. Det dreier seg om å skape virkeligheten, å skape «striden», å skape den slik den framstår for deg, her og nå. Og så skal du bli en del av den!

I en slik aktiv forstand kan betydningen beskrives som å hengi seg fullstendig til din emosjonelle opplevelse  av verden akkurat nå. Det å være helt tilstede i virkeligheten, slik den framstår for deg, akkurat her og akkurat . «Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt», som Henrik Ibsens Brand uttrykker det.

Den siste stavelsen i dette japanske ordet, «dō», er det samme ordet som det kinesiske «’dao», eller «’tao», et ord som kan bety vei,  prinsipp, eller i aktiv forstand, måten å nærme seg til det som skjer og skal skje — akkurat nå. Å bli ett med det.

Fra det kinesiske opphavet er det dermed ikke vanskelig å se at begrepet «dō» har affiniteter til det vi her i den  vestlige verden kjenner som ‘taoisme’. Denne kinesiske filosofiske retningen som kanskje best er popularisert for oss her i Vesten gjennom Benjamin Hoffs fantastiske bok «The Tao of Pooh» — og oppfølgeren «The Te of Piglet».

Ole Brumms ‘dao og Nasse Nøffs ‘de. Ole Brumms aktive deltakelse — å se, forstå og handle — i sin egen verden, og Nasse Nøffs moralsk opplyste og reflekterte ære og dyd. Ole Brumm og Nasse Nøff som jazzutøvere! Dette er essensen av hva improvisasjon dreier seg om.

Ikke minst ble dette uttrykt gjennom (pianisten) Bill Evans essay på baksiden av den nyskapende plata «Kind of Blue», utgitt i Miles Davis’ navn i 1959. Essayet — som har tittelen «Improvisation in jazz» — starter med å beskrive en metafor for å forklare improvisasjonens vesen, hva det betyr å improvisere.

Den første setningen treffer meg like mye i dag som den gjorde første gangen jeg leste den, «There is a Japanese visual art in which the artist is forced to be spontaneous». Jeg oppfordrer deg til, uansett hvor godt du kjenner det, å lese essayet en gang til. Da vil du kunne forstå hva «bu-dō» innebærer.

Da begynner du å forstå hvor intimt forbundet improvisasjon er med nødvendigheten av å være til stede i (din egen) verden. At å forstå «bu-dō» er å forstå selve essensen av improvisasjonens vesen. For jazz og annen spontant komponert musikk dreier seg om å gi seg hen til «det du er og vil gjøre her og nå». Til å være til stede i det som skjer med deg, her og nå. Til å være til stede i deg selv og i din egen virkelighet.

Etter tjueåtte ville musikere
Om disse tanker er rett eller om jeg tar durabelig feil, det overlater jeg til deg som leser å reflektere over. Men uansett er en videre utvikling av slike tema selvfølgelig langt hinsides formålet med dette essayet.

La det bare stå som noen av mine refleksjoner over den virkeligheten Line Juul og Jan Ole Otnæs skapte ved sin programmering av tiårsjubileet. Feiringen av at det er ti år for den nasjonale jazzscenen flyttet inn i dette engang så loslitte lokalet — det svartmalte lokalet vi i dag kjenner som Victoria – Nasjonal jazzscene.

Et lokale som altså langt har overgått alle mine forventninger til hva det kunne bli. Et lokale jeg uten å rødme kan si at i dag er en av mine absolutte favoritt-jazzklubber. Jeg vil komme igjen, og igjen, og igjen, og ..!

Selv om jeg selvfølgelig fortsatt med glede minnes Belleville. Akkurat som jeg fortsatt minnes Club 7, Blå, Malla, Montmartre i Nørregade, Høvikodden. Men i dag, akkurat her og akkurat nå, er det Victoria som gjelder! Sammen med de andre jazzklubbene som lever akkurat i dag.

I løpet av de foregående fem jubileumsdagene har vi hørt i alt tjueåtte musikere. Etter disse tjueåtte ender vi denne aller siste kvelden opp med de siste tre bidragsyterne, medlemmene i Hedvig Mollestad Trio.

En refleksjon jeg gjør meg ved slutten av denne uka er ikke bare at det har vært nesten fullt mer eller mindre hver eneste kveld. Viktigere har det vært at publikummets sammensetning endret seg fra dag til dag.

Vi har sett alle generasjoner og alle kategorier av publikum disse kveldene. Fra de unge til seniorene. Fra musikanter og musikkstudenter til det mer generelt interesserte publikummet.

Fra gamle jazzere og frijazz-særinger, via vel-etablert middelklasse i sin beste alder til unge rockere. Fra den seriøse jazzkjenneren til den nysgjerrige førstegangslytteren som var, eller ikke var, narret hit av en kompis. Dette er det som virkelig viser hvor vellykket programmeringen av denne uka har vært.

Rockekonserten
Som avslutning hadde altså Otnæs og Juul invitert tre musikere som har fulgt oss i mange år. Helt siden Hedvig Mollestad på Moldejazz i 2010 kvitterte for Moldejazz’ Talentpris hun hadde fått året før ved å introdusere oss for hennes den gangen nye trio.

Med Hedvig Mollestad selv på el-gitar — det må være lov å si det, en nydelig blond og meget velklingende Gibson ES-335 — Ellen Brekken på el-bass og kontrabass, og Ivar Loe Bjørnstad på trommer.

Denne trioen har nå levert fem album og et høyt antall rivende, hissige, drivende og hakeslepp-skapende konserter. Det er jo dermed svært fristende å sammenlikne de tre musikerne som denne kvelden bidro til å skape en vidunderlig finale på jubileumsuka — med en annen, og like overveldende, trio. De tre musketerene! Men da er jo det umiddelbare spørsmålet, hvem er da d’Artagnan?

Da trioen — ikke musketerene — var support for John McLaughlin i Royal Festival Hall, London i 2014 skrev musikkjournalisten Matthew Wright: Deres «kitsch red and white outfits gave them the air of off-duty stewardesses, but there was nothing remotely twee about the massive walls of sound, layered into quivering, spine-tingling sheets … [w]ith the sonic impact of a serious metal outfit, but the rhythmic playfulness of a jazz trio».

Trioen kommer på scenen og Ellen og Hedvig er iført sine varemerker, røde kjoler og høye hæler. En leik med fordommer og forventninger. Med at du får noe helt annet enn det som er kitschens vanligste referanser. Dette er som å lage kunst av Campbell suppebokser.

Dette er definitivt ikke et rockeband. Det kan høres ut som metall-rock og en lang rekke andre typer X-rock– og trioen utnytter en mengde triks fra disse bøkene. Men det er først og fremst et improviserende jazzband. Og mer enn det, det er et særdeles godt sådant!

Mange av oss — og kanskje spesielt jazzgitarister — kjenner denne klassiske jazzvitsen:

Vet du hva forskjellen er mellom en rockegitarist og en jazzgitarist?
— Nei?
Jo, en rockegitarist spiller tre grep foran tusenvis av publikummere,
… mens en jazzgitarist spiller tusenvis av grep foran tre publikummere.

Hedvig Mollestad er en av de mange musikere på begge sider av skillet som motbeviser en slik påstand. Det er betydelig mer enn tre publikummere til stede på denne trioens konserter.

Det går i et voldsomt driv der den ene låta etter den andre glir over i hverandre. Noen HM3-«schlägere», andre mer ukjente. Denne kvelden stikker Led Zeppelin innom (på et kontrabass-fundament!), seinere hører jeg også sørstatlige referanser — til J.J. Cale og Ry Cooder.

Det er tre eminente solister som står på scenen. Uansett hvor mye av oppmerksomheten som er rettet mot Mollestads løp over gitarhals, Bigsby vibrato og pedaler, er også Brekken en racer — på både el-bass og kontrabass. Hun leverer noen soli som virkelig suger tak i deg og river deg med. Det er bare å gi seg over. Ivar Bjørnstad pumper og driver musikken framover med en vegg av perkusjonslyder. Og Hedvig er … vel, Hedvig. ‘Nuff said!

Om du kaller det jazz, rock, jazzrock, eller rockjazz er totalt irrelevant. Om du sier det er rock med jazzfot, eller jazz med rockegen, gir jeg blanke i. «Fytti h…., førr eit band» står det på blokka mi. For meg er det bare en ting å si: Det er j…lig god musikk!

Et lite feilskjær, de tre ser på hverandre … og ler. Om du ikke spiller «feil» så er det ikke jazz. «Feil» er «rett», og «rett» er «feil». «Do not play what’s there, play what’s not there!» sa Miles Davis til sine unge bandmedlemmer og pekte på låtskjemaet. Men få publikummere merker noenting.

Ei ung tenårig jente som var med far sin på frijazz-konsert for første gang, var sjokkert: «De headbanger, men de headbanger jo ikke i takt!». Ikke så her. For her er rytmen og pulsen åpenbar. Men om publikum headbanger på 1 og 3, eller på 2 og 4, eller på alle fire — så er det ikke noe jazzpolitiet skal bry seg med. Hver sin lyst, også når det gjelder hvordan musikken virker på deg som publikummer.

Ellen Brekken leverer en solo om sier … sju, åtte ni, ti! Mer enn seks! Et samspill mellom Brekken og Bjørnstad har en rytmisk variasjon og leik over seg som jeg febrilsk prøver å notere ned, men forgjeves. Det er bare å gi seg over.

Denne trioen har utviklet seg enormt og spiller i dag på et nivå som jeg aldri har hørt dem før. Etter konserten forteller Mollestad oss at det snart skal bli ei ny plate! Så det er bare å begynne å glede seg.

Kanskje er det jeg som er d’Artagnan? Eller er det deg?

Til slutt
Takk til Victoria – Nasjonal jazzscene, takk til Line Juul og Jan Ole Otnæs og takk til de trettien ville musikerne som leverte sine saker gjennom denne uka.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Francesco Saggio