Konserter

Den danske vinterjazzen kjører videre i hundre

VINTERJAZZ, DK, JAZZCUP OG BARTOF STATION, 18. FEBRUAR 2017: Under Vinterjazz 2017 kan man oppleve alle utgaver av jazz. I kveld hadde vi tenkt å ta det fra det streite, via det litt avanserte og over i det mer ekstreme. Men på grunn av noen omkalfatringer i programmet på 5e, og, som nesten alltid, ble to konserter sittende på kollisjonskurs, så vi måtte foreta en knallhard prioritering.

Og en prioritering hadde vi allerede gjort, i og med at den danske trompeteren Kasper Tranberg hadde Københavnpremiere med sitt nye, internasjonale band, samtidig med at gitaristen Hasse Poulsen hadde møte med sitt Lougston Hughes-prosjekt. Det ene midt i bysentrum, mens det andre holdt hus på Bartof Station, ti minutters gange fra skribentens hule på Frederiksberg. Og så var planen å hive seg på «det sorte lyn» av en sykkel, for å få med seg Laura Toxværd sammen med Jeppe Zeeberg og Ole Mofjell på 5e, etterpå, men siden deres konsert var fremskyndet, så gikk det i vasken.

Men vi startet rolig og i nesten hvileposisjon på JazzCup, med den svenske pianisten Lars Jansson, sammen med bassisten Kaspar Vadsholt, trommeslageren Paul Svanberg og saksofonisten Hans Ulrik. Det er ett eller annet merkelig på Lars Jansson. Om han spiller i Danmark eller Norge, så går folk mann av huse for å høre ham. Så også på JazzCup denne ettermiddagen. Sjelden har jeg sett så lang kø på utsiden av lokalet som denne ettermiddagen. I underkant av 100 publikummere inne, og et ytterst lydhørt publikum, fikk høre Jansson og hans medsammensvorne i godlune. Nå kan vi selvsagt savne noen av de typiske og ytterst lyriske låtene vi gjene får fra Jansson denne ettermiddagen, for eksempel på trio, og at noe ble annerledes med saksofonisten Hans Ulrik i bandet, for her var det var pågående be bop vi i hovedsak fikk servert, men heldigvis med noen lyriske perler innimellom, og det var usedvanlig fint hele veien. Lars Jansson er en bandleder og en komponist som får det beste ut av sine medmusikanter, og hans pianospill er hele tiden strålende. Av de andre musikerne vil jeg først og fremst fremheve trommeslageren Paul Svanberg, som er Janssons sønn, og som bidro med mye fint og pågående trommespill.

Deretter bar det ut til Frederiksberg og Bartof Station, en klubb jeg oppsøkte for første gang, men som slett ikke trenger å bli siste. Der skulle jeg høre den danske, nå Parisbosatte, gitaristen Hasse Poulsen (hovedbilde), sammen med vokalisten Debbie Cameron, den nederlandske bassisten Luc Ex og den britiske trommeslageren Mark Sanders. En merkelig konstellasjon, vil du kanskje si, hvis du kjenner musikerne, og jeg må si meg litt enig.  For her har vi med en solid kulturkollisjon å gjøre. På venstre side av scenen, står og sitter vokalisten og pianisten Debbie Cameron, som er en entertainer, og som litt for ofte kjører et publikumsfrieri som nesten kunne vært plassert i Los Angeles. I midten står gitaristen Hasse Poulsen som en slags fredsmegler, og på høyre fløy finner vi de to råtassene, Mark Sandersa og Luk Ex, som er godt plantet med begge føttene i frijazzleiren, og, slik det virket i kveld, så hadde de ikke veldig mye til overs for publikumsfrieriet a la Los Angeles.

De gjorde Poulsens og Ex sine låter til tekster av den amerikanske poeten og sosialdemokraten Langston Hughes (les anmeldelse av deres plate «The Langston Project» på salt-peauts.eu: http://salt-peanuts.eu/record/hasse-poulsen/), som både er samfunnskritiske og vakre. Og med Poulsens og Ex’ musikk til, blir det hele faktisk enda sterkere enn kanskje Hughes hadde tenkt i utgangspunktet. Disse tekstene, og ikke minst musikken, er mer aktuell enn noen sinde i disse dager, hvor Trump og hans idiotiske medsammensvorne er i ferd med å gjøre jordkloden til en enda verre planet å holde til på.

Og musikken holder i bøtter og spann. Ikke minst på grunn av Sanders og Ex, som raser avgårde med sine frie innslag, samtidig som de, når de spiller streit, har noen rytmiske bidrag som swinger så det svir i veggene, mens Poulsen blir et slags bindeledd mellom de to og vokalisten. Poulsen spiller fint og kreativt hele veien, og er den som hele tiden holder kommunikasjonen på plass, og Cameron fremfører tekstene på en fin måte, men befinner seg på en litt annen planet enn kompet. Så vi blir sittende å lytte til Sanders og Ex, og innimellom lar vi Poulsens fine gitarspill gripe oss.

Men uansett ble dette en strålende kveld i et klubblokale som fungerer flott til denne typen musikk, og garantert også til de fleste andre typer jazz.

 Tekst og foto: Jan Granlie