SOFIA JERNBERG & ALEXANDER HAWKINS, VICTORIA — NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 6. SEPTEMBER 2017: For snart et år siden var salt peanuts*‘ redaktør tilstede under 2016-utgaven over tre dager av October Meeting i BIMHuis i Amsterdam. Granlies rapporter finner du her: rapport dag 1 og rapport dag 2 og 3.
Under konserten den første dagen — 7. oktober 2016 — konkluderte redaktør Granlie at duoen Musho, som hadde sin urpremiere den kvelden, var «kveldens desiderte høydepunkt … Den britiske pianisten Alexander Hawkins i duo med vokalisten Sofia Jernberg. Dette er to musikere som kan sine ‘instrumenter’ perfekt, og å høre Jernberg slik hun fremsto i går er en fryd … Og med Hawkins som makker, må det nesten bli perfekt».
Den gangen ble duoen altså annonsert med navnet Musho, et ord på amharisk, det offisielle språket i Etiopia. Musho, eller ሞሾ med amhariske skrifttegn, kan, såvidt jeg har kunnet avdekke, kanskje best oversettes med ‘klagesang’, eller sørgesang, elegi. To engelske begreper som favner noe av det samme er substantivene (a) dirge, og (a) lament.
Programmet de presenterte den gangen på scenen i BIMHuis besto kun av to etiopiske sanger — en tradisjonell og en moderne — med tekst på amharisk. Deres korte sett — under fjorten minutter — og resten av programmet de tre dagene kan du høre i sin helhet på BIMHuis Radio på Mixcloud — første dags program er her. Duoens sett begynner ved t=1:51:10.
Duoens første møte hadde sin bakgrunn i at de begge to har hatt et forhold til etiopisk musikk. Sofia Jernberg er jo som kjent født i Etiopia — selv om hun i dag også er like svensk som Dalahästen. I 2016 var hun i Etiopia for å spille med blant annet tradisjonell etiopisk musikk med etiopiske musikere.
Begge to har dessuten nylig samarbeidet med hver sin etiopiske musikklegende — Hawkins med «the father of Ethio-jazz», Mulatu Astatke (som forøvrig spiller på Cosmopolite i Oslo 9. november), og Sofia Jernberg med legenden Hailu Mergia, keyboardist i Walias Band som fikk sitt store gjennombrudd med 1977-plata «Tche Belew» — noe jeg gjetter betyr noe slikt som oj, se her!
Etiopisk musikk er ikke vanlig kost for oss nordboere. Det tar tid for et nordisk øre å bli vant til denne musikken. Først er det det afrikanske rytmeelementet – en kan spille i seks-takt, mens en annen samtidig er i firetakt. Og så er det skalaene som bryter med det (øst-)afrikanske. En mye brukt åttetonig (oktaton) etiopisk skala har en flat sekser og forhøyet sjuer.
Hva betyr det, spør du? Det er enklere enn det høres ut. Sett deg ved et piano og spill en C-dur opp og ned. Alle de åtte tonene, på de hvite tangentene. Kjent, … og kanskje litt kjedelig! Men så:
Spill deretter en tilsvarende åttetonig skala fra den samme grunntonen, C. Men nå senker du tonen A et halvtrinn, til tonen Ass, den svarte tangenten rett nedenfor. Det er alt, kun denne lille endringen du skal gjøre. Men det har store effekter. Lytt!
Tell etter: mellom den sjette tonen i skalaen, Ass, og den sjuende, H, er det nå ett og et halvt trinn! Ellers er vi jo bare vant til enten et halvt eller et helt trinn. Det innebærer da at akkorden på F-en (kvarten – den fjerde) i denne skalaen blir en F-moll. En F-dur inneholder en A, en tone som er fy-fy i denne skalaen.
Men det vi forventer å høre sammen med en C-dur-akkord, er en F-dur, ikke en F-moll. Spill det og prøv, og lytt! Den lille endringen av skalaen endrer sounden, tonaliteten, i musikken til noe veldig forskjellig.
«Sounden» høres litt fremmedartet ut, men allikevel kjent. I en artikkel om Astatke i britiske Guardian for tre år siden, beskrev Hawkins etiopisk musikk slik: det er «sixes against fours and threes against twos in the music on a deep level – and also … the modal language … The Ethiopian modes have an almost Arabic feel to them, this strange harmonic minor twist with a flat sixth and a sharp seventh»
Om du er interessert finner du noen video-opptak av Jernberg og Mergia sammen på Youtube fra konserter de gjorde i 2015 og 2016. Her er ett fra mai 2015, i Uddevalla. Et bedre opptak er tilgjenglig av Hawkins og Astatke sammen, fra en konsert under den franske jazzfestivalen i Nancy i 2011, kort etter at Astatke hadde gitt ut sin comeback-plate «Mulatu steps ahead» i 2010.
Da duoen Musho spilte sammen første gangen i oktober i fjor, var også kurator og leder av Ljubljana jazz festival, Bogdan Benigar tilstede. Etter at han hørte dem, signet han dem til sin festival i sommer. Dermed spilte Jernberg og Hawkins sammen for andre gang i Ljubljana 29. juni i år. Jeg har ikke vært i stand til å finne verken omtaler — annet enn på slovakisk — eller opptak fra konserten.
Og nå skulle de komme til Oslo. Det var naturligvis lenge siden denne datoen var merket av i kalenderen min. Nå var det dagen, nu va det äntligen dags! Så det var med stor spenning vi hadde sett fram til konserten — etter alle ryktene om den. Kanskje var forventningene mine for store? Ville det bli bara så där?
Men duoen leverer. Så til de grader!
Sofia Jernberg kjenner salt peanuts* trofaste lesere godt fra mange forskjellige sammenhenger. Men de siste to-tre årene har hun etter mitt syn — og min hørsel — tatt ytterligere gigantiske steg.Hun har lagt mange nye alen til sin musikk.
Vi blir servert et program med etiopisk musikk, både tradisjonell og moderne, så vel som en svensk middelalderballade, nytt materiale, samt — nærmest selvfølgelig — helimproviserte deler.
Programmet blir framført i så godt som ett eneste strekk, før de to etter rundt en time avslutter med et kort(ere) ekstranummer. Tonalt, atonalt, tradisjonsorientert, moderne, varmt, kaldt, … det har alt. Jeg sitter — mentalt sett — med åpen munn og gaper! Jeg har aldri opplevd at Sofia Jernberg har tatt meg til slike steder som dette før.
Og så Alex Hawkins. Han har jo blitt genierklært mange ganger allerede, som britisk jazz’ nye avantgarde-stjerne. I den grad det er mulig å bli stjerne av å spille slik musikk! Men dette er underlig nok, første gangen jeg opplever ham live. Det har bare ikke passet tidligere. Det var jammen på tide!
Hans spill er så levende, så logisk og så åpent og gjennomsiktig. Rytmisk orientert, snart blokkakkorder, snart kontrapunktiske strekk, trillende løp og statiske sekvenser, vakkert og stygt, og noen ganger på samme tid. Hele historien av moderne pianospill fra både jazz og samtidsmusikk lever i musikken hans. Jeg hører Cecil Taylor, Art Tatum, men kanskje mer enn noe annet, elementer av pianuster som Marilyn Crispell og Myra Melford. Selv nevner han også Don Pullen, noe jeg kan forstå.
Men det er først og fremst blåsere jeg kjenner igjen i tonevalgene og linjeføringene hans — musikere som John Coltrane, og mest åpenbart Eric Dolphy. I et intervju framhever han også en felles underkjent helt som et forbilde — den britiske pianisten Pat Thomas.
Men det er hans eget samspill med Jernberg som er det essensielle her. Jeg kan bare si, jeg håper at dette ble tatt opp på en god måte.Og gjort tilgjengelig — i det minste for oss som var tilstede denne kvelden.
For dette var en strålende kveld på Victoria, en kveld som virkelig sto i verdensmusikkens — den ordentlige verdensmusikkens — tegn. Den samtidsmusikken som tar opp i seg påvirkninger og elementer fra hele verden og fra alle tider og som smelter det sammen i en nærmest alkymistisk transformasjon til noe helt nytt, noe som er helt unikt — både i tid og rom. Og som kun de noen titalls tilstedeværende får oppleve. Dersom da ikke …
Her var det mye mer enn etiopiske klagesanger, derfor har jeg nå gitt duoen et nytt navn — Musho More. Og dette vil jeg ha mer av! Ja, ikke bare det, jeg forlanger å få høre mer! Festival- og klubb-bookere i alle land: Foren Eder! rundt Musho More.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Jan Granlie (fra October Meeting, BIMHuis, 9. oktober 2016)
