Dette er skrevet som et tilsvar til en Facebook-status som mandag 11. mai ble lagt ut av Petter Dalane, musikalsk leder av Cosmic Swing Orchestra, etter deres konsert under årets JazzFest i Trondheim.
Hei @Petter,
Dette er et tilsvar til din statuspost fra en av de alt for få skribentene som aktivt har prøvd i over 20 år å skrive om levende norsk jazz. Kortversjonen min er denne: Rett ikke baker for smed, Petter.
Eller rettere: Adresser kritikken din til redaktører som ansetter og hyrer journalister. Rett kritikken mot de som styrer den redaksjonelle politikken i de nasjonale og regionale mediene. For å si det på en måte som jeg er sikker på at du setter pris på: Ikke skyt pianisten!
Vi som har valgt å spesialisere oss på, og i dag skriver om, improvisert musikk på nasjonalt nivå er få, meget få, alt for få. Vi få som gjør det, sliter hver eneste dag med ett grunnleggende problem, og det er et problem som sliter på den psykiske helsa. For uansett hvor mye ressurser vi legger i å dokumentere, vurdere, formidle og understøtte en rik og mangfoldig, improvisert samtidsmusikalsk verden, så rekker vi bare over en bitteliten brøkdel av all den nyskapende, fascinerende, boblende livskraftige musikken som tyter ut av alle små og store høl i veggen, i Oslo, i Bergen, i Trondheim, i Stavanger, og en haug av andre steder i dette landet og i våre naboland. Vissheten om at jeg hele tiden kommer til kort, at jeg ikke rekker over alt det som burde vært omtalt, sliter. Over tid undergraver denne vissheten energien til å fortsette, og motivasjonen til å drive på videre.
Hva er så hovedproblemet bak det du skriver? Jo, det begynte da nasjonale allmennrettede medier, som aviser og NRK, valgte å bygge systematisk ned all journalistikk som krever kompetanse om og innsikt i spesialiserte musikalske og andre kunstneriske uttrykk, som jazz, annen improvisert musikk, nymusikk og samtidsmusikk, ny folkemusikk og flere andre spesialiserte områder av musikklivet.
Med noen meget få hederlige unntak, finnes det i dag knapt nok ansatt noen musikkjournalist i disse mediene som har kompetansen, og som får rom til å utvikle og bruke den i disse mediene. De mediene som i noen grad publiserer stoff om såkalte «smale» områder, har ofte relegert produksjonen av stoff til ‘løsarbeidere’, til prispressa frilansere. Handa opp, alle de som skriver om ny kunstmusikk og som får betalt en gjennomsnittlig timelønn for arbeidet. Det var som jeg tenkte, ja …!
Men selv dette svarer bare marginalt på det som er hovedproblemet. Det er redaksjonsledelsenes motstand som er problemet, motstanden mot å drive allmennutviklende journalistikk på områder som er ansett for å være «smale». Det er argumentet om at det er «smalt», og derfor unyttig, kritikken må rettes mot.
Og her er paradoks nr. 1: Når ingen skriver om det de kaller «smal» musikk, så blir det et selvoppfyllende profeti. For ingen blant det allmenne publikummet kan velge noe det ikke får informasjon om. Når informasjon og kunnskap ikke formidles og spres, så realiseres ikke deres omfattende potensiale for kulturell verdiskaping.
Du åpner med en allegori over tankeeksperimentet om det fallende treet i skogen. Som fysiker har jeg ett og annet til å si til dette bildet, men det lar vi være i denne omgangen. Den musikken som er framført for et publikum, som har beriket et publikum, uansett hvor lite, og hvor kort den når ut over ytterveggene til konsertlokalet, har realisert verdier. Viktige verdier.
Konserten har beriket tilhørerne i salen, og utfordret dem, forandret dem. Den har etterlatt seg en betydelig kulturell verdi fordi det publikummet som gikk ut av lokalet etter konserten, er et forandret publikum. Det er et annet publikum enn det som gikk inn i lokalet. Individene som utgjorde publikum i salen kan ha hatt musikalske, emosjonelle, ja kanskje til og med eksistensielle opplevelser av konserten, opplevelser som har forandret dem, forandret hvordan de opplever musikk, ja, forandret livet selv for dem.
Til den som svarer at det ikke har forandret bruttonasjonalprodukt, at det ikke har skapt «ordentlige» verdier, ment som økonomisk verdiskaping, svarer jeg som samfunnsøkonom: Du tar feil på alle punkter: 1) det øker BNP som mål på økonomisk verdiskaping, og 2) økonomiske verdier er kun, og aldri mer enn, verktøy, noe som er viktig fordi det gjør det mulig å realisere det som er de «ordentlige» verdiene. Økonomisk verdiskaping er aldri målet. Det er de virkelige verdiene som er målet, de kulturelle og sosiale verdiene som viser seg i det meningsfylte livet og evnen til å realisere våre interesser og potensialer hver av oss opplever; enkeltvis, i meningsfylte fellesskap og som samfunn.
Men det var et sidesprang: Vi er flere som allikevel har valgt å bruke personlige ressurser og tid for å fortelle verden om noe viktig. Om noe verdifullt. Men dette er altså noe som i dag ikke blir kjent for allmennheten, fordi de mediene som har ansvaret for allmennopplysning har abdisert fra dette ansvaret: Vi lever midt i en musikalsk gullalder for improvisert musikk, folkemusikk og samtidsmusikk her i landet som vi aldri har opplevd maken til. Aldri har vi opplevd et tilsvarende frislepp av kreative, nyskapende, formidlende, sprudlende musikere og skapere av ny kunst som i dag. Aldri har vi opplevd en stilistisk og uttrykksmessig bredde og mangfold i musikken og kunsten de skaper som i dag. Aldri!
Her er da paradoks nr. 2: Denne gullalderen vi har levd i gjennom de siste 15-25 årene er totalt ukjent blant det store publikummet! Desto mer skandinavisk improvisert musikk, og desto flere musikere, etablerte seg på et høyt og anerkjent internasjonalt nivå, jo mindre ble NRKs og riksavisenes interesse for å omtale det. Anerkjennelsen av ny skandinavisk kunstmusikk er stor i utlandet, men så godt som fraværende innenlands.
Fordi de organiserte, allmennrettede mediene har abdisert, får de få av oss som har brukt tid og ressurser på å formidle aspekter ved denne gullalderens framvekst ikke lov å spre formidlingen gjennom disse. Formidlingen skjer derfor gjennom små tidsskrift og formidlingskanaler som ikke har noen sjanse til å bli allmennrettede: Uansett hvor mye jeg og mine samarbeidspartnere kan slå oss på brystet for suksessen med salt peanuts* gjennom 12 år og 10 000 publiserte artikler, så kan vi aldri makte å nå ut til den store allmennheten. Vi har rett og slett ikke de økonomiske ressursene som skal til, det som kreves.
Det er snart 25 år siden jeg valgte å melde meg frivillig til å bidra til kunnskapsbasert formidling om improvisert musikk. De siste årene har jeg valgt å gjøre dette mer eller mindre på full tid. Helt ubetalt! Til dags dato har jeg til gode å få ett eneste honorar for artikler om jazzmusikk, konsertanmeldelser, plateanmeldelser og annet redaksjonelt stoff her på berget. I noen få tilfeller får vi dekket hotell og/eller reise av festivaler, ære være dem for det — selv om det setter oss i en vrien habilitetsposisjon. Men vi har også brukt en stor, antakeligvis sjusifret pengesum for å dekke reise, hotell m.m. av egne midler, for å kunne gjøre det jeg fortsatt er overbevist om er en samfunnsnyttig jobb..
Men mest av alt er allikevel den personlige belastningen som ligger i vissheten om at uansett hvor mye vi gjør, så er det ikke nok, ikke en gang i nærheten av være nok – det er aldri nok. I tegneserien Calvin and Hobbes, eller Tommy og Tigern på norsk, har serieskaper Bill Watterson laget en episodeserie som heter Scientific progress goes «boink». I den bygger Tommy og Tigern en «duplikator», der Tommy blir duplisert, in sexplo. Etter den femte kopien brant maskineriet i duplikatoren ut. Til stadighet ønsker jeg meg en slik Tommy-duplikator, for å kunne være flere steder samtidig – for å kunne dekke alt det spennende som skjer. Men i stedet for utbrent maskineri, er det vi som blir utbrente.
En viktig oppgave for framtida er rekrutteringen av nye, unge skribenter. Jeg og Jan Granlie har gjennom mange år argumentert for å skape ‘skriveakademier’, korte kurs og med veiledning fra erfarne skribenter, for nye jazzskribenter. Og har — med ett unntak, og det ligger snart tjue år tilbake i tid — møtt veggen, igjen og igjen. Det er ingen interesse fra jazzmiljøet, arrangørene og jazz-organisasjonene for å pushe en slik sak. Jeg har ikke tall på hvor mange kaffekopper jeg er lovet, med utsagnet om at «dette må vi snakke nærmere om», men kruset er fortsatt tørt i bunnen.
I dag er vi bare dette: slitne og frustrerte, mens røyken etter brannen driver bort. Og stolte over jobben vi har gjort. Det er i hvert fall ikke på grunn av systematisk institusjonell støtte fra fellesskapet vi er en integrert del av. Det har skjedd på tross av det totale fraværet av slik støtte. Vi har i tjue år forsøkt å reise det åpenbare, kultur-strategiske og -politiske problemet som jazzsamfunnet står overfor: At du da retter kritikken mot oss som forsøker, så langt vi har krefter og ressurser til, oppleves faktisk som svært urettferdig.
Jeg ser hvorfor du skriver dette, og jeg forstår din frustrasjon. Men det er ikke meg og mine kolleger du skal skyte. Hvem som er bakeren og hvem som er smeden, det kan vi snakke om en annen gang, Petter. Men ikke over kaffe!
Med vyrdnad og takknemlighet,
Hauken
Tekst: Johan Hauknes
Foto: JazzFest/Arne Hauge (fra P. Dalanes innlegg)
