Essays

Both Directions at Once – en nytelse

Fra og med 29. juli 2018, er denne versjonen sekundær. Primærversjonen er den engelske utgaven, som du kan lese her.

29. juni 2018 ble plata som med navnet «Both Directions at Once – The Lost Album» utgitt. Med det som gjerne omtales som John Coltranes klassiske kvartett — Coltrane selv på tenor- og sopran-saksofon, McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og det som nesten kan karakteriseres som Coltranes musikalske alter ego i denne perioden, Elvin Jones, på trommer. Til basuners – og fullt orkesters – klang. Etter oppmerksomheten og ‘sales pitchen’ å dømme kunne det framstå som om utgivelsen var en nyhet som ville snu opp-ned på jazzhistorien, en revolusjon.

The English translation of this essay is here.

The Hype
Jeg har opp gjennom årene ventet på mange tidligere uutgitte studio- og konsertopptak med Coltrane. Men jeg har aldri opplevd maken til oppmerksomhet og rabalder for en utgivelse av et tidligere uutgitt opptak med John Coltrane som denne våren og sommeren. Og jeg har fulgt med lenge.

Våren 2018 var det altså store oppslag i internasjonal presse, og en interesse som gikk langt utover det som synes rimelig. Det var som om Coltranes hellige gral var oppdaget. Mens de av oss som kunne vår Coltrane-historie visste at dette, joda, det var interessant nok, men langt fra banebrytende. Men nyheten skapte en oppmerksomhet som var uten sidestykke når det gjaldt Coltrane-utgivelser i de over femti årene som er gått siden Coltrane døde. Som om dette var det viktigste som hadde hendt siden … jeg vet ikke hva!

Og da sammenlikner jeg ikke med de posthume utgivelsene i årene rett etter hans død 17. juli 1967, som «Expressions», «Om» og «Interstellar Space» som stort sett ble neglisjert i offentligheten. Ja, selv utgivelsen av «Stellar Regions» så seint som i 1995 var ikke i nærheten av å få noen særlig offentlig oppmerksomhet. Nå kan man jo svare at alle disse platene var fra Coltranes’ såkalte ‘vanskelige’ periode, 1966 og 1967. Dette var jo plater som bare understreket det folk flest mente, også enkelte konservative, etablerte jazzkjennere; at Coltrane var en musiker som spilte anti-jazz.

Men selv da den fantastiske og langt lettere tilgjengelige boksen «The Complete 1961 Village Vanguard Recordings», og deretter «The Classic Quartet – Complete Impulse! Studio Recordings», ble utgitt i henholdsvis 1997 og 1998, skapte ikke dette noe særlig oppmerksomhet utenfor det internasjonale nettverket av Coltrane-liebhabere og innbitte -nerder. Selv om alt dette er noe som enhver seriøs student av klassisk Coltrane-jazz fikk vann i munnen og tårer i øynene av å vente på.

Da det i 2001 ble kjent at man hadde kommet over en kopi av opptaket fra Coltranes nærmest mytiske konsert 23. april 1967 ved Olatunji Center of African Culture og at det skulle utgis i forbindelse med 75-årsdagen for Coltranes fødsel, var det en noe større nyhet. Dette var jo også noe som var totalt nytt for de aller fleste av oss i det internasjonale nettverket.

Den gangen var det bare én konsert med Coltrane som i sin mytiske status overgikk denne, nemlig «Titans of the Tenor»-konserten 19. februar 1966. Stor var skuffelsen for mange av oss da det viste seg at lydkvaliteten på «The Olatunji Concert» var så dårlig at det knapt var mulig å lytte til plata.

Større — og vesentlig mer forståelig — var den offentlige oppmerksomheten da «A Love Supreme» (ALS) ble utgitt i en «De Luxe Edition» i 2002, og ikke minst da vi fikk «The Complete Masters» i 2015. Da snakket vi om en offentliggjøring som virkelig flyttet de musikalske grenselinjene for mange og deres oppfatning av Coltranes musikalske utvikling. Ikke minst gjennom å få høre kvintettopptakene fra 10. desember 1964, med en ung Archie Shepp i studioet, og de alternative opptak med kvartetten fra 9. desember da ALS ble skapt.

Men allikevel ingen av disse — selv om enkelte av dem flyttet Coltrane-forskningen flere meter, mens denne siste utgivelsen i så måte kun er en bisetning — fikk noe i nærheten av slik oppmerksomhet vi har sett verden over i løpet av de siste ukene. Og stol på meg — denne plata kommer antakeligvis til å høste flere Grammys enn noen av de nevnte til vinteren igjen!

Plata er en nytelse den, og enhver seriøs lytter ikke bare til jazz, men til god musikk, bør låne øre til denne plata. Jeg blir bare litt opprørt over den hypingen av plata som har skjedd, med argumenter og beskrivelser som er totalt useriøse og feilaktige — og som såvidt jeg kan se, kun er begrunnet med et ønske om å selge mer.

La oss rette opp alle feilene fra i går
La oss først ta det som blir helt feil i lanseringen av «Both Directions ta Once». Først: Dette er ikke noe Lost Album. Dette har aldri vært tiltenkt, verken fra Coltranes, eller originale Impulse!’s side, som et album.

Det andre som er blitt hevdet er at dette er noe som vil flytte Coltrane-kunnskapen. Det er fullstendig feilaktig. Musikken her flytter ikke Coltranes status en eneste nanometer! Ja, den utfyller, men den utfyller et bilde som allerede er velkjent og svært godt dokumentert og forstått.

For det tredje og fjerde: På mine utgaver av «DeLuxe Version» av «Both Directions at Once» makter plateselskapet den fantastiske oppgaven å presentere to alvorlige feil med hjelp av bare tolv ord!

«Newly discovered Studio Recording — DeLuxe Version includes every take from the session»

Nei, opptaket er ikke nyoppdaget, og det inneholder ikke alle ‘take’ fra sesjonen.

La oss først ta det tredje: Opptaket er ikke nyoppdaget, det er ikke fra en ukjent studio-sesjon. Studiosesjonen på ettermiddagen den 6. mars 1963 og store deler av innholdet i den har vært kjent fra produsenten Bob Thieles notatbok i over førti år. Riktignok var materialet herfra, sammen med flere andre studio-opptak i Impulse!-tida, nødvendigvis karakterisert som ‘lost‘, bortkommet, forsvunnet, tapt. Ingen master-taper av disse opptakene fantes i Impulse!-arkivene etter 1975.

Og Impulse! kunne ikke — som Atlantic — skylde på lagerbrann for tapet. I 1978 brant som kjent fjernlageret til Atlantic Records opp, med mer enn 5 000 bånd og all dokumentasjon om dem forsvunnet. For Impulse!’s vedkommende synes det som om årsaken er en overivrig ansatt i ABC. Etter overtakelsen av Impulse! tidlig på 1970-tallet — ved flyttingen over til Vestkysten og Los Angeles — fant han eller hun ut at det skulle ryddes i arkivene! Bort med alt dette gamle rælet!

Etter at Coltrane-forsker og -diskograf David Wild på midten av 1970-tallet fikk tilgang til Bob Thieles notatbøker fra Impulse!-tida, fant han beskrivelser av de mange uutgitte studio-sesjoner — blant annet 6. mars 1963 — gjort av Impulse!. og ved et besøk til arkivene til ABC/Impulse! sammen med produsenten Michael Cuscuna på slutten av 1970-tallet fant de ut at en masse av tapene fra sesjoner i 1962-64 og 1966-67 var forsvunnet.

Så, i 2004 presenterte ungene til Naima Coltrane — bl.a. datteren Saida, kjent fra Coltranes låt «Syeeda’s Long Flute» — en rekke ting etter John Coltrane for et auksjonshus i New York med sikte på et mulig salg. Blant disse fantes det 35 spolebånd med Impulse-opptak fra 1962 til 1964.

Musikkviteren Barry Kernfeld ble bedt om å gå gjennom materialet og beskrive det. Hans beskrivelse ble publisert i 2005 i tidsskriftet Names & Numbers, på et tidspunkt da Impulse! allerede hadde krevet at disse båndene ble trukket fra auksjonen. Du kan lese hans beskrivelse av innholdet i disse spolebåndene på hans egen web-side her. Scroll ned til tittelen «John Coltrane in Rudy van Gelder’s Studio». Å si at opptaket er nyoppdaget er virkelig ‘fake news’, uansett hvem som hevder det.

Så, deretter, for det fjerde: Selv DeLuxe-versjonen inneholder ikke alle ‘takene’ fra sesjonen. Fra Barry Kernfelds gjennomgang er det minst åtte ‘takes’ som ikke er med. Men riktignok er ingen av disse fullstendige, de blir betegnet som ‘false starts’ eller ‘breakdowns’. Uansett blir «… every take …» feil. En formulering om «… every complete take …» fra plateselskapets side ville vært i samsvar med realiteten.

Dessuten; for det femte, og for ytterligere å understreke at dette er kjent materiale: Opptak fra denne studiosesjonen har vært kjent for allmennheten siden høsten 1965. Da ble den ene av to komplette ‘takes’ av Franz Lehar-låta «Vilia» gitt ut på Impulse!’s «The Definitive Jazz Scene Volume 3», og er seinere inkludert bl.a. som bonusspor på CD-gjenutgivelser av plata som ble laget neste dag, 7. mars 1963, på «Live at Birdland» og den er inkludert i den nevnte boksen «The Classic Quartet – Complete Impulse! Studio Recordings».

Helt til slutt, låta som her er gitt navnet «One Up, One Down» er gjengitt med et alternativt ‘take’, benevnt som «Take 06» i all omtale, på cover og på labelen. Barry Kernfelds beskrivelse og «The John Coltrane Reference» angir dette andre komplette ‘taket’ av master 11387 som ‘take 5’. Det er ingen tegn som antyder at det skal være et sjette ‘take’, så inntil det kommer fram annen informasjon, regner jeg med at dette enkelt og greitt er en feilskriving.

Når vi nå har fått ryddet disse feilene og unøyaktighetene bort kan vi åpne pakka og sette på plata. La høytidsstemningen senke seg over rommet, lukk øynene og bli med tilbake til ettermiddagen onsdag 6. mars 1963.

La oss anta en (sett inn din favoritt-forenkling). Slik begynner mange vitenskapelige modeller innenfor fysikk og samfunnsøkonomi. La oss nå anta en musikkjournalist. Hans navn kan være Hawk Johnson. I dette tenkeeksperimenter er han blitt invitert til å bli med Coltrane-bandet til Rudy van Gelders studio i Engledwood Cliffs, NJ, denne dagen. Han har vært tilstede nesten hver kveld de to siste ukene, når Coltrane har spilt på Birdland, denne klubben som lå i krysset mellom Broadway og 52. gate på Manhattan.

Hans inntrykk beskrev han i en to-siders tosiders artikkel publisert i avisa New York Bost fredag 9. mars. Her kan du lese artikkelen:

Coltrane still pushing the envelope March 9 1963 NYB

Har du problemer med å lese artikkelen i vinduet over, kan du laste ned filen her eller lese den i en ny fane.

Slik kunne det ha sett ut
i en samtidig artikkel i den innbilte avisa New York Bost, i begynnelsen av mars 1963. Selv om jeg tviler på at New York Bosts redaktør Spruce Janssen ville ha godkjent avsnittet om struktur og omtale av doriske skalaer. Dette er ikke allment stoff. Men her på salt peanuts* går det bra!

Uansett, etter en slik beskrivelse av sesjonen ville kanskje artikkelen avsluttes med en bemerkning om at Coltrane, på Birdland samme kveld, fortsatt var tilbakeholdende med å gi svar på hva materialet skulle brukes til. Ville det bli ei plate? Eller ville det bli lagt på hylla — in the can? Trane ville ikke svare.

Samtidig observerte kanskje også journalisten Hawk Johnson at John Coltrane — i flg. Bob Thiele var det vanlig etter en opptakssesjon hos lydmagikeren van Gelder — fikk  med seg hjem fire spolebånd med seg en mono kopi av hele opptakssesjonen — for å vurdere opptakene i fred og ro hjemme.

La oss først bare rette opp en misforståelse hos skribenten. Dette er ikke første gangen «Impresssions» — for det er selvfølgelig den det er snakk om, og ikke «So What» — ble tatt opp i studio. Den samme kvartetten tok opp låta både 12. april året før og i løpet av todagers-sesjonen 19. og 20. juni 1962. Men ingen av disse opptakene ble offentliggjørt i Coltranes samtid. Så Johnsons misforståelse er svært forståelig.

Faktisk er såvidt jeg vet bare ett av disse studioopptakene utgitt i dag — og ingen av dem altså samtidige. Et opptak av låta fra 20. juni 1962 ble gitt ut på DeLuxe-utgaven av Impulse!-albumet «Coltrane» for noen år siden, mens de øvrige fortsatt er utilgjengelige. Og som med opptaket fra 6. mars 1963 er mastertapene til Impulse! gått tapt.

Vi vet om disse i dag, fordi Coltrane som vanlig tok med seg spolebånd med mono-opptak hjem. Derfor er det vi vet om også disse opptakene fra Barry Kernfelds beskrivelse fra 2005 nevnt over.

Men Hawk Johnson hadde rett i en ting, selv om det nok tok litt lengre tid enn han trodde. Sommeren 1964 hadde Miles Davis headhuntet Wayne Shorter til sitt band, og kvintetten som i litteraturen er kjent som Miles Davis’ ‘Second Great Quintet’ var dannet!

Fake news!
Hvorfor man i Universal Music har forsøkt å skape den falske historien om at det er et ‘lost album’ vet jeg ikke. Heller ikke vet jeg hvordan de har bestemt hva som ble tatt med på den tilsynelatende ‘kanoniserte’ førsteplata, og hva som dermed anses som ‘alternate takes’.

For UnMusic har jo selvfølgelig også utgitt — både på vinyl og CD — ‘kanonen’ separat, som selve ‘the lost album’! Og så hele opptaket på en dobbelt CD/LP som en såkalt DeLuxe-versjon. Hvorfor skal vi ikke få høre opptaket i den eneste rekkefølgen som er historisk ‘informert’ — som det heter i musikkvitenskapelige termer? Siden dette aldri har vært tenkt som et album, og Coltrane aldri har beskrevet hvordan han eventuelt ville redigert materiale med sikte på utgivlse, er den rekkefølgen dette ble tatt opp i, den eneste rekkefølgen som er historisk ‘korrekt’.

Hvorfor har man gjort dette? Jeg har mine stygge mistanker. Det eneste naturlige ville jo være å presentere dobbeltplata, hele opptaket, som en kopi av de spolebåndene Coltrane tok med seg hjem den 6. mars 1963. Med låtene i den rekkefølgen de ble tatt opp.

Men så har noen i UMusic tenkt at her — her kan vi klemme sitronen for noen ekstra dråper — og få noen never ekstra med dollars. Presenterer vi det som en uutgitt recording session, vil det bare bli salg til de ‘tullingene’ som skal ha alt av Coltrane, vi selger ikke fler kopier enn det. Husk hva som skjedde med produksjonen av «Sun Ship»-sesjonene!

Men, om vi nå repakker materialet? — ser jeg for meg at de sier. Om vi gir det ut som et (lost) album med en (komplett for komplettistene) DeLuxe-variant, slik som vi gjorde det med Ballads DeLuxe, ALS DeLuxe og de andre — kan vi få det til. Mer salg!

Og greier vi å bruke sosiale medier riktig, kan vi skape så mye oppmerksomhet rundt dette at vi selger massevis ekstra av grunnutgaven ikke bare til de allment interesserte, vi kan generere massevis av ny etterspørsel. Langt utover disse gale ‘nerdene’ — de kjøper jo uansett DeLuxe-versjonen! Og de ville ha gjort det uansett hvor lite vi satset på ‘marketing’ og ‘hyping’.

OK, så må vi skape en ny og falsk ‘historie’, og blande opptakene fra det ‘korrekte’, but so what? Hvem bryr seg om hva som er det ‘korrekte’? ‘Alle’ gjør jo slikt i dag! Ja, selv i det hvite huset på Constitution Avenue …

Slik forestiller jeg meg at de har tenkt i UMusics øvre etasjer! Om jeg har rett vet jeg ikke, men det gir i hvert fall ingen musikalsk, historisk eller kunstnerisk sense å presentere det slik de har gjort. Men det er lett å se for seg at det gir stor økonomisk sense.

Jeg forholder meg av de underliggende årsaker kun til «the DeLuxe version». Med erkjennelsen av at dette materialet ikke vil flytte Coltrane-forskningen en eneste mikrometer!  Men det betyr ikke av at plata er uinteressant. Kanskje snarere tvert om!

Opptakets formål
Hva Coltrane eventuelt hadde planlagt da han avtalte med Bob Thiele å sette av studiotid til disse opptakene vet ingen. Og hvor langt i forkant dette var planlagt vet vi heller ikke. Noe vet vi: Sesjonen dagen etterpå hadde vært planlagt i lang tid. Så her er noen mulige hypoteser:

  1. Muligens kan fra Coltranes side det ha vært snakk om å sikre sine kolleger inntekt — musikerne fikk jo betalt av plateselskapene for studiosesjoner den gangen. I dag betaler musikerne selv for studiosesjonene!
  2. På den andre siden er det velkjent at Coltrane likte å ha en del opptak ‘in the can‘ med sikte på framtidige utgivelsen, som en forsikring.
  3. Samtidig var også studiosesjonene en mulighet til å eksperimentere med nytt materiale. På denne tiden i karrieren, var det jo stor forskjell på hva Coltrane gjorde på scenen og det han gjorde i studio, og ga ut på plate. Både «Ballads», «Duke Ellington & John Coltrane» og «John Coltrane and Johnny Hartmann» var reine studioprosjekter — og lå langt fra alt Coltrane presenterte fra scenen.
  4. Kanskje var det bare tenkt som en oppvarming til opptakene dagen etter med Johnny Hartmann? Dette ble jo en maraton med langt over nesten seksti ‘takes’ i forskjellig tilstand.
  5. Kanskje skulle dette til og med ha vært en øvelse med Johnny Hartman til stede, men at Hartman på kort varsel ble forhindret? Kvartetten hadde en øvingssamling med Hartman om lag en uke tidligere. Om det var fler vites ikke.
  6. Eller kanskje hadde Coltrane virkelig planlagt et konsistent album?

Hans kontrakt med Impulse! krevde to album i året. Men dette var et krav han oppfylte med god margin. «Ballads» og «Duke Ellington …» var jo allerede utgitt i 1963, Hartmann-plata var planlagt, og samtidig hadde Bob Thiele timesvis med uutgitte opptak fra Village Vanguard i november 1961, ved siden av flere studioopptak fra 1962. Så det var i hvert fall ikke noe kontraktsmessig press for å gi ut plate.

Det faktum aleine at materialet ikke ble utgitt allerede i 1963-64, mens Impulse! ga ut «Impressions» med opptak fra Village Vanguard samtidig med Hartman-albumet i juli 1963, beviser i seg selv at det ikke var noe kunstnerisk motivasjon for et nytt album fra Coltranes side. Og dette bekreftes jo også når vi nå kan få høre materialet i sin helhet.

Når Sonny Rollins i markedsføringen av plata er sitert på at «this is like finding a new room in the Great Pyramid», så er dette rommet til forveksling likt det rommet vi kom fra.

Hva ble tatt opp?
Så la oss se på hva som skjedde i studioet denne ettermiddagen i den rekkefølgen det skjedde. Jeg lister her bare de komplette ‘takene’, som alle er gjengitt på «Both Directions at Once»:

11382-3 Vilia (Take 3) // ts p b dr
11382-5 Vilia (Take 5) // ss p b dr
11383 Untitled Original 11383 (Take 1) // ss, p, b arco + pizz, dr
11384 Nature Boy // ts b dr
11385-1 Impressions (Take 1) // ts p b dr
11385-2 Impressions (Take 2) // ts p b dr
11385-3 Impressions (Take 3) // ts b dr
11385-4 Impressions (Take 4) // ts b dr
11386-1 Untitled Original 11386 (Take 1) // ss p b dr
11386-2 Untitled Original 11386 (Take 2) // ss p b dr
11386-5 Untitled Original 11386 (Take 5) // ss p b dr
11387-1 One Up, One Down (Take 1) // ts p b dr
11387-5 One Up, One Down (Take 6) // ts p b dr
11388 Slow Blues // ts p b d

Den femsifrede koden er de interne Impulse!-masterkodene. Titlene er gjengitt som på utgivelsen og til slutt er angitt instrumenteringen.

Vilia
De starter altså sesjonen med Franz Lehárs «Vilja Song» fra «Den Glade Enke». På plata er det transkribert som «Vilia», en tilsynelatende vakker, men svært farlig, kvinnelig skogsånd i slavisk mytologi. I teksten som enka Hanna Glawari synger i operetten, klager en jeger over sin tapte kjærlighet til en ‘vilja’. En ‘vilja ‘ kan ta mange former, de aller fleste av dem skremmende, men noen av dem også svært så sjarmerende unge kvinner, og ikke minst vakre.

For denne jegeren er bergtatt av henne. Å bli bergtatt – å bli dratt inn i berget — er jo fortsatt i dag et levende begrep i de skandinaviske språkene. Og i nordisk mytologi tilsvarer ‘vilja’ — den som bergtar oss — det vi kjenner som huldra. Og vi vet alle fra «Peer Gynt» hvor ille det kan gå om man blander seg bort i disse skogfolka. Den skandinaviske huldra kommer fra det norrøne verbet hylja — å skjule eller hylle noe inn, hun ‘hyllet’ seg inn i berget. Det kunne være fristende å sette likhetstegn mellom vilja og hylja, men så enkel er nok ikke etymologien.

En av de klassiske kvinnelige skogsåndene — viljaene — i slavisk mytologi er ‘Русалка’ — ‘Rusalka’. Et lite Fun Fact skal vi derfor ta oss tid til:

Den tysk-tsjekkiske klassikeren «Tre nøtter til Askepott» — «Tři oříšky pro Popelku» — blir vist hvert år ved juletider i mange land — i hvert fall i Tyskland, Tsjekkia, Sveits og Norge.

Og hva heter den magiske uglen som Askepott henvender seg til på loftet i stallen hvor hesten Jurasek står? Uglen som bistår Askepott på så mange måter gjennom historien. Og som sørger for at de skitne, helt uvesentlig utseende hasselnøttene pakkes ut til klær og materiale en prinsesse verdig. Hva er så denne skogsåndens navn? Jo, det er på tsjekkisk ‘Rozárka‘.

Tilfeldig? Neppe!

‘Vilia Take 5’, med Coltrane på sopransaksofon, kjenner vi som nevnt fra før, fra tidligere utgivelser. På ‘Take 3’ spiller han med tenorsaksofon og angriper låta på en annen måte. Som Coltrane-spesialisten Lewis Porter skriver i sitt ferske essay «Considering John Coltrane’s ‘Lost Album,’ From All Directions», er det svært trolig at Coltrane akkurat har blitt kjent med låta gjennom Johnny Hartman. Hartman hadde «Vilia» på repertoaret på denne tida.

Men det ble ikke som skribenten Hawk Johnson håpet på, «Vilia» ble kun spilt av Coltrane denne ene gangen — og aldri under en konsert.

«Untitled Original 11383» er en 12-takters blues uten tittel som Barry Kernfeld feilaktig har beskrevet som uten bass, «an untitled, moderately fast 12-bar blues played by the trio of Coltrane (on soprano sax), Tyner, and Jones». Her er definitivt Jimmy Garrison med, han spiller en fantastisk solo — med bue før han avslutter med pizzicato — som peker fram mot noen av de virkelig store soloene han skulle gjøre i 1965 med dette bandet.

Fra Nature Boy til Ascension
Så kommer denne sesjonens virkelige lille edelstein. Den strålende vakre — jeg må erkjenne jeg har et svakt punkt for denne låta fra 1947 — «Nature Boy»! Dette er aller første gangen Coltrane prøver låta — og han prøver den i en drivende interaksjon mellom seg selv og den trimmede V12-eren Elvin Jones, supplert med Jimmy Garrison. McCoy Tyner ‘lays out’ på denne.

Dette er ett av de punktene der jeg er totalt uenig med Hawk Johnson — det er ikke noe uforløst med den versjonen av «Nature Boy» vi blir servert her. Nat King Cole hadde stor kommersiell suksess med den i 1947-48, noe som raskt ledet til en rekke oversukrede cover-versjoner. Utover Nat King Coles versjon var det snakk om stort sett kjedelige versjoner, uten noen kunstnerisk verdi.

Men her hører vi virkelig potensialet som ligger i denne pop-låta av Eben Ahbez fra 1947. For Coltranes versjon er totalt annerledes enn Coles versjon. Og den er godt krydret med rikt smakstilfang. Helt uten sukker!

Eksplosiv, drivende tøff. Ikke minst gjennom samspillet med Elvin Jones. Men i motsetning til Johnson har jo jeg fordelen av å lytte til den i lys av det som skjedde de neste fire årene.

Dette er jo åpenbart et eksperiment fra Coltranes side – en søken etter en ny pianoløs, perkussiv ‘sound’. Men det ble med dette ene forsøket i denne omgangen. Det gikk nesten to år før han kom tilbake til låta i studio. 17. og 18. februar 1965 gjorde Coltrane-kvartetten noe av materialet som la grunnlaget for «John Coltrane Quartet Plays» som ble utgitt i august dette året. Her tok de opp en lang rekke ‘takes’ av «Nature Boy» — helt andre versjoner enn denne 1963-varianten.

I 1965 var ikke bare McCoy Tyner med, Coltrane la også til enda en bass. Ved siden av Jimmy Garrison spilte Art Davis også bass på opptakene fra de to dagene. Meg bekjent er det bare ett live-opptak av låta med Coltrane, fra benefitkonserten ‘New Black Music’ i Village Gate som ble arrangert av Amiri Baraka 28. mars 1965. Opptaket derfra kom på Impulse!-plata «The New Wave in Jazz», utgitt i november samme år.

Dette lille framsynet som ligger i opptaket her av «Nature Boy» gjør dette kanskje til noe av det viktigste som skjer i studioet denne dagen for 55 år siden. Neste gang han vendte tilbake til «Nature Boy» i 1965, var Coltrane i ferd med ettertrykkelig å bryte alle grenser for musikken som denne såkalte klassiske kvartetten skapte.

Bare få måneder etter opptakene i februar 1965, gjorde han plata «Kulu Sé Mama» med kvartetten, for bare to uker seinere å lage det magnifike verket «Ascension» med et 11-manns orkester. Og med «Meditations» i boks i november 1965 var den klassiske kvartetten historie.

Modal Impressions og Untitled Originals
Etter bare et eneste ‘take’ av «Nature Boy» gikk Thiele og kvartetten over til det modale rammeverket som Coltrane hadde laget etter å ha plukket opp noen linjer fra et mellomspill i den amerikanske komponisten Morton Goulds «Pavanne», andre satsen i hans «American Symphonette no. 2» fra 1938-39. Han hadde spilt denne låta siden 1960, men først høsten 1963 — med utgivelsen «Impressions» med liveopptak av låta fra Village Vanguard — skulle låta få sitt endelige navn.

Stanley Crouch hevder i boka «Considering  Genius» at både Coltranes «Impressions» og Miles Davis’ «So What» er inspirert av at de to hørte plateopptaket fra 1955 av denne satsen med Ahmad Jamal. I så fall har Davis hentet inspirasjonen fra vampet som Jamals arrangement er bygget over, mens Coltrane har hentet ut ei linje fra Jamals arrangement.

Dette ville i så fall kunne kaste lys over den forvirringen som var i årene 1961 – 1963, om hvorvidt «Impressions», som den altså ble navngitt som seinere i 1963, var en egen låt eller en versjon av Miles Davis’ «So What»!

Men når jeg leser Crouchs analyse av Jamals versjon i boka blir jeg faktisk usikker på om Crouch har lest Morton Goulds originale partitur eller overhodet har hørt satsen «Pavanne»!

Og før du påpeker min feilskrift, ja, «Pavanne» er en ‘pavane’, men den doble n-en er faktisk Goulds egen. Etter sigende valgte han den skrivemåten for å unngå at den amerikanske lytteren skulle gi det en tradisjonell amerikansk uttale av skriftbildet: ‘pa:vein’, jf. uttalen avvane, finne eller fane.

Vi blir servert for fire komplette ‘takes’ av «Impressions», først to med kvartetten, og deretter to med trioen Coltrane/Garrison/Jones. Merk skiftet i tempo mellom de to versjonene. Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig hvordan Coltrane eksperimenterer i løpet av denne sesjonen. Med og uten piano, tempomessig, osv. Alt smaker av at dette først og fremst er en uttesting av nye ideer, heller enn et forsøk på å skape endelige versjoner.

«Untitled Original 11386» — en AABA låt i F dorisk — er tatt opp i tre komplette versjoner. Her spiller Coltrane sopransaksofon. En analyse av dette er åpenbart ikke mulig, rett og slett fordi vi ikke har alle takene og konversasjonen i studioet. De tre ‘takes’ som vi kan høre her understreker den eksperimentelle tilnærmingen.

I det nevnte essayet hevder Lewis Porter — som har hatt tilgang til det fullstendige opptaket — at dette ikke er ei låt Coltrane har skrevet. Han hevder det er en femte person (antakeligvis komponisten) til stede. McCoy Tyner — som er en mulig kandidat som komponist — husker ikke lenger hvem som skrev låta, heller ikke om han selv gjorde det.

Den neste, master 11387, er her gitt tittelen «One Up, One Down» på plata. Den må ikke forveksles med 1965-låta «One Down, One Up», som ga navn til albumet med radioopptak fra Half Note i mars og mai 1965, som kom ut i 2005.

Dette er en helt annen låt, og utover dette opptaket er låta kun kjent fra ett av Boris Roses opptak av radioutsendinger. Og interessant nok, fra det ene av de to  Symphony Sid-programmene nevnt over, det som ble sendt fra Birdland en og en halv uke tidligere, 22. februar 1963, etter midnatt. Det virker lite trolig at tittelen er Coltrane sin. Det er lettere å tenke seg at tittelen har blitt satt av Boris Rose i forbindelse med hans bootleg-utgivelser av opptakene. Disse opptakene er gjengitt på utgivelser på to av hans mange ‘fake’ labler, Ozone og Session. Uansett er dette ei  låt som peker framover mot det som skulle komme, Coltrane post-ALS.

Helt til slutt får vi 11388, som her er gitt tittelen «Slow Blues» — noe som definitivt ikke er Coltranes tittel. van Gelder annonserer den som «11388 original blues, slow blues, take 1». Lukk øya og nyt Coltranes tenorsaksofon-solo på denne. Merk at også under mye av denne spiller ikke McCoy Tyner.

Konklusjon
Selv heller jeg til hypotesen om at denne studiosesjonen ble avtalt med Bob Thiele på kort varsel og at Coltranes primære formål med den var eksperimentering. Han hadde ingen tanker om utgivelse av dette materialet, men var — som han alltid var — våken for muligheter til å utvikle seg selv og sin musikk videre. Jeg vet om få musikere som var så ekstremt fokusert på øvelse, eksperimentering og utvikling som John Coltrane. Store mengder biografisk informasjon beskriver hans nærmest monomane øvingsregime.

Samlet sett er dette et dobbeltalbum som absolutt er verdt å lytte til, uansett om du er dypt orientert i John Coltranes diskografi og musikk, om du er en gjennomsnittlig interessert, eller om du er en nysgjerrig lytter på jakt etter god musikk.

Så lån Coltrane et øre, eller helst to, og hør hvor han var en marsdag i 1963. Så kan du reflektere over det faktum at såvidt over fire år seinere, 17. juli 1967, døde han. Deretter kan du sette på «Expressions» og «Interstellar Space» og tenke over hvor mye musikalsk terreng Coltrane skulle dekke i løpet av de neste fire årene, etter denne dagen, den 6. mars 1963!

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jim Marshall, John Coltrane Quartet i Rudy van Gelders Englewood Cliffs studio 1963 (hovedbildet) / Impulse! – Universal Music (illustrasjonsbilde)