Essays

Johan Hauknes: DINOSAURENES MUSIKALSKE INNTOGSMARSJ

De pusher oss, alle disse nye unge pattedyra. Hvor fantastisk er ikke denne vidunderlige verden, sier de til oss! Hvor all mulig musikk er tilgjengelig på øyeblikket. Tyranno Rex og jeg lytter etter beste evne, – Er’ru på Spåttifai? – Seff, åsså har jæ’ all musikken min på Ai-tjuns! On the go, lissom!

Jo mer, jo bedre! Mer musikk for penga! Plata er død. Musikk er blitt konsumvare.

Så får jeg og Tyranno spørsmålet;
– Å’ du’a, gammær’n? Henger’u me’, elle’?

Vi som elsker musikk som noe mer enn en instantan nytelse, som by def er gamle og utdaterte og ikke passer inn, hva skal vi svare? Vi som kan huske den gangen ei ny ECM-plate var en merkedag. Nye soli å lære, å synge. Nye helheter å nyte. «Bitches Brew», «A Love Supreme». En serie enkelt-låter? Overhodet ikke. Konsept-album, svarer vi, album med budskap:
– Kjære pattebarn, dere har ikke fattet hva det gjelder!

Svaret avfeies der og da, dette er dino-språk. Vi blir umiddelbart avskilta,
– Skjønn’ere ikk’no, dere’a? Tenk å ha alt der, med en gang, på nettet. Uten å tenke på å kjøpe skiver! Musikk er no’ du nyter, her og nå! Lydkvalitet sier’u? Jeg vedder Ai-fonen min på at du ikke hører forskjell på platene dine og Apple-spiller’n på denne!

Og de fortsetter:
– Om ti år blir’e ikke solgt ei eneste plate! Og akkurat som da Chicxulub-asteroiden tok knekken på Dino, så kommer dere ikke til å skjønne hva som traff dere. Plater er out, låter er alt!

Til slutt begynte også Tyranno og jeg nesten å tro på det. Vi hadde tapt. Selv om vi hele tida visste at «Sgt. Pepper» var noe mer enn en serie låter. At «Ziggy Stardust» var et større statement. At Jan Erik Kongshaugs lyder fra Rainbow ble forvridd. Men vi skjønte også at vår tid var ute, etter asteriodens kollisjon var vi på vei inn i en atom-vinter. Selv om vi begge fortsatt kjente lukta av vinyl, selv om vi ikke ville dø ut.

Men så skjedde det. Vinyl-salget eksploderte i 2012, mer enn 50% vekst! Og det fortsatte i 2013. Mens CD-en var død. LP-vinylen vi gammal-nerdene har hatt våte drømmer om siden 80-tallet kom tilbake. Dronten var ikke bare levende, han fløy! Formatet vi aldri ble venn med var død, mens vinylen levde! Riktignok vokser den nye arten streaming enda raskere, men allikevel.

Plutselig var det å kjøpe LP-er hipt og trendy. Ungdommer spør oss om alternativer til blikkboks-lyd fra mp3-filer! Vi står i LP-køer med våre barn og barnebarn. Endelig er det noen av våre etterkommere som har skjønt det. Vinylen vant til slutt!

Men stopp litt, gjorde den virkelig det? Eller har vi blitt forledet av vår egen våte drøm?
– Nei, svarer vi. Se, dronten flyr, sammen med våre etterkommere, fuglene! LP-salget går til himmels. Det må da være noe mer!

Vant Dino?
Fikk jeg og Tyranno virkelig rett til slutt? Svaret er nok nei! Musikkbransjen er riktignok under radikal endring, men den vender ikke tilbake til fortiden.

Factum est: Vinylsalget steg til himmels og CD-salget gikk i kjelleren i 2012. Men samtidig gikk også streaming-salget gjennom taket. Enkle svar holder altså ikke. Vi må ha nye spørsmål og helt nye svar. Derfor må noen spørre: Hva er det som egentlig skjer? Hva er det vi virkelig trenger å skjønne? Hva var egentlig spørsmålet?

I alt dette er det ett faktum som synes å være totalt glemt i debatten: Musikk er mye billigere enn noensinne før! En ny LP-plate koster i dag rundt 200 kr, CD-er er mye billigere. For de LP-ene vi dinosaurene kjøpte på Blindern i 1975 måtte en norsk arbeider jobbe i to timer, i 2012 holdt det med 50 minutter. Og online-musikk er enda billigere. Reprodusert musikk er radikalt billigere enn noensinne før.

I samsvar med økonomiens grunnlover forbruker vi dermed også mer musikk enn noensinne før. Musikk er tilgjengelig overalt, hele tida, til den laveste prisen noensinne. Det er en vidunderlig ny verden! Musikk er billig!

Men da må vi også ta inn over oss disse grunnlovenes konsekvenser. Musikeren får mindre, ikke sant? Eller sagt på en annen måte, den nyskapende, marginale musikeren fryses ut av markedet.

Konsekvensen er at det som gjør det mulig for den nyskapende musikeren å leve av sin musikk, er veksten i bruk av musikk. Det hele blir dermed et gigantisk pyramidespill! Når markedet mettes og veksten før eller seinere forsvinner, kollapser pyramiden. Og den som taper er den nye radikale musikeren som aldri kommer inn på de store markedene. Om det er den musikken jeg verdsetter, så taper også jeg.

Så kan du svare, er det ditt problem? Ja, det er det.
Det som er det virkelige spørsmålet er ikke hva vi som individer måtte like eller ikke, hva vi måtte avvise eller ikke. Det dreier seg ikke om hva hver av oss definerer som «musikk» eller «ikke-musikk».

Det dreier seg om å akseptere at noe du ikke liker faktisk kan bety mye for meg. Musikkpolitikk er derfor også et spørsmål om demokrati.

Er musikk viktig?
Men er ikke musikk bare underholdning? Det var en gang da musikk var mer enn forbruk, mer enn tidtrøyte. Noe som gikk ut over popularitet og salgsvolum! Det var en gang da musikk fortsatt var kunst. Noe vi brukte tid på fordi det ga oss noe, fordi det utviklet oss! Ville Arnold Schönberg og Olivier Messiaen ha overlevd i dagens musikkindustri?

Er det virkelig blitt sånn i dag at musikk er bare kakepynt, noe vi passivt nyter mens vi gjør noe annet?

I den offentlige debatten lever det mange feilaktige myter om at LP- og CD-plater er døende fossiler og at strømming er framtida. Mange feilaktige myter om hva musikk er. Og enda flere myter om hvordan teknologiske skift utfolder seg og hvilke konsekvenser de har.

Dagens forestillinger om hva strømming, CD-er og vinyl-reproduksjon er og om hva «musikk-industrien» er, er ikke bare begrenset av hvilke tekniske muligheter som er tilgjengelige i dag. Like mye er de konsekvenser av en oppfatning av musikk som et underholdningsobjekt, og av at vi former våre fordommer ut av fortiden som vi ser den, og ikke av framtidens potensiale.

En ting har vi lært av historien, framtiden kommer helt sikkert til å overraske oss.
Det er få eller ingen som forholder seg til vår manglende innsikt i hvilke valg helt nye framtidige teknologiske plattformer kan stille oss overfor. Enda mindre forholder debatten seg til hvilken rolle musikk kan spille i framtida som verktøy for kritisk refleksjon over samtiden. Derfor gjøres det nå, i vår tid, politiske og teknologiske valg som alvorlig vil hemme betydningen av det fantastiske verktøyet for individuell vekst og selv-realisering som musikk alltid har representert og vil i all framtid fortsette å representere.

Valgene som nå gjøres er ikke basert på kunnskap om den verden vi er en del av, men er basert på misforståtte myter om musikkens betydning og virkelighet og om de teknologiske mulighetene for å gjøre den levende for oss.

Musikk er livet!
Vår individuelle opplevelse av frihet og lykke er knyttet til vår selvaktualisering og opplevelsen av musikk. Musikk som kunstform er viktig for dannelsesprosessen for det moderne mennesket. Derfor er samtidens musikk viktig. Fordi den danner! Fordi den utfordrer dine fordommer, den tvinger deg til å stille spørsmål. Derfor er også framtidens musikk viktig.

Det gjelder ikke all musikk. Musikk er ikke lik musikk. Det er forskjell på Ylvis’ «What does the fox say?» og Arne Nordheims «Stormen». La oss for enkelhets skyld kalle det ene musakk og det andre musukk. Musikk = musakk + musukk. Musakk er som tyggegummi. Du vet hva du får. Musukk er møtet med det nye. Tyggegummi gir glede der og da! Det nye møtet forandrer deg.

Det er ikke et spørsmål om godt eller dårlig, høyt eller lavt. Begge deler har en samfunnsverdi, men det betyr ikke nødvendigvis at det er den samme verdien. At den ene kan erstatte den andre. Som Mao lærte oss, en papirtiger er ikke en tiger, bare fordi vi kaller den en tiger.

Noen liker mora, andre dattera. Og noen liker dem begge. Men skal vi sidestille dem på kollektivt nivå? Skal virkelig markedet bestemme? En ting er da sikkert, da vinner musakken! Fordi den er lett tilgjengelig og ukritisk. Musukken taper, fordi den er vanskelig tilgjengelig og reiser vanskelige spørsmål. Få av oss liker å bli provosert til å tenke nytt. Musakken kan sies å representere et svært alminnelig syn på musikkens rolle i samfunnet. Musikk som underholdning. Musukken er et uttrykk for den kritiske refleksjon. Musikk som åpen og samfunnskritisk debatt.

Skal vi legge oss flate for denne allmennhetens tyranni? Om vi gjør det, forlater vi også det helt sentrale ved demokratiets vesen, respekten for mindretallets historier. Åpenheten for annerledes tenkende. Gjør vi det mister også kunsten sin kritiske funksjon. Dermed kaster vi ut muligheten for en herrefri debatt og et informert samtykke med badevannet, det Jürgen Habermas satte opp for oss som demokratiets ultimate ideal.

Musikkens muligheter
Ingen liker kritikeren. Ingen av oss liker å bli utfordret, til å bli tvunget til å stille spørsmål ved våre fordommer. Men samtidig må vi erkjenne at det å bli tvunget til dette er det som skaper endring. Et sentralt demokratisk anliggende er derfor å legge til rette for at du og jeg er i stand til å forholde oss til og lytte til ny musikk, til musikk som vi i utgangspunktet kanskje ikke engang liker.

Den musikkpolitiske debatten i dag dreier seg derfor ikke om å være for eller mot digitalisering, eller om musakk eller musukk. Ikke om at vinyl er bedre enn CD, eller om å definere en tilsynelatende «åpenbar» teknologisk utvikling som sannheten. Ingen teknologisk plattform er åpenbar. Vi må gjøre valg på et langt høyere nivå enn dette. Fordi det er framtidens muligheter som henger i vektskålen.

Det dreier seg dermed om hvilke valg vi tar her i dag, på vegne av oss selv og framtidige generasjoner, i vårt møte med nye teknologier. Med de muligheter de gir og en reflektert forståelse for hvilke begrensninger det pålegger vår barns handlingsvalg. Spørsmålet er hvilken innsikt vi velger å bruke for de valg vi gjør i dag, her og nå. Viktigere enn det, vi må sørge for at våre etterkommere får muligheten til fritt å gjøre sine verdivalg. Like mye som at vi må gi dem mulighet til å gjøre frie økonomiske valg, må vi også gi dem mulighet for å gjøre kulturelle og teknologiske valg.

Vårt valg i dag dreier seg om å gi muligheter til å utvikle og utøve en kunstform på en måte som gir det beste utbyttet for oss som kunstnere og tilhørere, med alle de ulike forventningene vi har. Og som ikke legger begrensninger på framtidige kunstneriske valg.

Teknologien er i seg selv irrelevant. Vinyl-plater, CD-formatet eller mp3 er helt på siden. Begge disse er et uttrykk for det 20. århundrets teknologi, og vi må aldri la disse bestemme våre kunst-politiske valg.

Det er hva vi velger å fylle teknologien med og hvordan vi gjør det som er hovedspørsmålet. Det er et verdispørsmål og ikke et spørsmål om sant eller usant. Men verdivalgene forutsetter at vi vet hvilke føringer dagens teknologi virkelig medfører. Og en kritisk refleksjon over hvilke begrensninger våre valg kan legge på framtidens valg.

En ideell musikkpolitikk må dermed ta mål av seg til å endre disse begrensningene for å oppnå det som er de politiske målene. Det er verdispørsmålene som er viktige, uavhengig av de tekniske begrensningene. Men derfor krever verdivalget også dyp teknisk kunnskap.

For mange av oss dreier det seg derfor om ikke å bli pådyttet et valg vi ikke vil ta. Et valg mellom pest og kolera, når antibiotika er tilgjengelig. Om vi blir pådyttet pest, er det de som påtvinger oss valget sin plikt å fortelle hvorfor det er bedre enn antibiotika.

Påsans tese og Manfreds lov
Kevin – Påsan blant venner – fortalte sin far, Pondus «Frode» Øverli, at hans Ai-fon inneholdt 3778 låter. Noe som fikk far Pondus til å fortelle om de hine, hårde dager da man måtte snu plata etter fem låter. En hard skole, forteller Pondus, med «Halen, DC, Sabbath» Og vi kan legge til, «Miles, Trane, Bill Evans og ECM». Men det dreide seg mer enn om hard lyd! Det dreide seg om sound. Det dreide seg om evne og tid til å lytte!

Pondus og jeg lærte at flere låter ikke betyr bedre. Det var hva Påsan ikke kunne forstå.

På ECM-seminaret i oktober 2013 på Nasjonalbiblioteket sa Manfred Eicher;
– Å lytte krever evnen til å lytte, å lytte er en kunst. Å lytte krever å være aktiv, ikke passiv. Å lytte er ikke noe man gjør mens en holder på med noe annet.

For noen av oss er Påsans tese om at mer er bedre fullstendig skivebom. Fordi han glemte Manfreds lov om at å lytte er en aktiv prosess.
Tenk deg Stockhausen eller Bach på Ai-podden! Grøss! Nei takk!

Kanskje er det bare meg?
Vi er mange. Vi dinosaurene som vokste opp med Karlheinz Stockhausen, med George Martins arbeid i Apple-studioet, med Teo Maceros samarbeid med Miles og med Bob Thieles tilrettelegging av Tranes musikk. Vi som fikk ørene dypt sandblåste av Eichers ECM-produksjoner. Vi som tidlig lærte at å kødde med de musikalske valgene som var gjort i studio var helligbrøde.

Bass og diskant på null. Det var regelen. Fordi alt annet forvrengte det lydbildet musikerne var på jakt etter, deres artistiske ambisjoner for musikken, med hjelp av lydteknikerens jakt på balanse og klarhet og produsentens dramaturgiske tilrettelegging. Alle vi som lærte at før vi kunne ha noen som helst mening om presentasjonen av den musikken vi brant for, burde vi i det minste sørge for at vi hadde anstrengt oss for å oppfylle de utstyrsmessige forutsetningene.

Det var dermed åpenbart for oss at å lytte til lydmessig reduserte mp3- eller AAC-versjoner av musikk var en fornærmelse mot de kunstnere som har skapt musikken. La gå at det kan gjelde andre regler for noen former for musakk, men for mange typer musikk gjelder disse reglene.

Til deg som insisterer på at mp3-musikk er akseptabel, og som påtvinger meg dette som en standard, det er du som sitter med bevisbyrden, ikke jeg. Det er mulig du er fornøyd, men jeg er ikke.

Jeg er dinosaur, og jeg er stolt av det!

[Dette er Johan Hauknes’ første betraktninger om dagens musikksfære. Han har lovt å komme med flere betraktninger etter hvert. Dette innlegget er delvis basert på artikkelen «Musikk er livet!» i Jazznytt nr 04: 2013]