Essays

Fairytales derails

RADKA TONEFF & STEVE DOBROGOSZ: FAIRYTALES – THE ORIGINAL MASTER EDITION (ODIN ):
Søndag 20. desember ble den nymastrede CD- og LP-utgaven av Norges mest solgte jazzplate endelig utgitt. Vi har tidligere her på salt peanuts* omtalt plata. Ei ny plate som har vært imøtesett lenge fordi vi endelig skule få høre dette opptaket av duoen slik det var planlagt at det skulle være. Endelig skulle vi få høre Dobrogosz’ linjer som om vi sto bak ryggen hans under innspillingen. Og ikke vendt om.

Fairytales refluxed
Da det første digitale opptaket noensinne i Norge ble gjort i Grieg-hallen 15.-17. februar 1982 ble det gitt ut som LP på Norsk Jazzforbunds plateselskap ODIN som katalognummer 3. Ikke overraskende ble plata nominert til Spellemannprisen, men tapte for Knut Riisnæs’ utgivelse, den også utgitt på ODIN, «Flukt». Men plata som tapte ble altså den mest solgte jazzplata i Norge, og endte på topp i Morgenbladets avstemning blant 100 musikere og musikkjennere som Norges viktigste plate noensinne. Som også altså var det aller første digitale opptaket av musikk i Norge.

Et entusiastisk publikum kom til Victoria – Nasjonal jazzscene denne kvelden for å få høre den nye vinylutgaven på et hifi-anlegg av aller ypperste merke, et anlegg for rundt regnet tre millioner kroner i innkjøp, bare for komponentene. I tillegg kommer kabler til flerfoldige tusen kroner pr meter. Ikke akkurat noe verken for meg, Kari Nordmann, Medel Svensson, Holger Danske eller Matti Meikäläinen.

Alt var på plass. Vi ventet med spenning på lyden i anlegget, platapå , og håpet på innsiktsfulle kommentarene av de som hadde stått nærmest produksjonen, både i 1982 og i 2015.

Fairytales audiofiled
Nå skulle vi få høre den nye og korrigerte utgaven i all sin prakt. Forut for gjennomspillingen ledet Kent Horne en samtale med Arild Andersen, Erling Wicklund og Marta Breen. Arrangementet ble organisert av noe som kaller seg «Classic Album Sundays», hvor man presenterer toneangivende album på en audiofil måte. For et audiofilt publikum. Foredratt av et miljø av de som spiller plater for å høre på hifi-anlegget, og ikke omvendt.

Av en eller annen grunn har plata «Fairytales» blitt en ikonisk plate i dette audiofile miljøet. I utgangspunktet skulle man tro at denne audiofile orienteringen skule være basert på rent tekniske forhold ved opptak og reproduksjon, ved gjengivelsesteknologi. Som et helprofesjonelt hifi-anlegg hinsides noe som noen av oss kan tenke oss. Men utover det faktum at den er den første digitale produksjonen, og at den er tatt opp helt uten etterredigering og pålegg. Selv romklangen er fysisk, analogt generert i Bergen, med bruk av et trappehus og ved å spille mot jernteppet som var senket ned på scenen bak pianoet.

I det hele tatt reiser det spørsmål om hva det er som gjør at plater som dette får denne statusen som ultimate audiofile utgivelser. Som den svenske Proprius-utgivelsen «Jazz på Stampen». Hvor mye er fysikk og teknologi og hvor mye er psykologi og følelser?

Dette er noen av de spørsmålene jeg går til arrangementet med. Og som jeg håper å få i hvert fall noen svar på.

Fairytales er trukket
Og så får vi altså beskjed fra scenen om at nyutgivelsen er trukket tilbake. At det er oppstått nye feil på den. Hva feilen er, er litt uklart etter at ordstyrer beskriver det som at «plata går 4 Hz for fort!». Jeg finner det bemerkelsesverdig at et slikt meningsløst utsagn kan uttales fra arrangørene av et arrangement hvor hovedtemaet dreier seg om audiell kvalitet. Jeg forventer i det minste at dette miljøet kan sin audio-fysikk – om ikke faller jo grunnen bort under deres argumenter.

Etter beste evne har jeg derfor forsøkt å sette sammen all informasjonen jeg har greid å samle til en samlet historie.

Ti år etter LP-utgivelsen ble plata gitt ut på CD. Men det viste seg at denne plata ikke bare gjenga kryssingen av Dobrogosz’ piano, men den var heller ikke basert på den originale mastertapen. En kopi ble brukt som grunnlag, en kopi som var blitt overført i digitalt format til en Betamax video-tape. For de av våre lesere som synes dette høres merkelig ut, var det på denne tiden ikke uvanlig. Men vanligere enn Betamax var det mer profesjonelle Betacam-formatet på video-taper som mellomlagring av digitale opptak.

Uansett ble det sett på som en sub-kvalitativ utgivelse. Den videreførte problemet med Dobrogosz’ klaver og tilførte nye gjennom overføringsmetoden.

Men master-tapen var i mellomtiden blitt borte. Så sammenligningen manglet. Hva var det ultimate idealet? Den hellige gral som fortalte hva som faktisk skjedde i de dage da Telefunken rådde grunnen i Grieghallen? Få visste, men mange drømte.

Fairytales digitalis
For noen år siden startet jakten på gralen – den opprinnelige mastertapen – sammen med drømmen om en korrigert nyutgivelse. Etter lang tid ble da også masteren gjenfunnet – på Ringve Museum. Der ble også Telefunken-opptakeren som ble brukt i Grieghallen disse dagene i 1982 funnet.

Da skulle alt være i orden, ikke sant? Men for dem som tror at digital er digital, og at manglende samsvar mellom original og kopier er forbeholdt analoge formater, er dette et lærestykke. Men for å forklare det må jeg gi deg en dose signalteori. Men frykt ikke, det er egentlig ganske enkelt.

Den gangen dette digitale opptaket ble gjort var det etter et forslag fra Rolf Grundesen, daværende leder av Norsk Jazzforbund. Han var kjent med at Tom Sætre bygde opp et digitalt opptaksstudio i Bergen. Som en av nøkkelpersonene bak initieringen av plateselskapet ODIN foreslo han at dette prosjektet burde gjennomføres som et digitalt prosjekt ved å utnytte det utstyret som nå var installert i Bergen.

Det var bare det at dette var i digital-opptakenes ungdom. Deres barndom var lenge før, og den trenger vi ikke gå inn på her. I 1982 var det ingen standard for digitale opptak. Noen måneder etter opptaket av «Fairytales» lanserte Philips og Sony det som fem år seinere ble etablert som CD-standarden for digitale opptak, den såkalte Rødbok-standarden.

Denne standarden tilsa at et analogt signal, det direkte opptaket av musikken som befant seg i lufta ved opptaket, skulle bli målt, eller «samplet», 44 100 ganger i sekundet. Hver gang målte man en verdi som anga lydens styrke, eller amplitude, på målepunktet. Dette ble målt innenfor en skala som identifiserte en verdi fra 0 til 65 536. Det siste tallet kan skrives som 2 ganget med seg selv 16 ganger. Formatet omtales dermed som 44,1 kHz samplingsrate med 16 bits dybde.

Akkurat hva vi trenger for digital måling. For hvert av disse 44 100 punktene er det en ener og 65 535 nuller. Denne serien av enere og nuller gjenskaper det analoge lydsignalet fullt og helt. I teorien.

Fairytales sampled
For akkurat som i musikken er det noen kryss og noen b-er. Det er ikke helt så enkelt.

Det første krysset er at den digitale målefrekvensen medfører at lydfrekvenser som ligger over halvparten av målefrekvensen ikke kan reproduseres. Med 44 100 målepunkt per sekund eller en samplingsfrekvens på 44,1 kHz, kan ikke teoretisk frekvenser over 22 050 svingninger per sekund reproduseres. I praksis vil det si at frekvenser mellom 18 og 20 kHz gjenskapes dårlig. Lykkeligvis hører de aller fleste av oss dårlig i dette ekstreme diskantområdet.

Men dette er Rødbok-standarden. Den fantes som nevnt ikke i 1982. Men mange hadde på denne tiden forsøkt å lage systemer for digitale opptak. Det mest velkjente i 1982 var nok det såkalte «Soundstream»-systemet, som hadde 16 bits dybde og samplingsrate på 37,5 kHz.

Systemet som ble installert i Grieghallen var et Telefunken-anlegg med samplingsrate 50,4 kHz og 16 bits dybde. Når man da på Ringve hadde gjenfunnet master-tapen og Telefunken-spilleren burde det være en smal sak, ikke sant?

Men i tiden etter opptaket ble båndopptakeren sendt tilbake til Japan hvor den var produsert og bygget om til samplingsrate 48 000 målepunkter per sekund, eller 48 kHz. Her kommer forskjellen mellom digitale og analoge opptak. Å avspille en digital tape som er 50,4 kHz på utstyr som er 48 kHz er ikke det samme som å spille en 45-plate på hatighet 33.

Den digitale formen medfører ikke at lyden kommer ut med dypere og langsommere stemme. I motsetning til analog form medfører det digtale formatet at det ikke kommer noen lyd, alternativt at det kommer noe som lyder som ren støy.

Men ved hjelp av en reint analog teknikk, å bremse avspillingen av den digitale tapen, greide man nesten mirakuløst å redde lyden av opptaket.

Samples of Fairytales
Men det var ikke nok! Etter at man hadde generert og reprodusert det nye rødbok-formatet, viste det seg at samplingsformatet ikke var korrekt. Det viste seg at det var 44 055,9 samplinger per sekund, og ikke 44 100. Fordi plata blir produsert i 44,1 kHz, betyr det at opptaket blir litt høyere i toneleie, eller «pitch», enn det opprinnelige opptaket.

Men forskjellen er ikke så stor. Men for å forklare hva som er stor og hva som er lite, må vi snakke om hva menneskets øre hører av toner.

Det du hører er ikke digitalt, det du hører er analogt. Frekvens som mål på lydnivå er et analogt begrep. Men det vi hører er ikke Herz.

Cents of Fairytales
Vi vet alle at vi ikke hører fysisk styrke når det gjelder lyd. Det vi hører er forskjeller i decibel, en logaritmisk funksjon av lydstyrke. Om lydstyrken er høy og så dobles, hører du liten forskjell. Men om den er svært lav og dobles, hører du det som en stor forskjell. Det er det logaritmisk betyr.

Dette er jo akkurat som med tonehøyde. Du hører ikke forskjeller frekvenser målt i Herz, det du hører er forskjeller målt i cents. La meg illustrere med det som ble sagt fra scenen; når tonen du hører har en frekvens på 10 000 Hz, svært høyt oppe i diskantområdet, er ikke forskjellen på 4 Hz mellom 10 000 Hz og 10 004 Hz noe noen av oss er i stand til å skille.

Men den tilsvarende forskjellen i rundt den midtre C-en, utgjør 4 Hz mer enn forskjellen mellom C og tonen midt mellom C og Ciss. Forskjellen er større en kvarttone. Dette er en forskjell som alle kan høre, uansett musikalsk trening.. En forskjell på ti cent – som er tydelig hørbar – er mindre enn 1,5 Hz ved denne midtre C-en, men er nesten 100 Hz ved 15 000 Hz.

Fairytales revealed
Det er allikevel hørbart. Og det løster mysteriet. Ordstyrer sier at den nye utgivelsen er 4 Hz for fort. For at dette skal gi noen mening må det referere til en referansetone. Referansetonen er åpenbart her denne kammertonen. A er ikke 442 Hz, men 446 Hz.

Forskjellen på 4 Hz som ordstyreren refererer til er at kammertonen A, klaveret i Grieg-hallen denne dagen var såvidt jeg skjønner stemt med kammertonen lik 442 Hz, den i dag etablerte standard konsert-kammertonen. Vi hører på den siste utgivelsen klaveret og Radkas stemme med en kammertone på 446 Hz.

Denne forskjellen på fire herz ved kammertonen innebærer at hele opptaket er 16 cent for høyt. Opptaket er godt over en halv kvart-tone høyt. Dette er en forskjell vi alle kan høre.

Men det er mer enn dette. Den nye utgivelsen er gjengitt i et mye høyere volum enn den tidligere. Dette har ført til at den nye plata er preget av «clipping». Clipping innebærer forvrengninger. Clipping innebærer at informasjon blir borte. Lettest er disse forvrengningene hørlige i de høyere frekvenser – i diskant-området.

Fairytales doomed
Med det foregående har vi etablert at det nye opptaket er minimum 16 cent feil. For den grunnen alene bør det gjenutgis.

Produsentene har altså til nå skapt et opptak – en gjenutgivelse av «Fairytales» – som har svært uklare audio-file kvaliteter. Et av spørsmålene er om denne nyutgivelsen er en forbedring i forhold til den tidligere LP- og CD-utgivelsen? Den avviker i det minste nok fra det som er utgangspunktet til å forsvare nyutgivelsen. Det kan vi si.

Men denne utgivelsen har altså innført nye feil. Så spørsmålet er om det er rom for enda en ny nyutgivelse! I følge Nationalbiblioteket lover de oss et korrigert digitalt opptak av studioopptaket.

Vil det bli riktig? Vil det bli utgitt? Vi får se!

Tekst: Johan Hauknes