23. september 2026 – det er 100 år siden John William Coltrane ble født i Hamlet, North Carolina. Denne artikkelen har to deler. I første del ønsker jeg kort å beskrive forløpet av Coltranes bakgrunn og musikalske utvikling, fram til han får sitt store gjennombrudd som medlem av Miles Davis første store kvintett, fra september 1955. Andre del er enn oppsummerende oversikt over Coltranes videre utvikling fram til hans død i juli 1967. Til slutt vil jeg kort beskrive noen sider ved Coltranes musikalske relevans i dag.
Begynnelsen
I september 1926 var Hamlet, NC en liten plass med en befolkning på rundt 4000. Her holdt Coltrane-familien holdt til. Men bare noen måneder etter fødselen flyttet den nå unge familien, John Robert Coltrane, 25 år og Alice Coltrane, née Blair, 28 år, med lille John William til High Point, NC, snaut 15 mil rett nordover fra Hamlet. I High Point holdt familien Blair til. Både morfar William W. Blair, og farfar William H. Coltrane, var predikanter i metodistkirken American Methodist Episcopal Zion Church, ofte forkortet til AME Zion Church. Denne bakgrunnen var nok med å sette et tydelig preg på Coltranes musikk.
Faren til John jr., John R., døde i januar 1939, bare 38 år gammel. Mindre enn to måneder tidligere hadde også morfar William W. Blair gått bort, og drøyt tre måneder etter døde mormor Alice V. Blair. Nå hadde den 13 år gamle gutten begynt å spille; først på althorn, seinere klarinett. Allerede da begynte han med et øvingsregime som seinere skulle bli bemerket av svært mange. Det var nå han startet å øve nærmest kontinuerlig. Kanskje var det, i det minste i disse første årene, som Lewis Porter antyder i biografien John Coltrane – His life and music fra 1998, en måte å takle sorgen på. Som Porter skriver; «… he is said to have practiced continuously, obsessively, as if practicing would bring his father back … Perhaps, in a sense, music became his father substitute».
Som enke og enslig mor måtte Alice Coltrane ta det fulle og hele ansvaret for unge John W. Hun og hennes søster Bettie var begge enker med barn, John W. og hans kusine Mary. Begge de voksne arbeidet hardt for å ivareta familien, men i løpet av kort tid gikk de fra å ha en trygg middelklasseposisjon til å bli fattige.
Portrett av en ung mann i Philadelphia
I 1943 etablerte den nå unge mannen, som nå hadde spilt altsaksofon i et par år, og hans mor seg i storbyen Philadelphia, i Pennsylvania. Han har sagt at det var Lester Young som ga inspirasjonen til å velge saksofon, «I chose the sax because Lester played it». Tidlig i 1945 ble den unge altsaksofonisten introdusert for plater med Johnny Hodges. «Johnny Hodges became my first main influence on alto».
Men det var møtet med Charlie Parkers musikk som snart skulle gi ham en annen og ny inspirasjon. Det første møtet med Parkers musikk skjedde 5. juni 1945 i Philadelphia. Se det for deg: To unge spirende saksofonister og venner, … en er 18 og en nærmer seg 17 år, er på vei til konsertlokalet Academy of Music midt i sentrum av byen. De to heter John Coltrane og Benny Golson, og er på vei for å høre for første gang Dizzy Gillespie og Charlie Parker. Gillespie kjente de fra plateinnspillinger, men så langt var «Yardbird» Parker ukjent for de to saksofonistene. Møtet med Parker og hans musikk ble oppildnende for de to. I salen var for øvrig også en annen 18 år gammel saksofonist fra Philadelphia som de to kjente, Jimmy Heath. Jimmy Heath ble en viktig sparringpartner for Coltrane de neste årene.
Dizzy Gillespie Quintet med Charlie Parker, i Philadelphia Academy of Music, 5. juni 1945.
Om den musikalske åpenbaringen det var å møte Charlie Parkers musikk live, sa Coltrane seinere: «The first time I heard Bird play, it hit me right between the eyes». Det har overlevd et kort opptak fra konserten som ga de tre unge saksofonistene bakoversveis. På en sliten acetat er tre minutter av låta «Blue ‘n Boogie», skrevet av Frank Paparelli og Dizzy Gillespie, bevart; fem kor av Parker, tre kor av Gillespie. Her kan man få et lite inntrykk av hva de tre ynglingene Golson, Heath og Coltrane fikk høre.
I august 1945 startet Coltrane i Marinen. Store deler av militærtjenesten avtjente Coltrane ved Pearl Harbor på Hawaii, blant annet som musiker. Kort tid før dimittering, 13. juli 1946, spilte en uformell sekstett inn åtte sider i lokalene til Forsvarets radiostasjon ved Pearl Harbor. De uformelle 78‑platene ble produsert i fire-fem eksemplarer til bandmedlemmene. Med i sekstetten var Coltrane på alt-saksofon. Dette er de tidligste, kjente opptakene med Coltrane.
Etter noen saksofontimer og musikkveiledning før han dro i marinen, fikk han etterpå som veteran, tilskudd til å finansiere utdanning. Ved Granoff Studios fikk han musikkutdanning gjennom de neste fire-fem årene. I de første årene etter militærtjenesten skiftet Coltrane til tenor-saksofon som hovedinstrument, men vekslet også med alt-saksofonen. Han turnerte i disse årene, først med trompeteren King Kolax’ storband, og deretter som del av Eddie Vinsons septett. Vinson fikk kallenavnet «Cleanhead» av åpenbare grunner. I Vinsons band, i perioden november 1948 – juni1949, var også den jevnaldrende trompetisten Johnny Coles, «Little Johnny C», også fra Philadelphia. Det var også her Coltrane spilte med «Red» Garland første gang over en lengre periode.
Parallelt med dette motiverte Coltrane og Jimmy Heath hverandre til øvelser, til å lytte på og forstå komponert musikk, klassisk og samtidsmusikk. De spilte også sammen, analyserte opptak av soloer fra plater av Dexter Gordon, Wardell Gray, og Charlie Parker. Sammen med venner øvde de, blant annet med pianisten Hasaan Ibn Ali. Etter å ha hørt opptak fra disse øvelsene i 1948 nesten tjue år seinere, skrev A.B. Spellman at Coltrane «… sounded like a tasty combination of [Dexter] Gordon, [Wardell] Gray, and Lester Young».
Læretid hos Gillespie, Bostic og Hodges
Bare fire år etter at Coltrane og Jimmy Heath hadde hørt Dizzy Gillespie for første gang, var både Coltrane og Heath medlemmer av Gillespies storband. Men det skulle ikke bli lenge, fra primo september 1949 til sommeren 1950. I juni la Gillespie ned storbandet av økonomiske årsaker. Men ikke lenge etter etablerte Gillespie en fast sekstett, med Milt Jackson på vibrafon, «Specs» Wright på trommer, brødrene Jimmy og Percy Heath på hhv. alt-saksofon og kontrabass, og John Coltrane på alt- og tenor-saksofon.
Med Dizzy Gillespie ble det også plateinnspillinger. Det aller meste av materialet fra dette er tilgjengelig på CD om man leter litt. Men de som virkelig vil høre hvordan det lød da Coltrane spilte med Gillespie, bør lete opp opptakene som Boris Rose gjorde av radiosendinger fra Birdland, i perioden januar til mars 1951. Gillespie-sekstetten hadde flere residentskap ved klubben i disse periodene, og radiostasjonen WJZ i New York, og radio DJ Symphony Sid Torin var på plass på fem ulike fredagskvelder, eller rettere natt til lørdag. Til sammen har nesten halvannen time med opptak overlevd, gjennom Boris Rose’s opptak.
I løpet av våren 1951 gikk Coltrane ut av sekstetten til Gillespie. I de følgende to årene spilte John Coltrane hovedsakelig i Philadelphia, ofte i samarbeid med Jimmy Heath. Han plukket også tråden opp fra sin periode i Eddie «Cleanhead» Vinsons band, og spilte med flere R’n’B-band. Han spilte i perioder med saksofonisten Gay Crosse, og var fra april til oktober/november 1952 var han medlem av Earl Bostics ensemble. I løpet av 1940-tallet hadde jump blues, og det som etter hvert ble betegnet som Rhythm ‘n Blues, blitt populær musikk, formidlet gjennom radio, jukebokser og såkalte race records, plateproduksjoner spesielt rettet inn mot afroamerikanske lyttere.
Perioden i Earl Bostics band ble viktig for Coltrane. Earl Bostic, som var alt-saksofonist, var særlig kjent for å ha en meget velutviklet teknikk, og som medlem av hans band kunne Coltrane plukke opp ideer og instrumentbruk langt utenfor det tradisjonelle. Coltrane fortalte seinere at det var av Bostic han lærte sirkelpust.
Mot slutten av 1953 ble han invitert til å bli med i Johnny Hodges’ septett og orkester. I storbandet til Hodges spilte han blant annet med Benny Golson og pianisten Richie Powell. Richie Powell var lillebror til Bud Powell, og skulle kort tid etter at de var sammen i Hodges-bandet, bli invitert inn i det som sommeren 1954 ble til Max Roach-Clifford Brown-kvintetten. Richie Powell og hans hustru Nancy døde tragisk i samme bilulykke som Clifford Brown, 2. juni 1956.
Med unntak av det 6-8 måneder lange oppholdet i Johnny Hodges’ band, er det ikke mange spor etter John Coltrane i årene 1953 og 1954. Han spilte med enkelte R’n’B-band, og tilbrakte antakeligvis store deler av disse årene i Philadelphia.
Coltrane ved en skillevei
I september 1954 fylte Coltrane 28 år. Sommeren 1955 gjorde hans jevnaldrende Miles Davis et bemerkelsesverdig comeback på Newport-festival. Selv nærmet han seg, som Miles, nå 30 år, men han hadde ikke noen tilsvarende karriere å komme tilbake til. Miles var et nasjonalt navn, Coltrane var det få utenfor musikerkretser og den indre, harde kjerne av jazzpublikummet som kjente til. Han hadde vist potensiale, og noen av de som visste, hørte noe i spillet hans som kunne bli til noe.
Men det ville seg ikke riktig. Miles Davis hadde ved årsskiftet 1954/55 mer enn ti LP-album ute (10-tommere) i eget navn. Coltrane hadde bare noen spor på to ti-tommere å vise til – med hhv. Dizzy Gillespie og Earl Bostic – og på ingen av dem var han og andre musikere nevnt.
LP-en med Bostic, Earl Bostic and his Alto Sax, ble lisensiert fra King Records av Parlophone for Europa. Rundt 1956, ble albumet utgitt av Parlophone i Norge. Dette er dermed en av de aller første jazz-LP-ene som ble utgitt i Norge. Heller ikke her er musikerne kreditert. Fun fact: Da albumet ble utgitt i 1954 i Frankrike, noterte labelen Vogue navnet på musikerne, inkludert John Coltraine. Uttalt på fransk kan det kanskje gi en viss sense?
Der Miles Davis var et nasjonalt navn, var enkelte spor på to album det Coltrane kunne vise til. Og i det ene tilfellet han var omtalt var navnet skrevet feil! Han var en av de mange, og som mange skulle han bli borte, forsvinne inn i mengden? Gli ut av historien?
For samtidens syn på jazzmusikere og moderne jazz var klar: Hadde du ikke fått nasjonalt gjennombrudd før fylte 30 år, så ville du aldri få det. Jazzmusikere var som matematikere og sjakkspillere, etter fylte 30 forsvant evnen til substansiell nyskaping, mente mange.
Den danske jazzskribenten, jazzforsker, anmelder i Informationen og mangeårig universitetslektor Erik Wiedemann ga i 1958 ut sin første bok om jazz, Jazz og jazzfolk. Her er han inne på slike tanker som disse, og formulerer det jeg oppfatter som samtidens jazzikale forståsegpåeres holdninger og konsensus.
Her er hans beskrivelse fra bokas andre utgave, utgitt i 1960, s. 168-69 (mine uthevinger):
«Beherskelsen av jazzens instrumenter kræver … i særlig grad fysiske forudsætninger, som den unge musiker har lettere ved at opvise end den midaldrende. Dels nædsetttes reaktionsevnen, … dels formindskes det energioverskud …. Når teknikken begynder at svigte, går det ned ad bakke for musikeren.
«Men også kravet til den musikalske fantasi bliver det med årene sværere for jazzmusikeren at leve op til. Han [sic!] er i den utaknemmelige situation, at han til stadighed må være i en tilstand af skabende produktivitet uden at kunne tillade sig noget pusterum … Han må så at sige drive rovdrift på sin musikalske begavelse.
«… hans kunstneriske udvikling [bliver] voldsom, men kort, meteoragtig. Hans musikalske personlighed formes hurtigt, han modnes tidligt, men ældes også tidligt … næsten alle jazzmusikere når højdepunktet i deres kunstneriske udvikling, når de er mellem femogtyve og femogtredive år gamle. … det sker kun undtagelsesvis, at en jazzmusiker bevarer en væsentlig del af sin kunsteriske styrke udover de femogfyrre. På det tidspunkt … er [han] for gammel til at forny sig og vil være tilbøjelig til at slå sig til tåls med det allerede opnåede … [han] begynder at gentage sig selv, og den der gentager, skaber ikke …
«… Jazzmusikeren må, når han som 30-35 årig står på sin højde, forvente, at han blot en halv snes år senere er udbrændt, færdig – et trøstesløst perspektiv, for ikke at sige et tragisk, i det faldet bliver større og mere bittert, jo højere han har fløjet»!
Det skal legges til at Erik Wiedemann ble født i 1930, og dermed var 27-28 år gammel da han skrev dette. Han skrev dette på et tidspunkt da mange jazzentusiaster mente at høydepunktene i jazzen var historie. I gjengen av medlemmer i Oslo Jazz Circle, som anså seg som noe av en norsk jazzelite, var det mange som hevdet dette: Lester Young etter 1945-50 (Prez fylte 35 i 1946) ble ikke ansett å være på høyde med seg selv på 1930-tallet og innpå 1940-tallet. Billie Holiday var også «passé» på 1950-tallet, hun fylte 30 år i 1945.
Samtidshistorien syntes altså i stor grad å bekrefte en slik hypotese og Wiedemanns historisk-teoretiske utlegning av den: Etter passerte 30 år, går det bare en vei med en jazzmusiker, nedover! De tenorsaksofonistene som pekte framover, ved årsskiftet 1954/55, var musikere som fire år yngre Sonny Rollins, og fem år yngre John Gilmore.
Til himmels med Miles og Monk
Da Miles Davis etter comeback-konserten på Newport-festivalen i juli 1955, fikk platekontrakt med Columbia, og kunne forlate «junkie-labelen», Bob Weinstocks Prestige Records, ville han danne et fast band, og ikke være avhengig av mer eller mindre tilfeldige turnéband. De fleste forståsegpåere forventet nok at han ville velge unge saksofonister, som 25-årige Rollins eller 24-årige Gilmore. Og i DownBeat kunne Nat Hentoff – antakelig skrevet i løpet av første halvdel av september – slå fast i nummeret som var på gata 19. oktober 1955, at Sonny Rollins ville bli saksofonist i Miles’ nye gruppe.
Men som vi vet, ville Miles det annerledes. Han valgte seg kanskje ikke april, men han valgte altså John Coltrane. Kvintetten som Miles Davis lanserte i slutten av september 1955, besto av Coltrane, Red Garland på piano, 20 år gamle Paul Chambers på kontrabass, og Philly Joe Jones på trommer. Mens Chambers var den desidert yngste i bandet, var Garland og Jones de eldste i bandet, begge var fylt 32 år. Denne kvintetten skulle seinere bli kjent som «the first great quintet of Miles Davis». «The second great quintet» var Miles’ 1964-68-kvintett med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Ron Carter og Tony Williams.
Den nye kvintetten ble første gang lansert på plate i april 1956. Utgivelsen var på Prestige, albumet Miles ble innspilt 16. november 1955, og hadde The New Miles Davis Quintet som bandnavn. Men allerede tre uker tidligere hadde bandet vært i studio for Columbia for aller første gang. En femtimers session førte bare til ett spor på Columbia-albumet ‘Round About Midnight. Dette albumet ble først utgitt i april 1957.
Fullføring av Miles Davis’ kontrakt med Prestige-eier Bob Weinstock skjedde med to sessions i mai og oktober 1956, som i alt produserte en serie på fire LP-er utgitt mellom juli 1957 og august 1961. Serien besto av albumene, i den rekkefølgen de ble utgitt, Cookin’, Relaxin’, Workin’ og Steamin’ with the Miles Davis Quintet. Etter det første Columbia-albumet ‘Round About Midnight følger historien vi kjenner godt, først og fremst gjennom albumene Milestones, Kind of Blue og Someday My Prince will Come.
Om Miles Davis forlot Prestige, ble Coltrane en av de mest produktive musikerne på labelen, som bandmedlem og som bandleder: Elmo Hopes Informal Jazz, tenor battle med Rollins på Tenor Madness, osv. I 1957 framsto Coltrane som leder første gangen, på albumet Coltrane. Nevnes må også 1958-albumet Soultrane, ved siden av Coltranes eneste album for Blue Note, Blue Train, utgitt i januar 1958.
The Thelonious Monk University of Modern Jazz
I april 1957 hadde Coltranes og Jones’ misbruk av komplekse kjemikalier ført til at de ikke lenger var å stole på som bandmedlemmer og på scenen. Begge de to ble sparket ut av bandet til Miles Davis, og Miles fortsatte den etterfølgende sommeren med Sonny Rollins i bandet.
Coltrane på sin side fikk kontakt med Thelonious Monk, og fikk grundig veiledning og mentorering av Monk. Denne sommeren og høsten spilte Coltrane med Monk på klubbene i New York, ved siden av å være mye i Rudy Van Gelders studio i Hackensack, NJ for Prestige. I en lang periode satt Coltrane med Monk og fikk innsikt i Monks vidunderlige, musikalske verden.
Samtidig hadde Coltrane i denne perioden, det han karakteriserte som en ‘spirituell’ åpenbaring. Han var også gjennom en ‘cold turkey’-avvenning av heroin. I denne overgangsperioden skjedde det en god del med Coltranes spill. Nå var han, på tross av alle spådommene et nasjonalt navn, og en som var på vei opp. Om Wiedemanns analyse skulle holde, så ville han nå være på toppen, og snart inne i nedoverbakkene.
Da Miles Davis kom tilbake til USA etter et opphold i Paris ved årsskiftet 1957/58 dannet han et nytt band, eller var det nytt? Han inviterte både Philly Joe Jones og John Coltrane inn i bandet, og trakk etter hvert inn to pianister, stilsikre Wynton Kelly, og den velskolerte og avanserte pianisten Bill Evans. Dessuten hentet han inn en lærer fra Florida som hadde kommet til New York og markert seg. Cannonball Adderley ble det sjette medlemmet av det nye bandet.
Det var i 1958, i teksten til albumet Soultrane at jazzskribenten Ira Gitler karakteriserte Coltranes spillestil som ‘sheets of sound’, som kontinuerlige lydtepper. Det var særlig Coltranes strømmende 16-dels, og raskere, tonerekker som var bakgrunnen for denne betegnelsen. Jeg understreker at Gitlers betegnelse altså ikke er en generell beskrivelse av Coltranes spillestil, men er intimt forbundet med hans spillestil innenfor et rammeverk av akkordbaserte progresjoner, det karakteriserer hans hard-bop-spill. Han beskrev det selv slik i et DownBeat-intervju: «… at this time the tendency was to play the entire scale of each chord. Therefore, they were played fast, and sometimes sounded like glisses [altså glissandos]». Hans senere modal-baserte spill er et annet.
I 1959 forlot ikke bare Coltrane Prestige, han fikk kontrakt med Atlantic og ga ut ett av sine mesterverk, Giant Steps. Her tok han hard-bopidiomet til sin ytterste konsekvens, til et sted der det tonale senteret begynner å gå i oppløsning. Hans såkalte «Giant Steps-changes», som to av låtene på albumet er bygget over, «Giant Steps» og «Countdown», åpnet med det for behovet for en totalt annerledes tilnærming til improvisert musikk.
Poemer, ballader og litt blues
I 1960 ville Coltrane stå på egne bein. Han ble overtalt av Miles Davis til å bli med på en omfattende Europa-turné under Newport-paraplyen til George Wein, og bidro til «Teo» og tittellåta på Miles-albumet Someday My Prince Will Come ved innspillingen i mars 1961.
I 1960 fylte både Miles Davis og Coltrane 34 år, og ingen av dem viste ennå noen tegn på å følge i de sporene som Wiedemanns tese la opp til. I løpet av 1960 etablerte Coltrane det som ble hans viktigste arena de neste fem årene, Coltrane klassiske kvartett, som den er omtalt som.
I 1960 hadde Creed Taylor etablert labelen Impulse!, og en av de første artistene på den nye labelen var John Coltrane. I historisk tilbakeblikk har jazzskribent Ashley Kahn betegnet Impulse! som «the house that Coltrane built». I 1961 overtok Bob Thiele etter Taylor, og det var samarbeidet mellom Thiele og Coltrane som la grunnlaget for, og skapte renommeet, ikke bare til den kraftfulle Impulse!-katalogen til Coltrane, men også i stor grad Impulse! selv.
Det først prosjektet med Coltrane, som Thiele arvet av Taylor da det var i sluttfasen, var det ambisiøse storband-prosjektet Africa/Brass. Disse opptakene har havnet i skyggen av de seinere kvartettproduksjonene, men fortjener virkelig å løftes fram. Coltrane, som nå var 35 år, ble nå beskrevet slik i albumteksten på utgivelsen: «John Coltrane is a quiet, powerfully-built young[!] man who plays tenor saxophone quite unlike anyone in all of jazz …. Coltrane’s style is wholly original and of growing influence among many tenor players».
Impulse!-katalogen etter John Coltrane er sterk, og den står seg meget godt, fortsatt, snart seksti år etter at han døde. Et åpenbart høydepunkt i katalogen er selvfølgelig A Love Supreme, tatt opp 9. desember 1964 i Rudy Van Gelders kirkeliknende studio i Englewood Cliffs, på New Jersey-siden av Hudson-elva. En suite som er ulikt alt annet, med en formidlingskraft og musikalsk styrke som lite annet.
Mot slutten
I løpet av 1965 skapte Coltrane en serie med album som skapte åndelige og andre verdener langt østenfor sol og vestenfor måne. Mye av dette er ikke lett tilgjengelig musikk, men det er musikk som kommuniserer på mange nivåer. I juni dette året skapte Coltrane et nytt stort verk, Ascension – oppstigelsen, himmelfarten. Mot slutten av 1965 avsluttet han også den klassiske kvartetten og tok ny musikalske steg med en ny gruppe. Kjernemedlemmene i den nye gruppa var Pharoah Sanders på saksofon, Alice Coltrane, tidligere McLeod, på piano, og Rashied Ali på trommer. Jimmy Garrison ble også med videre fra den klassiske kvartetten.
Coltrane var på evig søken etter ny musikk, og ble en stor inspirasjon for unge musikere som søkte etter et åpent, friformig musikalsk uttrykk, der transcenderende kommunikasjon, omtalt som ‘spirituell musikk’, var sentralt. Sanders, Archie Shepp, Albert Ayler, rekken er lang av saksofonister som lot seg inspirere av Coltranes søken, hans jakt etter et ideal, en skjønnhet, i musikken, som han ante var der. Det er viktig å minne seg selv på at musikken skapt i øyeblikket, i samtiden, aldri var et mål for musikken. Det var et uttrykk for work in progress, alt var mellomstasjoner på veien.
Men det var en vei som ingen visste hvor ville ende. Denne oppdagelsesreisen, permanent søkende mot noe han bare ante, er stadig en inspirasjon for mange av oss. Jeg skal ikke prøve å forstå, langt heller forklare, de som gjør Coltranes ideal til et overjordisk, religiøst fenomen. Coltrane var et menneske som alle oss andre, med de samme svakhetene som alle vi andre. Men han opplevde et kall, der den spirituelle åpenbaringen han opplevde i 1957 for ham selv ble et meningsbærende prosjekt. Gjennom det, kan det være at han fikk en mulighet til skape mening i eget liv, til å bidra med noe som er større enn ham selv. Å kunne bidra til gi forbedre livsforhold for menneskene rundt oss, for menneskeheten som helhet – intet er vel større enn det?
Dessverre døde han to måneder før han skulle fylle 41 år. 17. juli 1967 døde John Coltrane av kreft i leveren, muligens forårsaket av hepatittsmitte før 1957. I hans bisettelse i St. Peter’s Lutheran Church i New York spilte både Albert Ayler og Ornette Coleman med sine kvartetter, som en hyllest til Coltranes minne.
Musikken han etterlot seg må da også sees på bakgrunn av hans egen konstante søken videre. Selv om det er en fascinerende selskapsleik, er det ingen av oss som kan svare på spørsmålet om hvor Coltrane ville ha gått musikalsk om han hadde fått leve i ett, to, eller fem tiår til. En ting er jeg allikevel ganske sikker på: Han ville ha overrasket oss, han ville ettertrykkelig ha tilbakevist Wiedemanns tese om musikerens utvikling etter fylte 40 år.
Arven etter John Coltrane lever ikke bare videre i den musikken han etterlot seg. Han, hans musikk og de musikerne han skapt den sammen med, er fortsatt i dag, snart seksti år seinere, en inspirasjon stadig nye generasjoner av musikere som søker etter veier å gå, muligheter for musikalsk vekst og utvikling, innenfor det jeg i dag karakteriserer som improvisert samtidsmusikk.
Men ikke minst også dette: Arven lever videre i det idealet han viste, et forbilde for hvem vi selv kan være i våre egne liv.
Tekst: Johan Hauknes
