Essays

Miles’ tapte kvintett

Tekst: Stuart Nicholson

Oversettelse og gjendiktning: Johan Hauknes

Hilsen fra salt peanuts*, 19. februar 2019. Denne artikkelen ble i norsk oversettelse publisert i norske Jazznytt i 2013, i forbindelse med utgivelsen av Miles Davis Quintet — Live in Europe 1969 — The Bootleg Series Vol. 2. I forbindelse med femtiårsjubileet av innspilingen av «In a Silent Way» 18. februar 2019, republiserer vi Stuart Nicholsons artikkel i Johan Hauknes’ bearbeiding her, med tillatelse fra Stuart Nicholson.

Denne artikkelen er ©Stuart Nicholson, 2013. Den norske oversettelsen og bearbeidingen er ©Johan Hauknes, 2013.
Artikkelen ble første gang publisert i Jazznytt nr 3/2013.

Med unntak av avsnittsdelinger for å lette lesing på skjerm, er artikkelen en uforandret gjengivelse av originalen som sto på trykk i Jazznytt i september 2013.

 

Miles’ tapte kvintett

Så lenge vi kan huske har musikkomtaler flytt over av geniforklaringer; med overdrevne begreper som overraskende, banebrytende, briljant; omtaler som har tømt alle disse begrepene for innhold. Dette er sterkt beklagelig, for hva gjør du den dagen du virkelig trenger dem?

En gang i mellom kommer det et album som dette: «Miles Davis Quintet: Live in Europe 1969: The Bootleg Series Vol. 2»; et album som slår deg helt ut. En gang da du virkelig må bruke slike superlativer. Men yter da betegnelser som overraskende, overveldende og briljante utgivelser, om noe som dette, virkelig rettferdighet? Her er det fire CD-plater av en slik viktighet at historien om 1960-tallets jazz må skrives om. Hva gjør du da?

I sin egen selvbiografi var Miles Davis ikke i tvil om [betydningen] av sin egen avgangsklasse av 1969 [med Wayne Shorter, Chick Corea, Jack DeJohnette og Dave Holland], «Man, I wish this band had been recorded live because it was a really bad motherfucker… Columbia missed out on the whole fucking thing».

[Gjendikters kommentar: Sent i 1968 ble Miles Davis’ andre store kvintett, kjent fra klassikere som «Miles Smiles» og «Nefertiti» smått om senn erstattet av hans tredje store kvintett. Våren og sommeren 1969 turnerte Miles Davis med en kvintett hvor kun Wayne Shorter var beholdt fra den gamle kvintetten. Den nye «elektrifiserte» kvintetten som vokste fram ble begynnelsen på Miles’ elektriske periode.

Den nye kvintetten, med Corea, Holland og DeJohnette, i tillegg til Wayne Shorter, hadde omfattende USA-turneer vår/sommer og høst 1969, samt en Europa-turne høsten 1969. Kvintetten ble etter hvert kjent som den tapte Miles-kvintetten – «the Lost Quintet» – fordi den aldri var i studio som kvintett.

For mange Miles Davis’-fans har kvintetten i ettertid framstått som en «hellig gral», som nøkkelen til å løse den evige enigmatiske gåten om hvordan Miles Davis’ estetikk utviklet seg fra «Miles Smiles» til «Bitches Brew». Blant fans har det sirkulert mange mer eller mindre dårlige konsert- og radio-opptak av kvintetten. Men ingen globale utgivelser. Før nå!]

Det er godt mulig at [plateselskapet] Columbia feilet den gangen, men her og nå gjør de opp for den tapte tid med 4-CD-utgivelsen «Live in Europe 1969». Utgivelsen omfatter noen av de sjeldne opptakene gjort av europeiske radio- og TV-stasjoner med kvintetten. Opptakene er noe av den mest bemerkelsesverdige musikken som er skapt i det tjuende århundre.

1969 var året da Woodstock-generasjonen ble voksen. Musikalsk endring lå i lufta, og Miles Davis var ansett som foregangsfiguren for hva som skjedde i jazzen. Da hans gruppe avsluttet sitt sett på Garden State Jazz Festival i New Jersey i november 1969, fortalte DownBeats reporter at «flere minutter ut i den overveldende ovasjonen, stønnet den unge damen bak meg fortsatt, ‘Oh God, oh God, oh God’. Hennes reaksjon var svært forståelig. Hun hadde akkurat opplevd moderne jazz så godt som det noensinne kunne bli».

Nesten femti år etterpå holder disse vurderingene fortsatt vann, om de nå kommer fra kritikere eller tilhengere. Uansett hvor utrolig det høres ut: Etterfølgeren av Davis’ fantastiske [andre kvintett] med Wayne Shorter, Herbie Hancock, Ron Carter og Tony Williams, kvintetten som var så sentral på «Live in Europe ’67: The Bootleg Series Vol. 1», etterfølgeren, 1969-kvintetten, var en kvintett som falt ned i hva som kun kan beskrives om et jazz-historisk svart hull.

I 1986 skrev Peter Keepnews i tidsskriftet Village Voice at «ett av de aller viktigste problemene jazz-historikere står overfor er at opptak er det eneste fysiske uttrykket for musikkens utvikling, mens det aldri ble gjort opptak av noen av de viktigste trinnene i denne utviklingen … Miles tilbrakte mye tid i studio i 1969, han kom opp med «In a Silent Way» og «Bitches Brew», … men han turnerte også mye dette året. Musikken han skapte med sitt faste turné-band gikk langt utenpå musikken på disse to albumene».

Peter Keepnews beskrev dette bandet som «the Last Quintet», fordi som han sa, «det var det siste bandet hvor Miles holdt på instrumenteringen med trompet, saksofon, piano, bass og trommer». Men han la til: «Det kan også kalles ‘the Lost Quintet’ fordi det av en eller annen grunn aldri ble gjort opptak av den». Denne betegnelsen fant grobunn. Etter dette ble bandet kjent som «The Lost Quintet», Miles Davis på trompet, Wayne Shorter på sopran- og tenorsaksofon, Chick Corea på Fender Rhodes, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer.

De gjorde opptak med Columbia [men riktig nok ikke som kvintett]. Opptakene ville uansett aldri gjøre noen jazz-historisk forskjell. I opptaks-sesjonen 27. november 1968 som skapte «Directions I» og «Directions II», utgitt på dobbelt-albumet «Directions» i 1981, var kvintetten forsterket med Joe Zawinul og Herbie Hancock på elektrisk piano. Sesjonen 19. august 1969, forsterket med Zawinul, John McLaughlin på gitar og Jumma Santos på perkusjon, produserte «Sanctuary», utgitt som del av dobbel-LP-en «Bitches Brew» i 1970.

Disse tre opptakene, og et par bootleg-album av varierende kvalitet, var ikke bevis nok til å vise at en betydelig feilvurdering trengtes å bli rettet opp. Men nå, med den dybdestudien of «The Lost Quintet» som er gjort mulig med utgivelsen av «Live in Europe 1969», har vi beviset som antyder at dette bandet var ett av Davis’ største ensembler.

«Live in Europe 1969» gir oss et bemerkelsesverdig tidsbilde, et tidsbilde som viser Davis som den offentlige samvittigheten for sin kunst. Ved å løsrive seg fra de begrensningene jazzen hadde pålagt seg selv. Det er samtidig et svar til frijazz, til rockemusikk og Davis’ egen musikalske fortid, samt som det gir en del god og gammeldags futurisme, noe som gir oss et glimt av hva som kunne ha vært, men som aldri ble noe. Dette er glitrende, engasjerende og stor jazz.

Det er fristende å si at Davis aldri spilte bedre enn han gjør på disse platene – sikkert er det at han aldri spilte med den tekniske sikkerheten, rekkevidden og den oppfinnsomhet som han viser her, så vel som en styrke og aggressivitet som vil komme som en overraskelse på mange. Trommeslager Jack DeJohnette husker det slik: «Det var en flott periode, et kreativt høydepunkt for Miles, i den perioden. Han brukte ikke stoffer. Han var svært opptatt av makrobiotisk mat, noe vi alle var. Han spilte lange, sterke soli og slo løs på de høye tonene – han hamret dem inn».

Og så var det Wayne Shorter. Han spiller så klart med en teknisk sikkerhet og styrke som er vanskelig å finne noe sted i hans diskografi, satt sammen med en følsomhet som kun kan sammenlignes med Stan Getz, en av hans klareste forbilder. De begge, Davis og Shorter, høyner den musikalske innsatsen hver eneste gang de spiller solo, og Corea, Holland og DeJohnette svarer på utfordringene med tydelig glede.

Corea viser en mesterlig behandling av Fender Rhodes-pianoet, en behandling som sannsynligvis fortsatt ikke er overgått av noen. Holland med de dype, kraftfulle groovene som han senere ville bli berømt for (denne gangen var han kun 23 år gammel) og DeJohnette som kommer ut av skyggene etter sin forløper Tony Williams, og vokser fram som en erfaren og komplett musiker.

Det er interessant å se at Davis i disse konsertene ikke helt hadde forlatt standard-repertoiret, slik han hadde gjort på alle studio-platene etter «E.S.P.» fra 1965. «Live in Europe 1969» omfatter framføringer av «’Round Midnight» og «I Fall in Love Too Easily». Resten av settlistene er forøvrig stort sett hentet fra repertoiret til den andre store kvintetten (Miles Davis / Wayne Shorter / Herbie Hancock / Ron Carter / Tony Williams), så vel som andre veletablerte Davis-låter. Men han satte også en strek over fortiden ved å bruker timer på å øve inn og bearbeide stoff som ville dukke opp på hans senere plater, som «Bitches Brew».

Men allikevel er musikken langt fra musikken på det nevnte albumet. «The Lost Quintet» fortsetter først og fremst å utvide tilnærmingen til Davis/Shorter/Hancock/Carter/Williams-kvintetten, den som vokste fram på «Live at the Plugged Nickel». De åpner komposisjonene og utforsker dem innenfor rammen av «time-no-changes», noe som gir improvisatøren kreativ frihet til å endre musikken ut fra behovene som oppstår i øyeblikket. Jack DeJohnette peker på at,

– Det har vært en oppfatning om den perioden jeg spilte med Miles – med Dave og Chick – at den ikke var en viktig periode. Men det skjedde en masse nyskaping den gangen. Det vi gjorde lente seg nok mye mot den såkalte avantgarden, men vi tok opp begge deler. Vi gjorde de funky tingene, og vi spilte fritt. Det var en fantastisk periode, et kreativt høydepunkt for Miles.

Da dette bandet debuterte live i Duffy’s [Backstage] i Rochester, New York, inkluderte Davis både «On Green Dolphin Street» (fra 1958), «So What» (fra 1969) og «No Blues» (fra 1961), og nyere materiale som «Gingerhead Boy» og «Footprints» (fra 1966)[, «Nefertiti» (fra 1967)] og «Paraphernalia» (fra 1968). Fra 4. til 14. Juli, spilte kvintetten på Plugged Nickel i Chicago og inkluderte «Milestones» (fra 1958) i spillelisten.

Downbeat var på plass [i Chicago] med anmelderen Larry Kart. Han skrev følgende, «Utenom Charlie Parkers beste band, tror jeg ikke noen noensinne har hatt så lett for å gjøre up-tempo-låter som dagens Miles Davis-kvintett. Deres avslappethet på topp hastighet gjør det mulig for dem å bevege seg akkurat når de ønsker fra den «hotte» karakteren som up-tempo-spill vanligvis innebærer til et vakkert og kjølig lyrisk uttrykk, midt oppe i en sydende gryte … med denne versjonen av Miles Davis Quintet har en side ved jazzens uttrykk blitt utviklet til en modenhet som er nesten uten sidestykke i denne musikkens historie. La oss håpe at Davis og Columbia bestemmer seg for å spille inn denne gruppen».

Det kunne synes som om muligheten for et opptak var der om lag en måned senere da Davis skulle opptre på Newport-festivalen om ettermiddagen lørdag 5. juli 1969. Columbia var klar til å gjøre opptak. Det eneste problemet var at Wayne Shorter ble sittende fast i trafikken inn til festivalområdet.

Så det som kunne ha blitt en samtidig utgivelse av «the Lost Quintet» – men det var jo ingen som tenkte på den som tapt den gangen – endte opp som en kvartett-konsert som ble liggende i Columbias lagerrom inntil utgivelsen av «Bitches Brew Live» i 2011. Under denne konserten ble det helt nye materialet bearbeidet; «Miles Runs the Voodoo Down» og «Sanctuary». Fotografen Burt Goldblatt var til stede den gangen, og husket senere tilbake, «Miles Davis, med Chick Corea på elektrisk piano, Dave Holland på bass og Jack DeJohnette på trommer, holdt det gående i ett i noe som låt som ett kontinuerlig sett, med Miles kompromissløs og ubøyelig».

To dager senere spilte bandet i Central Park i New York, denne gangen inkluderte de i tillegg «Spanish Key», enda en låt som ville dukke opp på «Bitches Brew». 25. og 26. juli spilte bandet på Festival Mondial du Jazz d’Antibes, ved La Pinéde, Juan-les Pins. Disse to konsertene, som er CD1 og CD2 på «Live in Europe 1969», er en åpenbaring.

I begge konserter glir låtene over i hverandre til ett kontinuerlig stykke musikk, det som ble standard modus operandi for dette bandet. Kontinuiteten dekker hele spektret fra det gamle stoffet («’Round Midnight»,[«Milestones»,] «I Fall in Love Too Easily» og «The Theme»), via det etablerte («Footprints», «No Blues», «Nefertiti» og «Masqualero») til det nye («Miles Runs the Voodoo Down», «Sanctuary», «It’s About That Time», «Spanish Key» og «Directions»).

Det er ingen andre steder i Davis’ diskografi at han spiller et så variert repertoir og uttrykk som han gjorde her. Musikken får en bevegelseskraft i seg selv, et majestetisk sveip av individuell briljans, akustiske og [elektrisk forsterkede] lyder, swing og hint av rock&roll-rytmer, mesterlige overganger, frie malstrømmer, accelerandos og deccelarandos uten den minste anstrengelse, alt dette oppnådd med en intensitet som tar pusten av deg.

«Denne kvintetten utviklet noe virkelig vakkert og improvisert», husker Chick Corea, «Vi gjorde to eller tre låter sammenhengende, den ene gikk rett over i den andre gjennom hele konserten. Med det kunne vi lage de mest vidunderlige, virkelig vidunderlige komposisjoner».

Konserten fra 25. juli har faktisk vært utgitt av Sony/Columbia tidligere[, mens den andre konserten 26. juli, aldri har være utgitt før]. I [1993] ble den første utgitt som [«1969Miles Festiva de Juan Pins» (sic!)], kun utgitt på det japanske markedet. Den ble vanskelig å finne i den vestlige verden og ble raskt et objekt for samlere.

[Hjemme i USA gjorde bandet en USA-turne. De spilte bl.a. i The Spectrum, Philadelphia (15. august) og Kiel Auditorium, St. Louis (16. august); og dermed de samme dagene som] Woodstock Rock Festival [som totalt] endret det musikalske landskapet.

[Dagene umiddelbart etter at Woodstock-festivalen ble avsluttet], gjennomførte Davis en serie med studio-opptak som skapte den dobbelt-LP-en som mange ser som fons et origo av jazz-rock-eraen, «Bitches Brew». I disse opptakene var virkelig «the Lost Quintet» tapt, siden studio-bandet var utvidet med en rekke musikere. Dette var et valg som syntes å være inspirert at Jimi Hendrix. Hendrix fylte som kjent studioet med ekstra musikere for å få til studio-jammer som på «Rainy Day Dream Away» og «Voodoo Child» på plata «Electric Ladyland».

Om dette fikk det aller beste ut av Hendrix’ eller av Davis’ musikk er et åpent spørsmål, særlig siden vi i Davis’ tilfelle har noen versjoner av låter i live-opptak med «the Lost Quintet», som overstiger de på «Bitches Brew». Men det er allikevel ikke tvil om at «Voodoo Child» finner sin gjenklang i «Miles Runs the Voodoo Down»; begge artistene bruker voodoo-symboler og –tradisjoner, en gjenspeiling av vest-Afrikanske mystiske tradisjoner, for å uttrykke sin svarte identitet.

[Etter disse studioopptakene dro «the Lost Quintet» til] Vestkysten for å opptre på Monterey Jazz Festival. Nok en gang hadde Downbeat en reporter på plass; «Som helhet er gruppen en intellektuell erfaring fra begynnelse til slutt», bemerket Harvey Siders. «Miles og hans alter ego, Wayne Shorter, trekkes nærmere og nærmere et fritt Nirvana … noe som gjør alle konvensjonelle referanserammer utdaterte.

Tempi endres og stemninger skifter nærmest subliminalt. Rytme-seksjonen følger opp med et nifst godt instinkt. … Miles’ ‘chops’ er sterkere enn noensinne, ideene hans framstår med en glassklar tydelighet. Selv om den tilvante målestokken om å følge et akkordskjema har blitt forkastet, evner han fortsatt å skape en verdsetting av sitt spill som nærmer seg opphisselse».

Uansett hvor kommersielt suksessfylt «Bitches Brew» måtte være, er den en overdreven og tett rytmisk purée sammenlignet med den kvikksølveriske kreativiteten og briljansen til «the Lost Quintet».  Selv om kvintetten kom nærmest til å være seg selv på «Sanctuary» på denne platen, reiser det spørsmålet om hvorfor det aldri ble gjort opptak med dette bemerkelsesverdige bandet.

Selv om de på plata delte golvet med gjeste-musikere som aldri før hadde spilte med Davis. Deres egen individualitet druknet. Men live, som på «Live in Europe 1969» viser de til fulle at de kunne være overveldende. Som Chick Corea framhever det; «Det skulle virkelig vært gjort opptak av disse konsertene, det var da dette bandet ‘was burning’.»

En av grunnene til at det aldri skjedde kan ha vært krangelen mellom Miles Davis og den nye direktøren for Columbia, Clive Davis. Krangelen synes å ha oppstått da Clive Davis foreslo at Miles skulle spille på rockescener som Fillmore, noe som forårsaket et telegram fra Miles om at han aldri mer ville spille inn plater for Columbia.

På den tiden var det allment kjent at han var på vei over til Motown Records, men alt dette viste seg senere å være den reneste fantasi. Miles’ stadige behov for ‘forskudd’ innebar at han var avhengig av Columbia, noe Clive Davis visste. Noe også Miles uten tvil visste, siden han etter å ha tatt opp «Bitches Brew», aksepterte å spille på Fillmore.

En annen grunn kan ha vært den store back-loggen av studio-jammer som Miles hadde igangsatt. Utdrag fra dette ville senere bli utgitt på samlealbum som «Big Fun» og «Directions». Dette kan ha overbevist Columbia-sjefene at de hadde mer enn nok musikk til å rettferdiggjøre å gjøre et live-opptak med bandet.

[Uansett, på slutten av] oktober var kvintetten del av George Weins «Newport Jazz Festival in Europe»-turne. Denne Europa-turneen startet i Milano den 26.oktober, de spilte i Roma 27., i Wien den 31., før de spilte i London 1. og 2. november. Deretter spilte de i Paris 3. November, København den 4., Stockholm den 5., Berlin den 7., før turneen ble avsluttet i Rotterdam den 9. november.

Albumet «Live in Europe 1969» gjengir hele konserten fra Stockholm (på CD3, der Coreas elektriske piano svikter midt i låta «Bitches Brew», og han endrer til akustisk piano for resten av konserten). Dessuten konserten fra Berlin på DVD, av en teknisk og artistisk kvalitet som må ha vært state-of-the-art i 1969. Dessuten ble København-konserten utgitt på «Bitches Brew: 40th Anniversary Collectors’ Edition» fra 2010.

Om Berlin-konserten sa Frankfurter Neue Presse at «Davis og hans saksofonist Wayne Shorter framviste en grad av modenhet og melodisk skjønnhet som har få paralleller i jazzens historie», mens Val Wilmer, som anmeldte konserten for Downbeat skrev, «Jeg tror ikke at Miles har fått annet enn strålende anmeldelser noe sted i løpet av det siste året, men denne kvelden spilte han som en gud … Wayne Shorter spilte også halen av seg … [men] uten Chick Corea, Dave Holland, Jack DeJohnette og deres store ører, kunne aldri Miles ha friheten til å trå så sikkert i sin nye og ubegrensede retning».

Tilbake fra Europa [og etter studio-opptak 19. og 28. november 1969] endte «the Lost Quintet» et aktivt år ved Colonial Tavern i Toronto [2. – 9- desember, og Village Gate 12. – 20- desember]. [I Toronto] inkluderte Davis gitaristen Sonny Greenwich i bandet, det var tydelig han tenkte framover. Utgaven av tidsskriftet «Rolling Stone» fra 13. desember dette året hadde et hovedoppslag med overskriften: «Jeg kan sette sammen det største rock&roll-bandet du noensinne har hørt – Miles Davis».

Den 6. og 7. mars 1970 gjorde Columbia opptak av fire sett med «the Lost Quintet» – riktignok var det nå en sekstett med perkusjonisten Airto Moreira i tillegg. Opptaket ble gjort ved New Yorks fremste scene for rock på den tiden, ved Fillmore East. Davis åpnet for Steve Miller Blues Band og for Neil Young Crazy Horse.

Uansett hva grunnene var, ble konsert-opptakene liggende i Columbias lagre inntil [deler av] opptakene ble utgitt i 2001 som «Miles Davis: Live at Fillmore East» ([som omfattet kun konserten] 7. mars 1970). Utgivelsen ble produsert av Bob Belden som sa at «dette er aller siste gispet av Parker/Coltrane-tradisjonen og den aller første innsikten i Miles’ Sly Stone/Jimi Hendrix –influerte rock/funk-tilnærming».

Disse Fillmore-konsertene var Wayne Shorters siste med bandet. Noe som innebar at «the Lost Quintet» sitt store potensiale aldri ble oppfylt med samtidige plateutgivelser, og som dermed skapte et tomrom hvor jazz-historie kunne ha vært skapt. Etter at Shorter forlot bandet, kom Davis’ musikk igjen under forandring. Konserten på Fillmore [East] sier mye om hvor han nå så sin framtidige skjebne.

Samlet sett innebærer opptakene som ligger til grunn for «Live in Europe 1969» at «the Lost Quintet» var den siste virkelig store gruppen til Miles Davis, så vel som et av de aller største jazz-ensemblene noensinne. Om jazz-historien fortsatt er høgd i den samme steinen som før, og den tapte kvintetten fortsatt er tapt, så er dette en av de aller største urettferdighetene noensinne. En urett utøvd mot et band som framviste den aller ypperste form for jazz på slutten av 1960-tallet.

[Gjendikters kommentar: Enkelte saklige, språklige og kontinuitetsfeil i originalen er rettet opp. For øvrig har gjendikter etter beste evne prøvd å gjengi forfatterens originale formuleringer på et forståelig norsk. Endringer er i hovedsak gjengitt med hake-parenteser.]