Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Essays

Johan Hauknes: Moldejazz@Røa 2014 – vandringer i Molde-historia med hatt (del 1)

Vår skribent, Johan Hauknes hadde ikke mulighet til å reise til Moldejazz i år. For å døyve smerten over sitt eget fravær fra årets festival, anmeldte han historiske konserter fra Moldejazz i festivalavisa Fire Flate. Salt peanuts har selvsagt fått anledning til å legge ut Hauknes’ betraktninger fra sitt tidligere Molde-liv.

Del 1 handler om Art Ensemble of Chicagos besøk i Molde i 1983.

Her sitter jeg igjen, ensom og forlatt. Kun med selskap av min hatt. Jeg er ikke kledd uten hatt. Men hatten min er ikke særlig snakkesalig. Den savner Andeby like mye som jeg gjør.

Alle mine dårlige venner har dratt til Andeby, denne byen som blant venner er kjent som Molde. Av helsemessige årsaker måtte jeg på kort varsel hoppe av toget, togbilletten min ned langs Rauma, over Kylling bru, forble ubrukt. Og for å gjøre det enda verre: ikke bare mistet jeg utsikten til Trollstigen, men det blir heller ingen sveler på meg i år!

Hatten min ligger dermed helt i ro på hattehylla her på Røa. Men selv om dette er på beste Oslo vestkant roper hatten til meg med en smerte som ville være helt ukjent selv for «Sorting Hat» ved Hogwarts School, «Jeg sier Molde, … ja Molde!». I motsetning til Hogwarts’ «Sorting Hat» er Haukens hatt uten noen som helst tvil om hvor den vil. Den savner Andeby, like mye som herren. Hauken vil til Molde. Uten tvil!

Men i stedet for å vandre langs Storgata og glede meg til showet åpnet for fullt mandagen kl 18.00, til å se fram til Mats og guttene med Swedish AzzStoryville, må jeg i stedet fungere som teknisk konsulent for eldre enslige damer som trengte hjelp med Get-boksen sin.

Ikke noe galt med det, tvert imot. Det er ingen som klarere uttrykker sin takknemlighet for bistand enn enker over 80 år. En gruppe som helt klart er underkjent etter mitt syn i vurderingen av sosiale grupper som krever sosio-politisk prioritering. Sammen med enslige menn over 50.

Men dette skal ikke være en sosiologisk analyse av sosiale kjønnsgrupper som blir undertrykket i dagens jazzsamfunn. Derimot skulle det dreie seg om min private smerte over å sitte gråtende igjen på Røa, mens dere har det moro i Andeby.

Det er da jeg bestemmer meg. Om ikke jeg og hatten min kan komme til Molde, så får pokker i meg komme til meg! Jeg drar på oppdagelsesferd i mine egne opptak fra Moldehistorien. Blant mine samlinger av diverse konsertopptak befinner det seg et tjuetalls opptak fra Moldejazz, fra 1972 og opp til våre dager. Nå skal velge ut blant disse noen høydepunkter i Molde-historien.

Mine valg skal ikke først og fremst være en beskrivelse av en gammel hatts minner om en forgangen periode. Om det som var. Jeg ønsker gjennom mine valg å minne om at jazzfestivalen i Molde, Molde International Jazz Festival, faktisk har spilt en betydelig rolle i jazzhistoria. Og at dens programvalg opp gjennom årene faktisk har gjort en forskjell, også for de musikerne som har bidratt.

Men kanskje ikke minst en forskjell for oss, vi som har lyttet til all den rare musikken som har kommet fra alle disse merkelige spillestedene i denne lille rare byen, som ingen besøker en uke i året uten å ha fått alvorlige merker av den. Og uten å lengte tilbake.

Jeg lover deg, jeg kommer ikke med enda flere fortellinger om «I å’n Dexter» og minner om jammen med Long Tall Dex og Sonny Stitt.

Det gleder meg å si dette: … Jeg er for ung til det! … Jeg vil dele en annen del av Molde-historia med dere. En yngre historie. Moldes avantgarde-historie.

Men paradoksalt nok, det skal en gammel mann til: At jeg kan dele disse med dere nå, skyldes først og fremst dette årets jazzpensjonist, Erling Wicklund, og NRK. Så takk ikke meg! Men takk den evige ungdommen Erling, og hans medarbeidere i NRK! Jeg kan analysere alle disse opptakene ene og alene takket være NRK!

Nå vandrer vi tilbake i tid. Til en fortid hvor vi hørte disse Molde-konsertene som nåtid. Som de overveldende konsertopplevelsene de var den gangen.

I dag skal vi tilbake til 1983. Forestill deg, du er trettien år yngre enn i dag. Selv er jeg noen-og-tjue i dag, 1983. Hva betyr det?

Olof Palme lever! – enn så lenge. IBM lanserer sin første PC i mars iår. Sensasjonen IBM XT er basert på et operativsystem kalt PC-DOS. Noe IBM fikk kjøpt av et bitte lite firma kalt Microsoft, ledet av en sær ung mann ved navn Bill Gates. Dermed ble «PC» umiddelbart et allmennbegrep. Arnfinn Nesset blir i høst dømt til 21 års fengsel og ti års sikring for 22 drap i Orkdal på høsten.

I dette året 1983, er Pioneer 10 det første objektet som har tatt av fra jorden og som nå forlater solsystemet. Vi husker alle at Hitler-dagbøkene ble publisert i Stern tidligere i år. Vi husker også at Erkebispegården i Trondheim brenner ned seinere i år. Og at Tootsie er en av årets store filmer, mens Dagbladet blir tabloid.

Uten at jeg påstår at det er noen som helst kausal sammenheng mellom disse tingene.

I år har Moldejazz for første gang signert Art Ensemble of Chicago. Bandet som vokste ut av og ble det aller fremste uttrykket for Chicago-nettverket AACM, Association for the Advancement of Creative Musicians. AACM ble etablert som del av jazzmusikeres bestrebelser for å ta over kontrollen over sin egen kreative virksomhet, inspirert av den såkalte Oktober-revolusjonen i New York i 1964.

Art Ensemble, eller AEC som det gjerne blir beskrevet blant venner og tilhengere, er det ypperste uttrykket for AACMs slagord «Great Black Music». AEC er i år en av verdens virkelig store stjerner, og det ikke bare innafor avantgarde-jazz. Roscoe Mitchell og Joseph Jarman på treblås, Malachi Favors på bass, Don Moye på trommer og perk, og doktor’n sjøl Lester Bowie, i sin hvite labfrakk, på trompet, som den desiderte førende kraft. Dette er det aller ypperste av hva jazzen kan levere i dag, i 1983!

Siden AEC-debuten «A Jackson in Your House» i 1969, har AEC utviklet sin musikk til et sted hvor hver konsert er et musikk- og teatershow uten like, en unik opplevelse i seg selv. Én ting er allikevel gjennomgående. Det er aldri noen som helst tvil om humøret. Etter enhver konsert vandrer du ut etter nesten å ha ledd deg i hjel. Det sprudler av humør og latter, av performance og stand-up. Musikk er gøy. Musikk skal være moro! En lek! Og det er det var, et gigantisk teater.

AEC kommer til Molde etter to sentrale ECM-utgivelser, «Full Force» og dobbelt-albumet «Urban Bushman». De er blitt signet av festivalsjef Bo Grønningsæter, til å gjøre i alt tre kvelder på Moldejazz. For mange av oss er dette på det tidspunktet hvor bandet er på høyden av sin karriere. Og for like mange av oss er dette derfor ett av de største kuppene Moldejazz noensinne har gjort.

Det er «tri heile kveldar te endes» med Art Ensemble of Chicago i Molde. Alt i Kulturhuset oppi bakkjin. Anmeldelsen er basert på siste kvelden.

Hvor vi tilbringer minst nitti minutter i himmelen. En versjon av «A Jackson in your house» jeg aldri har hørt maken til (og jeg har noen desimeter med AEC-plater), «Odwalla»! Det er bare f… så tøft. Det dette bandet viser til fulle er sin beherskelse, og sin lek over hele jazz-historia. «Magg Zelma». Her er alt fra Dixielands kollektive improvisasjon, til den bop-baserte musikkens vekt på individuelle improvisasjoner til den moderne avantgarde-jazzens totale redefinering av kollektiv improvisasjon. Vi kan bare synge med, «The cat and the rat know the score» …

Lester Bowie synger over rommet i Kulturhuset. Malachi Favors gir oss en bass-solo som minner oss om toneangivende Jimmy Garrisons bass-arbeid under John Coltranes Europa-turne i 1965. Han skaper en fantastisk referanse til Charlie Mingus, før bandet ender opp i en versjon av «Charlie M», som også gir referanser til George Gerswin’s «Summertime» fra Porgy and Bess.

Takket være NRK-opptaket fra den siste av disse konsertene, kan jeg oppleve stemningen igjen og igjen. Et f… så fantastisk opptak. Dette var «Great Black Music» in Molde! Art Ensemble i Andeby!

Sju år seinere, i 1990, var de tilbake. Men det var dessverre ikke NRK! Og ikke jeg, heller!