Intervju

En evig kamp for musikken og livet [tidligere publisert i Jazznytt nr. 06:2009]

Saksofonisten, komponisten og platedirektøren JON KLETTE har gått en lang vei gjennom rock og mye annet før han er havnet der han er i dag. Med mer eller mindre jevnlige … Les videre

Saksofonisten, komponisten og platedirektøren JON KLETTE har gått en lang vei gjennom rock og mye annet før han er havnet der han er i dag. Med mer eller mindre jevnlige spillejobber med sine to band, det hardtsvingende Jazzmob og det eksperimentelle storbandet Crimetime Orchestra, har han distansert seg fra sin bakgrunn med dopmisbruk og fengselsopphold. I dag er Klette en av våre mest oppegående og mest kunnskapsrike musikere, samtidig som han er en ydmyk person.

I sommer og høst har han, sammen med Jazzmob, gjort to usedvanlig vellykkede konserter både på Oslo Jazzfestival og Dølajazz på Lillehammer. I tillegg har bandet spilt på en norsk «show case» på Bimhuis i Amsterdam. I følge Jon var nok konserten i Oslo et strå hvassere enn den på Lillehammer, men skal man tro den internasjonale pressen som var på Lillehammer, representert ved det britiske jazzmagasinet Jazzwise’ sjefsredaktør, Joe Newey, var konserten «fucking fantastic!».

Vi har avtalt intervjutid med Klette på Jazznyttkontoret, og temmelig på slaget står Jon i døra. Han prater musikk nesten før han kommer inn, og jazzkunnskapen ligger nærmest tjukt utenpå den lange og slanke kroppen. Han prater fort og mye, og de neste to timene oppleves som en leksjon i og omkring deler av Oslos jazzunderverden som vi ikke kjente spesielt godt fra før.

På blokka mi står sju stikkord, men uten at jeg trenger å stille ett eneste spørsmål, snakker Jon i vei om oppveksten, musikken, prosjektene, plateselskapet og selve livet. Mens vi sitter der, tenker jeg at dette intervjuet skulle vært gjort for TV. Mest på grunn av at det er umulig å få med seg alle detaljene og faktene som nettopp gjør et fjernsyns-intervju mye spenstigere enn et «flatt» magasin-intervju, men også fordi Jon snakker på en måte som låter som et hardt liv, på siden av det vanlige folk (ett uttrykk Jon ikke liker) lever til daglig.

– Vanlige folk er en nedsettende frase som hever deg selv over andre. Folk flest, er bedre, sier han.

06 2009:Layout 1.qxd

Bakgrunnen
Jon er raskt i gang med å fortelle om en konsert tidlig i karrieren, en konsert i Polen med et NyMusikk-ensemble. Han legger ut om forestillingen «Black Death», som besto av en 40 minutters tegnefilm om svartedauen som musikerne spilte live til. Han spilte også i funkrockbandet Freepacks, som spilte på Kalvøya i 1993, som oppvarming for Nirvana og Extreeme.

– Vi spilte fire sett, og er vel det bandet som har spilt mest på den festivalen. Vi hadde en svær buss som vi «bretta» ut, og i hver pause dro vi i gang. Da spelte vi for 15 000 mennesker.

Han forteller om Oslos første house-party på Rockefeller, hvor han spilte trio med bassisten Kjell Fostvedt og trommeslageren Roger Stoa.

– Vi spelte noen jazzgreier, åsså var det house-party med Freepacks etterpå. Etter giget vårt, ville de ha med meg i bandet, så jeg blei med dem på turné og på masse spellejobber. Vi arrangerte det første house-partyet i Bergen med Freepack. Først spelte vi på Hulen, så hadde vi en toppetasje i en bygård til rådighet som vi hadde party i etterpå. Da vi dro derfra utpå ettermiddagen dagen etter, så lå det bortimot 30 folk igjen som slakt. Det blei bare den ene turen dit! På Hulen i Bergen hadde vi med egen lysmann, to DJer og band, åsså hadde vi den leiligheten til disposisjon. Det er synd vi ikke fikk filma hele denna seansen. Kunne blitt en bra, «Spinal Tap»-innspilling fra virkeligheten.

– Og det var der min aktive musikerkarriere startet. Jeg gikk på musikklinja på Foss videregående skole. Jeg husker at Sigurd Køhn, Eivind Aarset og Jørun Bøgeberg gikk året over meg. Egentlig skulle jeg ikke vært elev der, for jeg hadde tenkt å bli kokk. Jeg hadde fått saksofon av mora mi i bursdagspresang i mai, og jeg hadde musikklinja som andrevalg. Jeg hadde ikke spelt før, men niøvde på loftet hos mutteren i tre måneder. Jeg var jo vokst opp med jazz. Faren min var jazzpianist og fora meg med Art Tatum og sånt. På opptaksprøven spelte jeg noen sånne ville bluesgreier som jeg hadde finni på sjøl, og det gjorde tydeligvis såpass inntrykk på opptakskomiteen at jeg kom inn. Ikke på teorien, for der ble jeg liggende etter. De andre som gikk der hadde jo gått på Barratt Due, og hadde alt det der med hørelære, musikkdiktat og alle de elementære tinga inne, ikke sant, så jeg sleit med teorien gjennom alle de tre åra på skolen. Men jeg klarte faktisk å komme gjennom. Og det er jeg veldig glad for, for da fikk jeg lære «the basic». Lærte å spille kromatisk på hornet osv.

– Da jeg hadde gått på Foss i tre måneder, starta jeg mitt første rockeband sammen med noen folk fra skolen. En keyboardist, en vokalist og en bassist. Det var oppkalt etter pakistaneren som bodde i førsteetasjen over der vi øvde. På den tida var vi så entusiastiske at vi stakk ned og jamma i storefri, og kom for seint til timen og sånn. Det bandet ble seinere til noe vi kalte Ping Pop med Harald Tusberg jr. (sønn til gamle Tusberg i NRK) på vokal, og vi ga ut ei plate som egentlig var veldig all right. Men vi sendte den til England for at han derre fyren i the Stranglers skulle mikse det, men han ødela hele greia, for å si det rett ut. Vi ga den ut på eget selskap som het Medicine Records. Der ga vi også ut den første plata til Backstreet Girls, men den solgte vi videre til Polygram for 50 000. Og de ga den ut på nytt. Førsteopplaget av den plata går for 1000 spenn på auksjonene på Rockefeller. Vi ga den ut i bare 500 eksemplarer. – Så spelte jeg i Holy Toy i en periode. Deretter hadde jeg en trio som spelte funkrock, og, du veit, jeg kaller folk for negre, og jeg var med i et band som het Two Niggers and a Honkey, Charles var fra Puoerto Rico og Chuck fra Texas.

– Det bandet vi spelte med på Kalvøya var nok litt forut for sin tid. Vi spelte litt sånn Rage Against the Machine, og hadde vi kommet med det et par år seinere, så trur jeg vi hadde fått platekontrakt. Etterpå kokte dette bandet bort i kålen.

– Så hadde jeg en jazzrock-kvartett med Kjell Fostvedt, Kristen Svendsen på bass og Børge Olsen på gitar. Det var på en måte min vei inn i jazzen. Jeg hørte jo mye på jazz, og hadde det inni meg, men på grunn av det miljøet jeg vanka i, så ble det mye rock og funk. Jeg begynte ikke å spelle jazz før i 95 eller 96, etter at jazzfunkbandet ble oppløst. Broren min og jeg starta jazzklubben «Blue Monk» i 1991, men ettersom det ble en suksess, så ville jo de som eide stedet tjene pengene sjøl, og skvisa oss ut. Jeg booka musikken, og vi hadde Jon Eberson Trio, Karl Seglem, Trygve Seim og Ståle Storløkken, og masse andre folk fra Trondheim. Clifford Jarvis var hustrommis i flere år, bl.a. det halve året han bodde hjemme hos meg. Det var masse jamsessions der, hvor han spelte trommer sammen med bl.a. Christian Reim. Christian hadde avvikla sin egen klubb, hvor jeg for øvrig fikk min første jazzklubbjobb. Han ga folk sjansen. Da husker jeg Calle (Neumann), Bjørnar (Andresen) og (Svein) Finnerud og dem var på plass. De kom bort til oss og sa: «Velkommen til musikkbransjen!»

– Etter det balla det på seg. Jeg ble kjent med saksofonisten Gisle Johansen, det var før han dro til Trondheim. Første gangen vi spelte sammen var med Finnerud, Kjell Fostvedt og Bjørnar Andresen på jam på Oslo Jazzhus. Det må ha vært i -91 eller -92. Så dro han til Trondheim og ble borte der ei stønn.

jon 04

Jazzmob
Mens Gisle Johansen var i Trondheim hadde Klette begynt å jobbe med en klubb som het «Skansen». Og Jon hadde husband der hver tirsdag, og DJ før og etter. Det konseptet kalte han «Jazzmob and DJ Gladpack», som et eget tirsdagskonsept hvor han kjørte inn forskjellige musikere i diverse konstellasjoner med og uten han selv som deltager.

– Jeg husker en gang vi lagde en greie med Jacob Young, Hamlet Pedersen, Ingebrigt Flaten, Bugge Wesseltoft og meg. Åsså var det fire folk der. Vi spelte som faen, sånn friklubb/groovemusikk, med lysshow og greier. Vi gjorde en del obskure jobber der nede. Og stedet og disse klubbkveldene ble en trend, med DJ og musikere. Dette var før Nils Petter (Molvær) og Bugge (Wesseltoft) begynte med slik musikk, uten at det har noen betydning. Men vi fikk aldri dokumentert det, og det er litt synd.

– Jazzmob-navnet kommer jo derfra. Det var et konsept hvor vi samla en rekke forskjellige musikere til happening under navnet Jazzmob – eller jazzmafian. Jeg fikk med (Gisle) Johansen på dette, samtidig som han spelte med Element. Han har vært en viktig brikke i utviklingen av meg som musiker. Vi fant tidlig en fin blanding av hans og mine ting, som har fungert bare bedre og bedre. Til å begynne med var det mest mine låter, men hans bidrag med låter har økt gradvis med tiden.

Hjemmebane
– Både du og broren din, Anders, har jo vært innom jazzen. Vil det si at det var mye musikk hjemme?

– Broren min var jo et slags vidunderbarn. Han studerte klassisk på Barratt Due og spelte Beethoven i Aulaen. Han gikk for øvrig sammen med Radka Toneff på Barratt Due. Han ble nærmest huspianist på DownTown på første halvdel av -70-tallet, da han var 14–15 år. Han dro meg med på Club7 da jeg var 15, og han var 19. Så han gikk fra DownTown i sånn streit jakke, og når han kom ned på Club7 og møtte Christian Reim, så skjønte jo ikke Christian noen ting. Han så jo ut som en streit pudding. Og Christian har fortalt etterpå at «men det vakke lenge, skjønner du. Det fikk vi ordna opp i».

– Faren min var jo en jævlig bra swingpianist. Langt bedre enn mange er klar over, fordi han ikke var med på så mange plateinnspillinger. Det finns noen greier med Rowland Greenberg fra 50-tallet. Han spilte i en slags Teddy Wilson, Nat King Cole, moderne swingstil, og Art Tatum var hans store hovedinspirasjonskilde. Så det er den musikken jeg er oppvokst med. Åsså elska han Bud Powell, selv om han aldri slo over og begynte å spelle mer moderne, sånn som Einar Iversen, som var den første som virkelig gjorde det her i landet. Rowland ville ikke ha det der moderne. Han ville ha det gammaldagse, autentiske 30- tallssoundet, og trommeslagerne skulle ikke ha sånne «Max Roach-tendenser». Det skulle være fire basstrommebeat og det stilreine swingkompet. Og fattern fant seg i det, noe som jeg er litt lei meg for, for jeg tror han kunne utvikla seg som musiker i stedet for å stagnere stilmessig.

– Men det han ikke stagnerte på var harmonisering. Han var utrolig begava når det dreide seg om nyharmonisering av standardlåter. Egil Kapstad, som var gift med mora mi en periode, fortalte at fattern hadde re-harmonisert over 400 standardlåter. Med helt egne og originale harmoniseringer og helt egne korder. Disse re-harmoniseringene var samlet i tre tjukke bøker med håndskrevne noter, men de har dessverre blitt borte på mystisk vis. Jeg lurer på om de ikke ble stjålet hjemme hos brodern sammen med en svær platesamling for en del år siden. Det var et uvurderlig materiale som flere kunne hatt nytte av, og lært mye av. For det å re-harmonisere låter er en kunstart i seg sjøl, og hvis man først skal spille inn en låt, som er gjort 300 – 400 ganger før, så er det greit å komme med noen nye voicinger og corder enn det som ble gjort på 40 og 50-tallet. Det er jo sånn man greier å fornye den musikken. Sånn som for eksempel Come Shine gjør det. Ved å re-organisere låtene, uten at de fantastiske melodiene blir borte.

– Mange kritiserer dette fordi man mener at det er et retrokonsept, og det kan jeg både være enig og uenig i, det kommer bare an på hva du gjør med det. Når Sonny Simmons står og speller «’Round Midnight» med Mats Eilertsen på bass så kan ikke jeg klare å få det til å bli retro. For meg er det moderne, kontemporær musikk. Det er jo ikke noe bakstreversk med hvordan disse to tolker den gamle standardlåta. Tvert imot.

jon 05

På kjøret
I jazzmiljøet er det kjent at Jon Klettes liv ikke alltid har gått på skinner. Han har vanket i et miljø som, for å si det med Mette Marit, «utagerte litt» og eksperimenterte med ting. Jon blir stille noen sekunder da jeg spør om han vil snakke om det.

– For å si det rett ut, så har jeg hatt perioder i livet mitt som gjerne skulle ha vært ugjort. Og som jeg burde ha brukt på mer fornuftige ting, forteller han. – For å gjøre en lang historie kort, så kan jeg si at da jeg mista faren min, så oppsto det et tomrom i livet mitt, og jeg begynte å ruse meg i relativt ung alder. Det har medført at jeg har kasta bort mye tid som jeg kunne brukt på andre ting. Det har kosta meg nesten fire år i norske fengsler, uten at jeg trenger å gå nærmere inn på det. Det er ingen vits i å fortelle i detalj hvordan det er å jobbe på snekkerverkstedet på Ullersmo fra 07.30 om morran til 15.30 om ettermiddagen for 44 kroner dagen. Men, et par av de beste låtene mine kom ut av snekkermaskinene der oppe. Der var det en beat i bånn som ga meg noen av de fineste groovene mine.

– Jeg prøvde å bruke den tida mest mulig positivt på Ullersmo. Jeg komponerte og fikk øvd mye. Jeg sona på kontrakt, med urinprøver og snill gutt. Så fikk jeg øve en time fire ganger i uka ved siden av biblioteket. Så jeg prøvde å snu det om til noe positivt, og bruke tida til noe bra.

– Når jeg kom ut så var bandet mitt der. Og jeg er veldig glad for at jeg har fått være så privilegert at jeg har fått spelle med musikanter som har godtatt meg sånn jeg er, og som har godtatt ting fra meg som ingen andre folk ville ha akseptert.

– Jeg venta over tre år på dom og soning før noe som skjedde i 1996, og det var fra -96 og fram til jeg måtte sone, at jeg virkelig lagde meg en jazzkarriere. Det var da jeg etablerte meg som jazzmusiker, starta Jazzmob og fikk gitt ut den første plata. Og med en gang jeg slapp ut igjen fra fengsel spilte vi inn den neste plata som vi kalte «Pathfinder». Da hadde jeg vært på Stifinnern («Pathfinder»), et prosjekt som er drevet av Tyrili inne i fengslet.

– For å si det sånn. Jeg har hatt rusproblemer, men jeg har aldri vært en kriminell. Jeg er ikke en sånn som raner folk og stjæler. Jeg har aldri stjælt en sjokolade engang. Jeg har hatt personlige problemer som jeg har vært så dum at jeg har prøvd å ruse bort. Og det går ikke. Jeg ble tørrlagt i 1996 og hadde klart meg veldig bra helt til mora mi døde for drøyt to år siden, noe som gikk hardt inn på meg. Fordi det gikk veldig fort. Det gikk bare tre uker fra hun ble kreftsjuk til hun døde. Jeg fikk nesten ikke snudd meg rundt før hun var vekk. Vi hadde et svært nært forhold, og det gikk såpass hardt inn på meg at jeg røyk ut på et lite tilbakefall. Da snakker vi høsten og vinteren -97 og -98. Det varte mellom tre og fire måneder, og så kutta jeg. Trappa ned og tok en «cold turkey» uten å legge meg inn på institusjon. Jeg bare tok den sjøl, liksom, og siden har det gått bra. Og jeg har ingen planer om å vende tilbake.

– Det er så lett å begynne og ruse seg på dårlige følelser. Og det er det aller verste, og. Man blir bare mer lei seg. Det er veldig lett å gi etter når du mister folk du er glad i. Folk som ikke har opplevd det, har kanskje vanskelig for å skjønne det, men de som har opplevd det, forstår kanskje hva jeg snakker om. For å miste noen som står deg så nær, er ikke så lett å takle hvis du ikke har nok å drive med, og akkurat da hadde jeg ikke nok å drive med heller. Jeg hadde litt for mye fritid, og litt for mye penger. Jeg synes ikke synd på meg sjøl, jeg har tatt mine valg, som ikke alltid har vært de riktige, men sånn er jo vi mennesker. Vi tar feil støtt og stadig. Og jeg har tatt noen feil valg, og de har jeg betalt dyrt for. Men jeg har også lært av det. Det ekke så sort hvitt, veit du. Det er ikke bare negativt, heller. Den erfaringen, og da snakker jeg ikke om å bruke drugs, som bare er negativt, men erfaringen med å gå igjennom tøffe ting, kan være en positiv erfaring å ta med seg videre.

– Man lærer noen sider ved seg sjøl, som man kanskje ikke hadde oppdaga ellers. Og man oppdager også sider ved andre, sider ved ting rundt deg og sider ved musikken. Jeg får prøve å bruke noe av den dritten som jeg har holdt på med, og prøve å putte det inn i den musikken jeg lager. Snu på «coinen», sånn at det kan bli til noe positivt. Bruke den negative energien der til noe bra. Du skal ikke se bort fra at det å ha noe bagasje her i livet, kan være en positiv ting.

– Se bare på de beste kunstnerne, forfatterne, malerne og musikerne opp gjennom tidene. Mange av dem er jo folk som har vært helt på snørra. Uten at jeg skal si at man er nødt til å ha vært innom dette for å bli en stor musiker eller kunstner. Du har andre folk også som har vært helt geniale uten å ha vært borti de greiene der i det hele tatt. Keith Jarrett er kanskje en sånn en. Det er noe med å ha levd et liv, og det behøver ikke å ha noe med heroin eller noen spesifikk rusgreie å gjøre. Det er like mye livserfaring – og kanskje alder.

– Jeg vil gjerne komme med et sterkt budskap her. Et budskap til alle yngre musikere som måtte innbille seg at det er så mye inspirasjon å hente ved å ruse seg. Det er en illusjon! Hvis man absolutt skal ruse seg, så er det mye bedre å røyke seg en liten en, enn å gå til ytterligheter som heroin osv. Det er jo folk som blir spinn, spenna gærne av å drekke også, mens man ved å fyre seg en joint ikke får de samme personlighetsforandringene. Det blir mer «peace and love». Men jeg vil sterkt fraråde folk å rote seg borti og leke med extacy, amfetamin, kokain og sånne ting, som har den egenskapen at man lurer folk til å tru at man kommer i sterkere kontakt med seg sjøl og sin egen musikalitet, mens det i virkeligheten er motsatt. Man blir mindre følsom. Altså, i beste fall får man ekstra energi hvis man er sliten, men noen prestasjonsfremmende effekt har det overhodet ikke. Det får bli mitt budskap til ungdommen.

– Det er ikke noen snarvei til nirvana gjennom de greiene der. Eller til å bli en bra musikant. Musikaliteten har man inni seg, og det er medfødt. Enten er man musikalsk eller så er man det ikke. Det er ikke noe man kan lære seg. Man kan lære teknikk og sånn, men man kan ikke lære å ha feeling for noe som er groove. For meg handler musikk om å uttrykke følelser. Og jeg tror ikke man kan ha lettere for å uttrykke disse følelsene ved å bruke rus. Jeg tror at hvis man er åpen og nykter, så er det den beste kanalen for å formidle fin musikk. Og jeg vil veldig sterkt presisere, at jeg ikke vil reklamere for noe som helst inntak av noe som har med rus og gjøre når det gjelder skaping av musikk. Det lager kun problemer.

Crimetime Orchestra
Jazzmobs energi og laidback spillestil kombinert med et nært forhold til publikum har gjort dem til et av de tøffeste livebanda i Europa per i dag.

– Du vil ikke si i solsystemet, da?

– Er Jazzmob kommet dit du hele tiden har drømt om at dere skal være?

– Ja, nå begynner vi å nærme oss de ambisjonene jeg har for dette bandet musikalsk sett. Ambisjonene utvikler seg jo de også – over tid. Og, ok, vi har hatt med litt Rhodes tidligere også av praktiske årsaker, fordi det er så mange dårlige pianoer rundt om, men i utgangspunktet tenkte jeg på Jazzmob som et slags akustisk band. Men det har forandra seg gradvis, til at jeg har hatt behov for å utvide den lydpaletten og de mulighetene det gir til å variere og utvikle musikken ved hjelp av elektronikk og synthesizere og el.bass og smakfull bruk av effekter. Av og til tar jeg også med min egen lysmaskin på jobbene, for å skape en enhetlig atmosfære rundt spillejobbene.

– Jeg hater å være på konsert hvor lydfolka setter på musikk på full guffe ti sekunder etter at musikerne har gått av scenen. Man får ikke tid til å fordøye musikken, eller prate sammen før noe nytt braker løs. Det må det bli slutt på! Derfor har jeg med egen musikk som skal spilles før og etter konsertene – for å lage en atmosfære rundt konserten.

– De to siste gangene jeg har hørt Jazzmob synes jeg at jeg har merket en ro og løssluppen glede i bandet som smitter over på publikum. Har dere virkelig sånn stålkontroll? Da Gisle kjørte sitt første kor på Dølajazz, satte han seg opp på barkrakken med et blikk som sa: Nå tok jeg rotta på dem?

– Den fyren er jo en tsunami. Jeg er så glad for at jeg ikke er befengt med sånne sjalusigreier overfor andre dyktige musikere. Jeg har min stil og må gjøre det på min måte. Hva faen skal du spelle etter han fyren der, a? Hvis man skal konkurrere med han så kan man like godt pakke sammen. Det er på en måte bare å nyte, og så servere noe annet selv etterpå. Det viser seg at stilene våre passer godt sammen, slik at det blir en slags helhet. Vi digger hverandre, og jeg står og ler meg i hjel av de gutta der. Alle sammen fyller de forskjellige rommene i bandet perfekt.

omslag 06 2009:omslagsmal.qxd

– Jeg føler meg så priviligert som får lov til å spelle med så bra musikere. Og at de vil være med i bandet mitt ser jeg på som en ære. Det er så gøy å virkelig stå å digge de folka du speller sammen med. Og sånn trur jeg faktisk alle gutta i bandet har det. Vi har det gøy sammen, og når vi har det gøy, så blir det jo gøy.

– Når dette leses, så har Jazzmob hatt sin debut på den verdenskjente klubben Bimhuis i Amsterdam. Er det nå Jazzmob tar av for en internasjonal karriere? Redaktøren av Jazzwise i England beskrev jo jobben på Dølajazz som «fucking fantastic»?

– Hvis vi får noe jobber på baken nå, så skal du virkelig få høre noe som er «fucking fantastic». Hvis vi får litt kontinuitet i bandet, så kommer dette bandet til å bli bra. «You haven’t heard anything yet!» Vi har mye å gå på. Vi har mange låter å ta av, og et svært repertoar. Vi kan spelle en svær turné hvor vi kan gjøre en god del jobber uten å spelle det samme stoffet hver kveld. I tillegg har vi en svært sterk reservebenk i bandet, så det blir ikke noe problem om en og annen musiker må prioritere andre jobber. Her snakker vi folk som Finn Guttormsen, Mats Eilertsen, Ingebrigt (Håker) Flaten, Paal Nilssen (Love), Per Oddvar Johansen, Thomas Strønen, Harald Johnsen, så du kan si at vi har en reservebenk som ikke akkurat forringer kvaliteten på bandet. Alle har jo vært med såpass mange ganger , og kan stoffet godt nok. Med en slik «stab» slipper vi å si nei til bra jobber og sånn.

– Vi spiller jo kun originalmusikk, og vi er avhengige av at folk kan det vi speller. For folk får ikke lov til å bruke blekker og sånn på jobb. Det er tabu. Det tar bort mye av fokuset på musikken. Sånn at man er fri og gjør det mulig for musikken å ta veier man ikke hadde avtalt på forhånd.

– Særlig etter at vi fikk med Per (Zanussi) og Andreas (Bye) fast, så har vi nådd nye høyder. Per er en bassist som fungerer slik at jeg aldri trenger å lure på hva jeg holder på med. Han er så bunnsolid, og Andreas er jo en «feinsmecker», med så jævlig trøkk. Han kan spelle helt sånn cool popmusikk i ene øyeblikket og så har han det trøkket når han vil det. Åsså må jeg jo si at når vi fikk med Jørn Øien (keyboards), så har ikke akkurat det trukket bandet ned. Lydarsenalet hans er jo jævlig show.

– Ved siden av Jazzmob har du også Crimetime Orchestra – et av de få frijazzstorbanda som eksisterer? Fortell?

– Det er jo et spesielt orkester. Både måten det kom til på, og hvordan vi organiserer musikken. Jeg veit ikke om noen andre sånne formater som opererer med seks, sju blåsere, som er de eneste som har øvd inn melodier og riff på forhånd. Disse riffene og melodiene er sånn at vi kan sette de inn på forskjellige steder i musikken, der vi føler at det passer sammen med resten av bandet. Det samme riffet kan passe inn på vidt forskjellige steder i musikken. Men forskjellen er hva som skjer rundt blåserne. De andre musikerne kan gjerne spille i et annet tempo og ha en annen funksjon enn blåserne. På den måten skaper vi variasjon i musikken. Hvis vi synes at det har vært for statisk en periode, så setter vi i gang en groove for å skape variasjon, og tvinger kompet til å spelle en mer konkret groove som gjør musikken variabel. Personlig liker jeg at musikken inneholder alle de elementer som på en måte gjør musikken interessant. Både rytme, melodi, og frie ting. Jeg ser ingen motsetning i å blande diggbare ting, kall det gjerne kommersielle ting, med noe helt usannsynlig friika.

– Jeg er litt lei av den europeiske friimpromusikk-trenden som på en måte går ut på at man skal spille alt annet enn det som er diggbart. Så fort noen speller noe som høres ut som det er diggbart, så er det på med håndjern og rett på glattcella og vann og brød. Jeg synes den beste freebagen inneholder alle de forskjellige elementene. De stygge, voldsomme, vakre, vare, brutale, groovy, atonale, melodiske, polyrytmiske tinga. Jeg ser ingen feil i å blande alle disse elementene, så lenge man har en bandidentitet i bånn. Det vil skinne igjennom uansett. Spiller du «ding-danga-ding» i fire takter på en ECM-innspilling, så er det rett i søpla. Hvis det begynner å swinge, så skal man stoppe. Dette kan man ikke ha! Nå setter jeg det litt på spissen, men dette er en holdning jeg er imot. I min musikalske verden er det jeg opplever som fascinerende med musikk, ting jeg digger. Det kan godt være atonalt, men da må det være noe rytmisk som gjør det diggbart, på en måte. Hvis ikke blir det bare sånn «pling-plong»-greier. Jeg har ikke så veldig sansen for de derre påtatte, ultramoderne greiene som aldri skal ha vært gjort før. Det begynte jo innenfor den klassiske musikken, og inneholder altfor mye søppel. Et eksempel på noen som klarer å få med både humor og pene ting i moderne samtidsmusikk er Rolf-Erik Nystrøm og Frode Haltli. De er inne på noe vesentlig. Jeg gidder ikke å høre på ting som er påtatt moderne, og påtatt originalt.

– Dere gjorde jo en innspilling med Crimetime Orchestra, Et vågalt prosjekt, kanskje?

– Ja, det var voldsomt! Min største musikalske opplevelse noen gang var å få gjøre dette prosjektet under Oslo Jazzfestival for to år siden. Jeg gikk opp i NRK og hadde et møte som varte kun et kvarter hvor jeg klarte å selge inn dette prosjektet til flere millioner kroner. Da jeg kom ut etterpå var jeg sjokkskadd. Hva f… er det jeg har satt i gang nå? Jeg fikk helt hetta. Plutselig hadde jeg fem måneder på meg til å lage en og en halv times konsert med symfonisk musikk. Jeg som bare så vidt klarer å skrive ned mine egne melodier. Tror du jeg var glad for at jeg hadde Vidar (Johansen) på laget da, eller? Så kontakta jeg Erlend Skomsvoll for å få han til å arre ut mine ting. Så det ble et samarbeid mellom Vidar, han og meg. Og vi fikk det opp og stå. Tre øvelser med KORK og så den konserten!

– Men jeg kan ikke forstå hvorfor denne produksjonen ikke ble innkjøpt av innkjøpsordninga. En innspilling som har kostet svette og masse penger, og som har fått glimrende kritikker «all over». Samtidig så gikk jeg konkurs av det prosjektet. Selv om NRK var veldig snille med meg, så kostet dette så mye på produksjon, miksing og trykking av plater at jeg ble raka fant etterpå.

– Hvordan kan innkjøpsordninga forbigå den plata? Kriteriene sier at plata skal være sentral i bandets produksjon, og denne plata er jo akkurat det. Kanskje det mest sentrale Crimetime har gjort. Det er en av de viktigste jazzplatene som er gitt ut, i hvert fall i dette tiåret. Hvis ikke overhodet i Norge. Jeg vet ikke om jeg er for stor i kjeften nå, men det er en historisk innspilling. Ikke bare i norsk sammenheng, og at den ikke ble kjøpt inn er en skandale. Og det dreier seg om akkurat de penga jeg kunne trenge nå for å kunne drive videre.

– Denne innspillingen er også det største i Sonny Simmons karriere. Han synes at det prosjektet overgår alt han har opplevd tidligere.

jon

Sonny Simmons
Jon forteller at møtene med den amerikanske saksofonisten Sonny Simmons har vært utrolig bra og lærerike for ham, både personlig og musikalsk.

– Å få lov til å bli kjent med en så dyktig og hyggelig musiker har vært stort, sier Jon. – Da jeg var dypt nede etter at mutteren døde, hjalp han meg mye. Han ringte meg hver uke for å høre hvordan det gikk, og som musiker har han lært meg masse. Han er den fyren jeg har møtt som har inspirert meg mest overhodet. Låtmessig, komposisjonsmessig, teknisk og ikke minst lydmessig. Han, og kanskje Clifford Jarvis og Gisle Johansen har vært viktige. Simmons har lært meg utrolig mye og fått meg til å utvide min måte og tenke låter på.

Media
– Det sitter altfor mange «johan»-folk i musikkredaksjonene, både i aviser, radio og TV, sier Klette. – Hvorfor sitter det ikke flere, som for eksempel Harald Are Lund, som innehar virkelig tverrfaglig kunnskap, i disse redaksjonene? Folk som kan rock, pop, jazz og til og med klassisk? Det er altfor mye fokus på «johan»-musikk i mediene. Folk proppes fulle av dårlig musikk, og de vet ikke om all den andre gode musikken som finnes der ute. Jeg har ikke noe imot folk som hører på Vikingarna og Sputnik, men de får aldri mulighet til å høre noe annet, og det er et stort problem, særlig for statskanalen NRK.

– Frank Zappa viste en gang hvor lett det er å påvirke publikum da han hadde konsert i Tyskland. Da fikk han dratt i gang hele salen til nazi-hilsener og en sånn zieg heil-greie, og kommenterte selv fra scenen; «You Germans never learn, Do You!» Og så smelte han i gang med musikken. Det er ganske sterkt! Han kunne være så kontroversiell fordi han levde et streit liv uten dop og sånn, derfor fikk de aldri noe på’n. Og dette sier mye om hvor lett det er å påvirke folk til å like det man holder på med, bare man får mulighet til å vise fram hva man har, og her har vi mye å jobbe med i Norge.

Tekst og foto: Jan Granlie

 

Noen plater med Jon Klette

JAZZMOB «Pathfinder» [JAZZAWAY]
Jazzmobs første release på Jazzaway Records. En haug med de beste norske musikerne er samlet til en hardtsvingende seanse i Klettes ånd. Det første forsøket fra saksofonisten Jon Klette på å nå et større utenlandsk publikum.

JAZZMOB «Internal Machine» [JAZZAWAY]
En verdig oppfølger til «Pathfinder». Mindre band, men med like mye kraft og energi. På denne innspillingen hører man Jon Klettes nære forbindelse med saksofonisten Sonny Simmons.

JAZZMOB «Flashback» [JAZZAWAY]
Jazzmobs fjerde album og kanskje den plata som for alvor skal gjøre verden oppmerksom på bandet. Samarbeidet mellom Klette og tenorsaksofonisten Gisle Johansen viser seg spesielt vellykket på dette albumet. Her går det unna så det svir i veggene. Et must i enhver platesamling!

CRIMETIME ORCHESTRA feat. Sonny Simmons & KORK «Atomic Symphony» [JAZZAWAY]
Et av de senere årenes mesterverk innenfor norsk jazz. Sammen med Kringkastingsorkestret og saksofonisten Sonny Simmons har Klette, Vidar Johansen og Erlend Skomsvoll laget en jazzsymfoni som etter urfremførelsen på Oslo Jazzfestival ble karakterisert som festivalens høydepunkt det året.