Intervju

Hva er det egentlig som gjør jazzmiljøet i Stavanger til noe spesielt?

Salt-peanuts.eu har fått tillatelse til å publisere en artikkel fra Maijazz sitt utsøkte programmagasin som kom i forkant av årets festival. Her snakker saksofonist og faglig leder for jazz og … Les videre

Salt-peanuts.eu har fått tillatelse til å publisere en artikkel fra Maijazz sitt utsøkte programmagasin som kom i forkant av årets festival. Her snakker saksofonist og faglig leder for jazz og improvisasjonsmusikk ved Universitetet i Stavanger, Tor Yttredal om framveksten av store jazztalenter i byen.

Det kommer jo ikke av seg sjøl, det har tatt oss 10-12 år å komme dit vi er i dag. – Sakte, men sikkert, i takt med veksten i studentmassen, har vi bygget opp et solid ­fagmiljø, sier Tor Yttredal.
– Nå er ikke akkurat det unikt for Stavanger at ­mange vil ta denne typen utdanning, jeg har inntrykk av at det er stabilt høyt i hele landet. Det som kanskje ikke alle ­tenker på, er at jazzutdanning ikke primært er for jazz­musikkens ve og vel, men at arbeid med jazz­musikk som ­katalysator for allmenn musikalsk utvikling har vist seg svært ­effektiv. Jazz er i min tanke en ­metodisk og ­musikantisk utfordring, mer enn et mål. De lærings­strategiene som ligger i jazzutdannelsen er effektive for å bli dyktige ­musikere uansett sjanger. Jazzens gehørbaserte muntlig­hetstradisjonen og det improvisatoriske krever mye av studentene, men til gjengjeld får de en musikantisk base som setter dem i stand til å realisere seg i de uttrykk eller på de arenaer de måtte ønske. – I jazz er det utøverne som driver musikkformen framover, og ikke komponistenes komposisjoner. Å være tro mot dette og ta konsekvensene av det er avgjørende for å lage et godt tilbud for studentene.

Alle studentene nevner den store graden av frihet de ­opplever i utdanningssituasjonen som noe spesielt, hvor viktig er denne følelsen av frihet?
– Frihet, sier Tor og tar en liten tenkepause. – Ja, men det er jo en utfordring også. På den ene siden skal du lære å spille et instrument på et høyt nivå, jeg liker ikke å kalle det teknisk. Det blir for tørt. Nei, det er mer en instrumental ferdighet som setter deg i stand til å tydeliggjøre et uttrykk. Det er den målbare siden, og den andre siden som handler om hvordan du til slutt velger å bruke disse ferdighetene, prøver vi å ikke legge føringer for. Der skal det være en frihet. Det er metodene som skal være institusjonalisert, ikke musikken. Det er viktig.

Men er det ikke slik da, at dere utdanner musikere som har en spisset kompetanse, men få steder å bruke den?
– Nei, slik er det ikke. Vi er opptatt av å gjøre ­studentene klare for det virkelige livet og ikke være løsrevet fra ­resten av samfunnet. Vi skal være en integrert del av det. Nå er det jo klart at selve håndverket er viktig, og det skal vi ikke gi slipp på, men samtidig skal disse ferdighetene kunne ­brukes i alle musikalske rom. Oppgaven vi har som ­institusjon er å sende studentene ut i verden med en tydelig utøvende spisskompetanse, men den skal ha et bredt nedslagsfelt. Studentene skal være i stand til å bruke det de har lært i møte med en bredde av utøvende og ­pedagogiske miljøer.

Hva er de viktigste ingrediensene for å skape et levende miljø som er en del av byen og ikke bare en isolert avdeling på universitetet?
– Samarbeidet med Stavanger Jazzforum, Blå:trå og Spor 5 er svært verdifullt og avgjørende for å tilby ­studentene gode muligheter til å praktisere. Vi har også gode samarbeid med Stavanger Kulturskole og ­Katedralskolen i Bjergsted. I samarbeid med disse har vi etablert en jazzskole som ivaretar god rekruttering samtidig som våre studenter får relevant og kvalitativ praksis i å undervise musikk. Det rommet som er utenfor ­universitetet er en viktig del av utdannelsen. Der ­synes jeg at vi har funnet fram til en logistikk  som er litt ­spesielt for Stavanger og Bjergsted. Vi i universitetsmiljøene må ikke nedprioritere å kommunisere med en bredde av relevante miljøer utenfor institusjonen. Dette trygger våre studenters evne til å gjøre det samme i arbeidslivet etter endt utdanning.

Hvor kommer Bjersted Jazz Ensemble inn i bildet?
– Bjergsted Jazz Ensemble er et prosjekt som vi ­etablerte tilbake i 2003, vi trengte et litt større ­ensemble. Det gjør oss i stand til å fokusere på den litt mer ­organiserte ­delen av jazzen også. For å bli mest mulig komplett som ­musiker, så er dette også en del av ut­danningen. Jazz er en ­muntlig tradisjon, og noter er kanskje ikke det en jazz­musiker ­bruker mest, men det må ligge i bunn. ­Bjergsted gir studentene muligheten til å spille med ­etablerte og kjente artister, vi mener det er en god måte å lære på. ­Studentene er musikere på lik linje med de kjente ­artistene som bringer inn spisskompetanse og ­lærer ­studentene å beherske også et slikt format. Det er ­studentene som er kjernen, og sånn sett kan vi si at ­’Bjergsted er en blanding av utdanning og profesjonalitet.

Det er en imponerende liste med navn som har vært innom ­Bjergsted, hva kan vi glede oss til framover?
– Ja, det er en flott samling navn. John Scofield, Cyro Baptiste, Frode Alnæs og Richard Bona for å nevne noen som vi er litt stolte av å ha spilt med. Det siste ­prosjektet vårt er med en av Norges mest profilerte musikere, Rolf Lislevand, og det blir en innspilling. Det har blitt et ­spennende prosjekt. Rolf spiller lutt og kommer fra en helt annen tradisjon. Underveis oppdaget vi at det ­fantes flere kontaktpunkter mellom jazz og barokk enn det vi trodde. Denne utgivelsen blir en milepæl for oss, og ­viser hva som er mulig. Det føles alltid risikabelt med slike «cross over-prosjekter», men her tror vi at vi traff godt. Dessuten var jo Sarah og Georg Riedel på Maijazz i år.

Til slutt, hva kan resten av samfunnet lære av jazz­musikken og det blomstrende miljøet i Stavanger?
– Jo, det er møtene. Det er noe uvurderlig i de gode ­møtene mellom musikere enten det er i musikalske ­eller i undervisningssammenhenger. Slike intime ­møter ­mellom en musiker med lang erfaring og en fersk og ­sulten ­musiker er svært pedagogisk kvalitative. Det er viktig å ­skape et ­studiemiljø der dette er en del av hverdagen. Der ­musikerne møtes i felles fascinasjon og gleder seg over å se hva som er mulig. Det er relevant for samfunnet generelt at vi forsøker å finne lidenskap og begeistring. Det skal i hvert fall prege utdanningen her. Det skal stråle ut av øynene på studentene. Da vet vi at vi har lyktes.

TEKST: JOHN RØRDAM
FOTO: PÅL LAUKLI

(Gjengitt med godkjennelse av Maijazz)