Innlegg

Julegavetips del 2

salt peanuts* føler sitt store samfunnsansvar og hjelper deg med å velge musikk (på CD eller vinyl) i gave til de som har alt fra før. Våre medarbeidere har satt opp hver sin liste over plater man mener bør finnes i ethvert møblert hjem, og vi deler gladelig i bunkene med gullplater på øverste hylle.

Her følger hva vår skribent Roy Ervin Solstad har valgt ut:

 

Til: Sverigedemokratene

HUGH MASEKELA, «HOPE» (Triloka Records, 1994)

Den sørafrikanske vokalisten, komponisten og flugelhornspilleren Hugh Masekela var i sin tid en av dem som deltok på Paul Simon’s apartheid-bannlyste Graceland-plate, men Masekela trenger ingen amerikansk singer-songwriter for å skinne. Han står mer enn godt nok på egne bein, og aldri har han skint klarere enn på dette liveopptaket fra Blues Alley i Washington DC fra sommeren 1993. Dette er praktfull musikk i krysningspunktet mellom afrikansk world-music og jazz. Legg til at både Masekela og bandet virker å ha en fantastisk dag på jobben, og et opptak som får audiofile gærninger over hele verden til å gå fullstendig bananas, ikke minst på den ti minutter lange perlen «Stimela – The Coal Train», så burde det være mer enn nok til at selv Sverigedemokratene kan driste seg til å si noe positivt om mennesker med en annen kulturbakgrunn og hudfarge enn dem selv.

 

Til: Per Mathisen

BRIAN BROMBERG, «WOOD» (A440 Music Group, 2002)

Ståbass er verdens kuleste instrument og på plate har jeg aldri hørt den digre akustiske bassen bedre gjengitt enn på Wood-plata til amerikaneren Brian Bromberg. Her er et detaljer, pondus og attakk uten et snev av tilgrøting av lyden fra de dype bass-strengene. Hør for eksempel på på coverversjonen av Beatles-klassikeren «Come Together» der Bromberg blottlegger både seg selv og bassen uten noe annet instrument å lene seg på. Det er pur bassmagi. De er ikke verst låtene hvor han har med seg Randy Waldman på piano eller David Bromberg på trommer heller, men det er solostykkene som er Wood. Grunnen til at det er Per Mathisen som får denne gaven, er ikke fordi lyden på platene hans er dårlige, eller fordi jeg kjenner ham fra vi gikk på gymnaset samtidig, men at jeg som sandefjording håper at tidenes beste norske ståbassplate både musikalsk og lydmessig skal bli laget av en annen sandefjording. Det er nemlig på Wood man hører hvor den lydmessige lista ligger. Hører du, Per?

 

Til: Arrangørene av Tom Waits-løpet

SOUTHSIDE JOHNNY WITH LABAMBA BIG BAND, «GRAPEFRUIT MOON. THE SONGS OF TOM WAITS» (Leroy Records, 2008)

Helt siden 1970 har John Lyon, bedre kjent som Southside Johnny gitt ut plater i rock, blues og soulsjangeren, gjerne sammen med bandet Ashbury Jukes. Selv fikk jeg imidlertid ikke helt fot for ham før han tok for seg katalogen til Tom Waits, backet opp av storbandet LaBamba Big Band. Den kom i 2008, og er en sann fest av en plate, og burde være et opplagt valg som soundtrack på minst en av pubene som er stoppested på Tom Waits-løpet rundt i kongeriket. Låtene til Waits er det selvsagt ingen grunn til å krangle mye på, men her leveres de med et utrolig fett storbandkomp i en lydkvalitet som holder referanseklasse. Når Waits selv dukker opp sammen med Southside Johnny på «Walk On» er det tårer i øynene og ståpels der sola aldri skinner. Spill høyt.

 

Til: Siri Beathe Gellein, John Pål Inderberg, Bjørn Alterhaug, Odd Magne Gridseth og Carl Haakon Waadeland.

SIRI’S SVALE BAND, «BLACKBIRD» (Sonor Records, 1990)

Et av det mest anerkjente stereomagasinene i verden, amerikanske Stereophile, hadde midt på 1990-tallet en oppramsing av “Records to die for”. Kun en av de platene var laget i Norge, nemlig Siri’s Svale Bands første av to plater. Oppfølgeren (Not Necessarily So) kom sju år senere. Siden har det vært helt stille. Til tross for at det er 24 år siden «Blackbird» kom ut, låter den fremdeles som en kule, også musikalsk. Gellein sin småhese stemme og de doble bassene til Alterhaug og Gridseth ga bandet en unik sound. Grunnen til at denne plata går som julegave til musikerne i Siri’s Svale Band er at jeg håper det kan få dem til å finne sammen igjen. Jeg vil rett og slett ha mere, slik at jeg kanskje neste jul kan gi bort en ny plate med Siri’s Svale Band. Ikke bare en av de to gamle.

 

Til: Julekalender på tv2-tittende barn

HOFF ENSEMBLE, «QUIET WINTER NIGHT» (2012)

Jul i Skomakergata får ha meg unnskyldt, for en av de beste julekalenderen NRK noensinne har sendt er om Nissene i Blåfjell. Det skyldes ikke bare en godt fortalt god historie, men musikk som er litt mer utfordrende enn det man normalt forbinder med barnesanger. På Quiet Winter Night med pianist Jan Gunnar Hoff i spissen for Hoff Ensemble, tas melodiene og arrangementene enda et hakk lenger. Med musikere Mathias Eick på trompet, Børge Petersen-Øverleir på gitar, Annbjørg Lien på nøkkelharpe og hardingfele, Arild Andersen på bass og Rune Arnesen på trommer som resten av ensemblet er det instrumentala i de aller, aller beste hender. Det blir ikke akkurat verre av at sangene fremføres av blant annet Helen Bøksle, Sondre Bratland og Åsne Valland Nordli. Hvis man legger til at plata er utgitt av lydtrollmannen Morten Lindberg og 2L, er det ingen grunn til å tvile på lyden heller. 2L og Lindberg er blitt Grammy-nominert en rekke ganger, og denne plata ble nominert på grunn av lydkvaliteten i 2013.