Innlegg

Miles’ Silent Way to his Lost Quintet

It was fifty years ago today / Miles Davis taught the band to play

Den 18. februar 2019 er det femti år siden Miles Davis gjorde opptakene som i juli 1969 ble utgitt i redigert form som albumet «In a Silent Way». Plata inneholdt to spor som var redigert sammen fra de totalt 40 minuttene med opptak av ny musikk som ble gjort den 18. februar 1969 mellom kl. 10.00 og kl. 13.30 i Columbias studio B i New York. Albumets to spor, «Shhh/Peaceful» og «In a Silent Way/It’s about that Time», hvert på like under tyve minutter, ble lagt på hver sin side av LP-en som ble sluppet 30. juli 1969.

På dette punktet i sin karriere var Miles Davis opptatt med å utforske nye sammensetninger, ny instrumentering og ny musikalske uttrykksformer, bl.a. som følge av tilgang til nye ‘elektriske’ instrumenter. Til opptakene denne dagen hadde han satt sammen et band der kjernen besto av tre av hans partnere fra Davis’ såkalte ‘andre kvintett’, Wayne Shorter, Herbie Hancock og Tony Williams, de siste fem årene. Mens dette skulle bli Tony Williams’ aller siste spillejobb med Miles Davis, ble Hancock satt til å spille el-piano under denne studio-sesjonen.

De tre ble supplert med to musikere som hadde dukket opp på plata «Filles de Kilimanjaro» som var blitt sluppet bare tre uker tidligere. Først var det Chick Corea, også han på elektrisk piano, deretter den 22-årige britiske bassisten Dave Holland. I tillegg inviterte Miles Davis enda en tangentmester, østerrikeren Joe Zawinul, til å spille orgel på opptakene denne dagen. Zawinul ble dessuten kreditert som komponist av tittelsporet «In a Silent Way».

Joe Zawinul hadde deltatt på noen studiosesjoner med Miles Davis sammen med de ovennevnte i november 1968, men disse opptakene så ikke dagens lys før i 1976 og 1981. Så dette samarbeidet med tre tangentmusikere var noe nytt for Davis’ publikum i 1969 da albumet ble sluppet sommeren 1969.

Den helt nye stemmen i ensemblet denne dagen, den 18. februar 1969, var en annen ung brite ved siden av Dave Holland. Enda en ung brite som Miles Davis hadde invitert til New York — nemlig den da 27 år unge gitaristen John McLaughlin.

Denne oktetten møttes første gangen i studio denne dagen. Og det var det som var de to nye stemmene for samtidas publikum som åpnet ballet. Det første sporet «Shhh/Peaceful» åpner med Joe Zawinuls vannspeil av en orgelakkord over hvilken McLaughlins sprø gitartoner løper, før Tony Williams kommer inn med et hissig cymbalspill, med påfølgende Chick Coreas el-piano over Dave Hollands bass.

Begge låtene på albumet var fysisk redigert, ved klipping og liming, av tapene med studioopptakene av produsenten Teo Macero i samarbeid med Miles Davis. Her begynte de eksperimentene som, etter inspirasjon fra kontemporær avantgarde  samtidsmusikk, de ville ta flere skritt videre med redigeringen av albumet «Bitches Brew» som ble spilt inn kun et halvt år seinere.

Hvert spor fikk etter redigeringen grovt sett en tradisjonell tredelt sonatestruktur, med eksposisjon-variasjon-re-eksposisjon, som jo også er den tradisjonelle jazzformen. Første tittel i den kombinerte sporbetegnelsen, henholdsvis «Shhh» og «In a Silent Way» legges som eksposisjon og re-eksposisjon, med det samme opptaket klippet inn. Variasjonsdelen fylles med andre tittel, henholdsvis «Peaceful» og «It’s About That Time».

Men her var ikke improviseringen — variasjonsskapingen — forbeholdt midtpartiet. Denne musikken hadde en annen struktur, bygget over rullerende vamps og en spontan, organisk utvikling av musikken i alle tre deler.

Men oktetten som skapte albumet denne dagen, skulle aldri bli sett ute på klubb- og arena-scener. «In a Silent Way» var et rent studioeksperiment. Det var et eksperiment som la grunnlaget for den videre, nærmest dramatiske utviklingen av Miles Davis’ musikk de neste månedene. Men om oktettten aldri kom ut på veien, hadde bandet denne dagen en kjerne som la grunnlaget for Davis’ videre musikalske utforsking, på scener i USA og i Europa, i løpet av 1969.

Med utgangspunkt i Wayne Shorter, Chick Corea og Dave Holland la Davis kimen til det som i ettertid ble benevnt som hans «lost quintet». Hans store kvintett som det i samtiden aldri ble gjort opptak av i studio. Den tapte kvintetten ble skapt i dagene umiddelbart etter denne studioinnspillingen.

For arvtakeren etter Tony Williams, han var raskt på plass i bandet. Allerede da Miles åpnet for en ukes residency på klubben Duffy’s Backstage i Rochester, beliggende i Upstate New York, kun én uke etter at innspillingen i Columbia’s studio var den ‘tapte kvintetten’ skapt.

Med Miles Davis, ved siden av Wayne Shorter, Chick Corea, Dave Holland og den nye tromissen — Jack DeJohnette — var den nye kvintetten en realitet. Denne ‘tapte kvintetten’ dro nå ut på veien og så seg aldri tilbake. Dette var kvintetten som skapte mytene om Miles Davis’ tapte og nærmest mystiske overgang fra den akustiske post-bopen til den ‘andre kvintetten’ til de nye fusjonsbaserte rockebandene til Miles Davis som kom i 1970 og årene etter.

For den ‘tapte kvintetten’ endte altså opp med å bli en kvintett som i etttertid kun fantes på et lite antall private klubbopptak — opptak som lenge bare sirkulerte mellom de aller mest iherdige samlere. Disse opptakene ga en viss forståelse for storheten i denne kvintetten, men dette bildet var for alltid hemmet av opptakenes svært varierende lydkvalitet. Trodde vi!

For dette forandret seg i 2013. Da kom Volume 2 av Columbias Miles Davis — The Bootleg Series, «Live in Europe 1969». Her fikk vi høre to konsertopptak i god kvalitet fra den tapte kvintettens Europa-turné i november 1969. I tillegg fikk vi to gode opptak fra kvintettens opptredener på jazzfestivalen i Juan-les-Pins, Antibes 25. og 26. juli tidligere det samme året.

I forbindelse med utgivelsen av The Bootleg Series, Vol. 2 i 2013, skrev den britiske jazzforskeren Stuart Nicholson en artikkel om denne tapte kvintetten — med tittelen «Miles Davis Lost Quintet Recordings». Artikkelen ble bearbeidet og oversatt av Johan Hauknes, og den ble seinere publisert i det norske tidsskriftet Jazznytt under tittelen «Miles’ tapte kvintett»

Med tillatelse fra Stuart Nicholson, har vi fått mulighet til å republisere den oversatte artikkelen, denne gangen her på salt peanuts*. Artikkelen er i dag publisert i seksjonen «Essays og artikler». Du kan lese artikkelen i et nytt vindu, ved å klikke her.

Tekst: Johan Hauknes