Den amerikanske vokalisten Cassandra Wilson ble født den 4. desember 1955 og forlot vår verden den 1. september 2026. Hun kom opprinnelig fra Jackson, Mississippi, og var en av de mest suksessrike kvinnelige jazzsangerne de siste 30 årene. Hun har vunnet en rekke priser, inkludert to Grammy-priser, og ble kåret til «America’s Best Singer» av Time Magazine i 2001.
Cassandra Wilson var det tredje og yngste barnet til gitaristen, bassisten og musikklæreren Herman Fowlkes, Jr. og Mary McDaniel, som var lærer. På grunn av morens kjærlighet til Tamla Motown og farens dedikasjon til jazz, fikk hun tidlig interesse for musikk. Hun studerte piano fra hun var seks til tretten år og spilte klarinett i ungdomsskolekonserter og marsjorkestre. Da hun var lei av denne opplæringen, ba hun faren om å lære henne å spille gitar. Hun var med i musikalske teaterproduksjoner, inkludert Trollmannen fra Oz som Dorothy, og krysset rasegrenser i et nylig desegregert skolesystem.
Utenfor klasserommet tilbrakte hun kveldene sine med å jobbe med R&B-, funk- og popcoverband, og sang også på lokale kaféer. Black Arts Music Society, grunnlagt av John Reese og Alvin Fielder, ga henne de første mulighetene til å spille og synge bebop. I 2007 tok hun doktorgrad i kunst fra Millsaps College, og i 1981 flyttet hun til New Orleans for en stilling som assisterende PR-direktør for den lokale TV-stasjonen WDSU. Hun ble ikke lenge. Wilson jobbet med mentorer som Earl Turbinton, Alvin Batiste og Ellis Marsalis, og ble oppmuntret til å satse seriøst på jazzmusikk og flyttet til New York City året etter.
I New York fikk hun interessen for improvisasjon. Sterkt påvirket av sangerne Abbey Lincoln og Betty Carter, finjusterte hun sin vokale frasering og scat mens hun studerte gehørtrening med trombonisten Grachan Moncur, III. Hun deltok hyppig på jam-sessions og møtte altsaksofonisten Steve Coleman, som oppmuntret henne til å se utover det vanlige jazzrepertoaret til fordel for å utvikle originalt materiale. Hun skulle bli vokalist og et av grunnleggerne av M-Base-kollektivet der Coleman var den ledende musikeren, en stilistisk utvekst av Association for the Advancement of Creative Musicians (AACM) og Black Artists Group (BAG), som gjenoppfant groovene i funk og soul innenfor konteksten av tradisjonell og avantgarde jazz. Peter Watrous skriver i en artikkel for The New York Times: «M-Base-gruppen i Brooklyn, som jobber med både jazz- og pop, lager musikk som i utgangspunktet høres ut som funk fra 1970-tallet. I likhet med musikken spilt av Mr. Marsalis (og broren hans Wynton) er musikken laget av M-Base – Steve Coleman, med Greg Osby, Cassandra Wilson og Geri Allen – på sitt beste fylt med subtile ideer som arbeider bak masken av populærmusikk. I Mr. Colemans gruppe støttes en sanger av en elektrisk bass, gitar, trommer og elektriske keyboards, en skinnende musikalsk blanding som har kjente rock- og funkreferanser; Likevel, på grunn av alle de rytmiske og metriske manipulasjonene, høres det nytt ut. Selv om stemmen – vanligvis midtpunktet i ethvert arrangement der den er inkludert – ikke var et opplagt valg for M-Bases komplekse teksturer eller harmonisk utarbeidede melodier, vevde Wilson seg inn i stoffet i disse settingene med ordløs improvisasjon og tekster».
Hun kan høres på Colemans debut som leder på albumet Motherland Pulse (1985), deretter som medlem av hans Five Elements på On the Edge of Tomorrow (1986), World Expansion (1986), Sine Die (1987), og på M-Base Collectives eneste innspilling som et stort ensemble på Anatomy of a Groove (1992). Samtidig turnerte Wilson med avantgarde-trioen New Air med altsaksofonisten Henry Threadgill og spilte inn Air Show No. 1 (1987) i Italia. Threadgill, som er ti år eldre enn henne og medlem av AACM, har blitt hyllet som komponist for sin evne til å overskride stilistiske grenser, en egenskap han og Wilson deler.
I likhet med andre M-Base-artister signerte Wilson til det München-baserte, uavhengige plateselskapet JMT. Hun ga ut sin første innspilling som leder med utgivelsen Point of View i 1986. Som de fleste av hennes JMT-album som fulgte, var platene dominert av hennes egne komposisjoner, som var en viktig idé i M-Base-filosofien. Men hun spilte også inn låter av og skrevet med Coleman, Jean-Paul Bourelly og James Weidman, samt noen få standardlåter.
Hennes hese contralto dukket gradvis opp i forgrunnen i løpet av disse innspillingene. Hun utviklet en bemerkelsesverdig evne til å strekke og bøye tonehøyder, forlenge stavelser, manipulere tone og klang fra mørk til «hul». Selv om disse innspillingene etablerte henne som en seriøs musiker, fikk hun sine første gode anmeldelser for albumet med standardlåter som ble spilt inn midt i denne perioden, Blue Skies (1988).
Signeringen hennes med Blue Note Records i 1993 markerte et avgjørende vendepunkt i karrieren hennes og et stort gjennombrudd for utover jazz publikumet, med album som solgte i hundretusenvis av eksemplarer. Fra og med Blue Light ‘Til Dawn (1993) beveget repertoaret hennes seg mot en bred syntese av blues, pop, jazz, verdensmusikk og country. Selv om hun fortsatte å fremføre originallåter og standardlåter, tok hun i bruk sanger så forskjellige som Robert Johnsons «Come On in My Kitchen», Joni Mitchells «Black Crow», The Monkees’ «Last Train to Clarksville» og Hank Williams’ «I’m So Lonesome I Could Cry». Hennes album fra 1996, New Moon Daughter, vant Grammy for beste jazzvokalprestasjon. I 1997 spilte hun inn og turnerte som vokalist med Wynton Marsalis’ Pulitzerprisvinnende verk, Blood on the Fields.
Miles Davis var en av Wilsons største inspirasjonskilder. I 1989 delte hun scene med Davis på JVC Jazz Festival i Chicago, og i 1999 gjorde hun Traveling Miles som en hyllest til Davis. Albumet utviklet seg fra en serie jazzkonserter som hun fremførte på Lincoln Center i november 1997 til Davis’ ære, og inneholder låter basert på Davis’ egne komposisjoner, hvorfra Wilson tilpasset de originale temaene.
Wilson var gift med Anthony Wilson fra 1981 til 1983. Hun hadde en sønn, Jeris, som ble født på slutten av 1980-tallet. Sangen hennes «Out Loud (Jeris’ Blues)» på albumet She Who Weeps fra 1991 er dedikert til ham. I mange år bodde Wilson og sønnen hennes i Sugar Hill i New York City, i en leilighet som en gang tilhørte Count Basie, Lena Horne og bokseren Joe Louis. Fra 2000 til 2003 var Wilson gift med skuespilleren Isaach de Bankolé, som regisserte konsertfilmen Traveling Miles: Cassandra Wilson (2000).
Det har vært relativt stille fra Cassandra Wilson de senere årene, ogvi har hatt en anelse om at ikke alt var som det skulle. Og i dag fikk vi den sørgelige meldingen om at den fantastiske vokalisten hadde forlatt vår verden.
Wilson døde i Jackson 1. september 2026, i en alder av 70 år.
Tekst: Jan Granlie
Foto: Mark Seliger
