Nordan-navnet er tatt av flere artister, men i denne sammenhengen er det Ale Möller og Lena Willemarks prosjekt det er snakk om. Disse to veteranene i svensk – for ikke å si nordisk – folkemusikk har samarbeidet i mange sammenhenger, deriblant også trioen Frifot med Per Gudmundsson. I tillegg har både Lena og Ale mange andre prosjekter.
Det første albumet i Nordan-konseptet kom i 1994 på ECM; siden kom Agram i 1996, og The Nordan Suite med Västerås Sinfonietta. Albumene har forskjellig besetninger; denne gangen er det foruten Ale og Lena Anna Möller, Dan Berglund, Tina Quartey, og Johan Graden. I tillegg to «Special Guests», Mats Edén og Mauritz Agnas.
Albumet er bygget rundt middelalderballader, men brukt fritt både tekslig og melodisk. Temaer som svik, død, makt og overnaturlige krefter går igjen, satt inn i en musikalsk ramme som understreker stemingene i tekstene – utfylt med noe nytt materiale. Skjønt – alt på dette albumet er gjennomarbeidet, gjennomarrangert, og tekstlig bearbeidet og formet til et stort, sammenhengende album. og slik sett er det hele nytt.
Selv om Ale har gått en lang vei fra Filarfolkets hysterisk morsomme «barnealbum» Hönsafötter & Gulerötter, fra 1981 til Nordankvädens dystre landskap, er melodilinjer og klanglig uttrykk fortsatt umiskjennelig Ale Møllersk.
Lydbildet er større, utsvingene oftere; mer detaljert, og større klanglig variasjon. Lenas tilstedeværelse er også karakteristisk Willemarsk, med stor spennvidde fra intime stille uttrykk til lokkerop som kan nå langt over landegrensene.
De 17 sporene på albumet er ordnet i fem større bolker med balladetemaer; med noen få mellomspill. Den første bolken er «Balladen om den bergtagne» ,som åpner med en låt som passende heter «Porten» og leder oss inn i den mørke og dramatiske klangverden som preger hele albumet – rolig til å begynne med, men intensiteten skrus til i de følgende sporene:, spor 2 «Den bergtagne» og spor 3 «Glömskans kvarn». «Den bergtagna» starter med et dramatisk slag, så følger en loop, som vi tror skal roe det hele, men avbrutt av flere dramatiske slag. Tina lager enkelt og effektivt drivende komp. Lena synger ekspressiv og fritt rytmisk over det hele, vekslende med mellomspill i typisk Willemarksk/Möllersk stil. Et improvisert parti med heftig diskusjon mellom fele og skalmeie følger. Som det meste på albumet: gjennomarrangert og gjennomkomponert med bruk av hele ensemblet, og med rik bruk av de mange instrumentene til ulik fargelegging underveis.
Så følger det første mellomspillet: «Spelmansleken» – Lena og Anna i tett og aggressivt samspill på feler, som gir minner tilbake til «Grymtaren» på Frifotalbumet fra 1991.
Neste tema er «Lønnlig stad» som åpner dystert og alvorstungt: «En ung man, full av vånda, står inför ett möte med Döden…» Denne delen har fire spor som henger sammen, og starter med en alvorstund langsom intro med fløyte og diverse lydeffekter med vind og vann før Lena kommer inn med minst like dyster tekst. Stemningen lettes litt med «Hemligpolskan» en ren instrumental original Möller-låt – som går rett over i «Sväs Märtas kulning» med en dramatisk innledning som går rett over i Lenas stratosfæriske kulning, som følges tett av Ale på et ikke nærmere identifiserbart blåseinstrument. Delen avsuttes med nok en Möller-låt, «Vettlös», en frisk halling som kanskje skal minne oss om ferden til dødsriket…
Den neste bolken er «Balladen om Jungfrudansen» – «Berättelsen om en ung kvinne som står upp mot en uppblåst och självgo man». Her trekker Lena frem mer av sitt rike vokaluttrykk, nå mer i retning av femme fatale. Et mangfoldig spor, som etter et intenst parti med løpende bass, insisterende kalebas og vokal langt inn i et stort om, plutselig tas ned til solo harmonium som innledning til nok et Willmarks fortellende vokal – fulgt av kuhorn og hakkebrett-overgang til en hesblesende Jungfrudans med to feler og etterhvert fultt band.
«Myskpolskan» – nok en Möller-låt – blir et stille mellomspill med en lang intro med mandola; som etterhvert får følge av stryk, Ales improviserende fløyte, og Dan Berglunds utrolig fyldige bass.«Laude» er en middelaldermelodi som fremføres med kraftige stemmer der hele bandet deltar som kor, delvis som bakgrunn for Lenas stemme. Rikelig med klang plasseres oss i en middelstor kirke et eller annet sted på kloden.
Så rett over i «Balladen om syskonen» – i forhold til den grusomme historien, adskillig mindre dramatisk i det musikalske uttrykket enn man skulle kunne vente ut fra albumet forøvrig. En nydelig bass-solo gis også plass her! «Helveteskorparna» følger – der den uhyggelige stemningen formidles med lavmælt uttrykk og sparsomme lyder som danner et eget landskap rundt Lenas vokal.
«Gryning» åpner den avsluttende bolken «Vi mötas åter» som kanskje forsyner det ellers dystre albumet med et glimt av positivitet – («Vi mötas åter i midsommartid / När dagen görs lång och natten blid») med et tilbakeholdt uttrykk, som får sin kontrast i et kort glimt av Setesdalsslåtten «Skorsvikjen», med Mats Edén og Ale i samspill, før albumet toner ut i «Björndans – vi mötas åter».
På mange måter gir dette albumet en slags sammenfatning av Lenas og Ales mangfoldige verdener, karakterisert ved en stor spennvidde i uttrykk, instrumenter, musikalske påvirkninger fra mange genre, inkludert groover og melodiske utsmykninger.
Anbefales!
Tellef Kvifte
Lena Willemark (vocals, violin, viola), Ale Möller (mandola, shepherd flutes, dulcimer, skalmeja/shawm, kohorn, vocals), Anna Möller (violin, oktave violin, bratsj d’amore, vocals), Hampus Norén (organ, live electronics, vocals), Dan Berglund (double bass), Tina Quartey (percussion). Johan Graden (harmonium, keyboards, backing vocals), Mats Edén (violin, viola d'amore), Mauritz Agnas (bass)
