Den amerikanske trompetisten Adam O’Farill liker ikke å bli sammenlignet med sitt eget stamtre. Han er sønn av pianisten Arturo O’Farrill og barnebarn av den legendariske afro-cubanske musikeren Chico O’Farrill.
I de senere årene har han dukket opp i en rekke spennende, amerikanske sammenhenger, som sammen med Mary Halvorson Amaryllis, Patricia Brennan, Anna Weber og Hiromi, og Elephant er hans sjette utgivelse som bandleder.
Med på dette prosjektet har han Yvonne Rogers på synthesizer og piano, Walter Stinson på bass og Russell Holzman på trommer, og albumet er innspilt i Reservoir, New York, den 13., 14. og 15. september 2024.
Bandet følger tradisjonene, men er langt fra bundet av den. O’Farrill vil mye heller ta elementene han liker fra hardbop, postbop, fusion, latin jazz og det beste fra ECM-selskapets stemninger, å kjøre dem gjennom et filter av egen kreativitet, og komme opp med noe som har hint av noe vi kjenner igjen fra andre, samtidig som det bare høres ut som O’Ferrill.
Åpningslåten «Curves and Convolutions» setter stemningen med en rytmisk og interessant låt hvor det skjer, nesten i overkant mye, i løpet av de minuttene den varer. Det er improvisasjon satt i system med mange endringer underveis med et gjennomgående «pianoriff» som blir en kontrast til det de andre holder på med. Og i front, men uten å ta kontrollen totalt, ligger O’Garrills trompet slik vi kjenner den fra Mary Halvorsons Amaryllis-band. Han avleverer en solo som hører til i «skarpskytter-land», og hele komposisjonen blir en reise inn i O’Farrills musikalske historie som fascinerer.
Litt rolgere foregår det i starten på den tredelte suiten «Sea Triptyck». I første delen, «Sea Triptyck, pt. 1 – Along the Walecon» fortsetter det rytmiske pianospillet, mens O’Farrill spiller «mot» pianoet og vi får en nydelig kommunikasjon, som fortsetter fint i «Sea Triptyck, pt. 2 – The Three of us, floating», som føles som man flyter i et rolig hav, før det tar seg opp i «Sea Triptyck, pt. 3 – Iris Murdock», hvor bass-spillet driver de andre inn i en herlig sekvens hvor det svinger fint, og hvor trompetspillet og pianoet ligger i front i et slags hardbop-landskap hvor O’Farrill leverer en strålende trompetsolo som smeller i veggene. Herlig!
Etter denne flotte suiten, beveger de seg over i det man, med stor velvilje, kan kalle fusjon-jazz, men det blir ikke den strømlinjeformede versjonen vi er vant til, når det er denne gjengen som behandler den. I «Eleanor’d Dance» får vi en svingende låt omtrent som vi hørte Don Cherry på noen av hans siste utgivelser. Her, som på de foregående låtene, spiller pianospillet til Rogers en viktig rolle, og her er hennes rytmisk vamp-aktige spill utmerket, før vi får «Herlimer Diamond» i nesten samme landskap. Det er en helhet over det denne gjengen leverer som går rett i sjelen, og hele vegen er dette stor musisering. Og når vi i tillegg får en utmerket bass-solo, så er denne anmelderen mer enn fornøyd.
Men de gir seg ikke med det. «The Return» åpner med «lekent» trommespill før resten av bandet kommer inn, og vi er nesten inne i ECM-land. Men bare nesten. Selv om denne låten flyter fint framover og vi bare kan lukke øynene og nyte, så blir O’Farrill sine fingeravtrykk tydelige hele vegen, før vi får «Thank You Song», som godt kan være sistelåta i et konsertsett med bandet. Også her dukker litt av stemningen fra Don Cherry sine siste utgivelser opp, og vi får en deilig og «gyngende» låt an kan nynne på ut av konsertsalen.
Men en slik konsert trenger et ekstranummer. Og det får vi med «Bobo No Aozora», som jeg mener er laget av pianisten Ryuichi Sakamoto. I alle fall har han gjort den på plate tidligere. Dette er et fint ekstranummer og er en ballade som nærmer seg fusjon-jazzen, men på en fin måte. Noe kan minne om noe for eksempel Arve Henriksen eller flere av trompeterne fra Europa som dukket opp i kjølvannet av Nils Petter Molvær, kunne ha gjort. En vakker avslutning på en deilig plate med fire utmerkede musikere som ledes med nennsom hånd av den utmerkede trompeteren Adam O’Ferrill.
En kvartett man gjerne kan plassere på en norsk jazzscene eller sju i den kommende tiden.
Jan Granlie
Adam O’Farrill (trumpet, electronics, Fender Rhodes), Yvonne Rogers (piano, synthesizer), Walter Stinson (double bass), Russell Holzman (drums)
