I pressemeldingen som fulgte denne platen, ble vi fortalt at stemningen mellom de fire brødrene Agnas ikke var den beste. Brorskapet var i ferd med å gå i oppløsning, men de bestemte seg for å møtes i studio, for å se om å spille sammen enda en gang, kunne få ting til å «gå seg til». Men, ifølge presseskrivet, var stemningen fremdeles dårlig etter opptakene i studio. Og opptakene ble lagt på is en periode.
Men så skjedde det noe som fikk de fire brødrene, trommeslageren Konrad Agnas, pianisten Max Agnas, bassisten Mauritz Agnas og gitaristen Kasper Agnas, til å finne sammen igjen. De ble til og med eneige om at opptakene fra studio burde utgis.
Bandet til de fire brødrene ble startet i kjelleren hjemme i Vallentuna i 2008. Siden den spese begynnelsen, har musikken vokst og utviklet seg. Og selv om de fire har gått i forskjellige retninger, har de alltid funnet hverandre i musikken i landskapet et sted mellom Milton Nascimento, Bo Hansson og den «renere» jazzen.
Albumet inneholder musikk komponert av de fire brødrene, i en litt annen drakt enn på tidligere utgivelser. Størstedelen av materialet er innspilt analogt på spolebånd. Dette bidrar til et spesielt preg på tekstur og dynamikk. Det handler om virtuos «brødrejazz» som er kombinert i en kreativ produksjon av Konrad Agnas og Daniel Bingert. Røffe orgeljammer og swingende bebop veves sammen med finstemt kammermusikk. «Sista Försöket slynger seg fremover som en kollasj uten direkte pauser», reklamerer plateselskapet med i pressemeldingen.
Albumet inneholder sju «strekk», og musikken er laget av de fire i fellesskap, og alt er innspilt i Atlantis Studio, med noen avstikkere til et konsertopptak fra Fasching i Stockholm.
Brødrene befinner seg, i utgangspunktet, i forskjellige deler av den svenske jazzen og improvisasjonsmusikken. Og det er ingen tvil om at deler av utgivelsen er preget av produksjonen fra Konrad Agnas og Daniel Bingert (det er vel ikke mye Bingert tar i, som ikke ender i interessant musikk). Og resultatet av dette samarbeidet kan, kanskje, oppfattes som relativt kaotisk – i alle fall i åpningssporet «Sviten». Her er gitarspillet til Kasper i førersetet i starten før pianoet til Max overtar over et kreativt og drivende komp.
Jeg har hørt de fleste av brødrene i forskjellige sammenhenger tidligere, og uten av det skal bryte ut «brann i rosenes leir», er det nok trommeslageren Konrad som har utmerket seg mest. Men her synes jeg de fire lager et familiært «kaos» som er spennende å følge. Etter åpningen beveger de seg inn i en stemning som kan minne om å være på jazzklubb ette eller annet sted, henge i baren, og bare få med seg bruddstykker av det som skjer på scenen, før vi løfter blikket fra ølen, som er blitt lunken, og vi retter oppmerksomheten på bassintroen til Mauritz i «Cheesburger», som er en slage Thelonious Monk-variasjon, som får oss til å la ølen stå, heve blikket og riste av oss en litt for høy promille, og konsentrere oss om den fine komposisjonen med utmerket spill fra alle fire. Her legger jeg spesielt merke til det utmerkede og Monk-inspirerte pianospillet til Max, som fortsetter, over et kreativt komp i «Outro». Her er også Monk til stede i fullt mon, men i en relativt fri «setting», hvor piano og gitar utfordrer hverandre på en spennende måte.
Så er de over i den Nascimento-inspirerte «Stumbles», som åpner med akustisk gitar. Og som skiller seg relativt kraftig ut fra resten. Men heller ikke her klarer de å bare være i det «milde» hjørnet. Kasper blir utfordret av Max, og de gjør denne til en original låt med noen bein i det brasilianske, og resten i det friere landskapet, noe Kaspers gitarspill bidrar sterkt til.
«Psalm 967: Deras rykte växer» åpner med en hyllest til brødrene i en slags introduksjon, før de tar oss med inn i et Bo Nilsson-aktig psykedelisk orgellandskap, med lekent og fint trommespill, en relativt tung bass og liflige gitarinnspill over, ved siden av og bak orgelspillet, som tar oss en del år tilbake i tid, før de avrunder med «Någon hyllade en glass», som er tatt opp live på Fasching i Stockholm, og som igjen tar oss med inn i et slags Thelonious Monk-inspirert landskap. Dette er Monk gjort i et friere landskap og over i vår tid, med lekent piano og gitar over trommer og bass som drar musikken i flere retninger. Innimellom svinger det nesten infernalsk, og alt gjøres lekent og fint, med utmerket pianospill i føringen.
Det ville være synd om dette var siste gang vi får høre Agnas Bros. På plate eller på konsert. De fire er alle utmerkede musikere, og jeg har tidligere spurt hhva man spiste til frokost i barndomshjemmet i Vallentuna, for de fires musikalske utvikling har vært formidabel, og selv om de har gått i hver sine retninger de senere årene, finner de sammen i et ytterst originalt og spennende samspill på dette siste forsøket.
Jan Granlie
Konrad Agnas (drums). Max Agnas (piano, organ), Mauritz Agnas (double bass), Kasper Agnas (guitars)
