Alexis Marcelo er en pianist fra New York City, som startet sin musikalske reise startet med klassisk utdanning ved Harlem School of the Arts. Som afro-amerikansk latino-musiker ble han sterkt påvirket av det pulserende musikklandskapet i New York på 1980- og 90-tallet.
Han har spilt mye over hele Europa og USA, og samarbeidet med musikere som James Brandon Lewis, Craig Harris og David Murray, og han har spilt på North Sea Jazz Festival med Yusef Lateef. Han har også spilt med andre typer musikere, så som Wu-Tang Clan, Abiodun Oyewole fra The Last Poets og Malcolm Mooney fra CAN.
Han utga ut platen Nananom Xu i 2024, med JD Parran og Daniel Carter, og en plate med sin hip-hop/improviserte musikkduogruppe med trommeslager Will Glass kalt Lexiglass.
På «Solo Pisano» får vi 10 komposisjoner, hvor åtte er laget av ham selv, i tillegg til Thelonious Monks sin «Eronel» og Caitro Sotos «A Saca Camote», og albumet er innspilt den 12. januar 2025 i Oktaven Audio i Mount Vernon.
Påslutten av 1970-tallet ga Beaver Harris og Dave Burells 360 Degree Music Experience ut albumet From Ragtime to No Time, hvor de så tilbake på jazzhistorien og hentet inspirasjon fra historien til denne utgivelsen. Henry Threadgills trio AIR, gjorde noe av det sammen med sin moderne utgave av ragtime.
Ogdet er noe av den samme følelsen vi får når Marcelo går i gang med sin egen «Boogieminish Bop». Her blander han på en fin måte det moderne pianospillet med ragtime, nesten slik vi har opplevd den danske pianisten Jeppe Zeeberg på hans solokonserter. Men forskjellen på Zeeberg og Marcelo er at Marcelo holder seg mer i «skinnet» enn det Zeeberg gjør. Dette er «streitere» enn de energiutladningene vi får fra den gode dansken. Men samtidig låter dette forfriskende og fint.
Deretter går han over i «Break Bread», som er en fin ballade, som kunne vært hentet ut fra en musikal på «forna dar», som blir fint fremført, før vi får «Have Mercy» som ligger i det samme landskapet, altså musikal-landskapet.
«A Saca Camote», som er laget av Caitro Soto, kommer i en fin, latinsk versjon, før vi får «1010 Wins», hvor han trekker fram sitt varme forhold til Thelonious Monk og pianister etter ham, med relativt moderne spill, før han går fra det rytmiske til pianospill som svinger utmerket i landskapet til Zeeberg, før han er over i «Chroma», hvor han bruker mye pauser mellom de små og kortre «utfallene» i en låt som skiller seg fint ut fra resten.
«Dance Around The Sun», er en fin, lys og vennlig sak, hvor han nærmest «leker» seg over tangentene før han beveger seg inn i Monks (og etterkommernes) verden, og hvor låten endres fra det vennlige til mer aggressive angrep på tangentene, før vi får «Drifting», og vi er litt tilbake til lydsporene til en eller annen musikal.
Så går vi mot slutten, men før han runder av med Monks «Eronel», får vi «Amargado», en fin og relativt neddempet «vise», hvor man godt kunne tenkt seg en latisk, kvinnelig vokalist med et litt «sårt» uttrykk. En vakker komposisjon som, nesten, kunne vært en vakker avslutning på en konsert.
Men han gir seg ikke før vi har fått Monks «Eronel», som er en av Monks mindre kjente komposisjoner, som fremføres i beste Monk-stil, og som, hvis man legger godviljen til, henger fint sammen med åpningslåta, den fine «Boogieminish Bop».
Dette er blitt en fin plate hvor Alexis Marcelo får vist seg fram ii hele sin musikalske bredde. Han har jazzhistorien godt innenfor skjortekraven, og han leverer en utmerket soloplate.
Jan Granlie
Alexis Marcalo (piano)
