På skive

ALLISON AU QUARTET

«Wander Wonder»
AA-18

Altsaksofonisten Allison Au kommer fra Canada, og har hatt sin kvartett gående siden 2009. Hun er ikke bare engasjert i jazzen i Canada, men hun benytter ofte elementer fra både klassisk musikk, pop, R&B, hip hop, latin og verdensmusikk i sin komponering.

Hun er nominert til den prestigefylte JUNO-prisen flere ganger, og har også(sikkert) prisstatuetten på peishyllen. Hun har kinesisk far og jødisk mor, og har hatt bosted i Toronto i det meste av livet.

På salt-peanuts.eu har vi anmeldt hennes to foregående plater «The Sky Was Pale Blue, Then Grey» (anmeldelsen kan leses HER) og «Forrest Grove» (anmeldelsen kan leses HER).

På hennes nye «langspiller» har hun med sin faste kvartett bestående av Todd Pentney på piano og keyboards, Jon Maharaj på bass og Fabio Ragnelli på trommer, og vi får servert noe bop fremført på «røddig» måte, hvor de fire musikerne får vist seg godt fram som helt ok musikere. Problemet for undertegnede blir at all musikken på platen blir en smule ensformig, og at jeg savner overraskelser. Alle musikerne er dyktige på hvert sitt instrument, og bandet låter fint sammen, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor man skal bringe inn el.bassen i denne type musikk.

Aus altsaksofonlyd er åpen og lys. Hun er ikke den som absolutt skal vise seg fram hele tiden, men overlater mye plass til pianisten Todd Pentney, som avleverer noen fine solier.

Men helhetsresultatet blir, dessverre, litt kjedelig. I dagens jazz får vi altfor mange plater med akkurat denne musikken. Og det meste av det kommer fra USA og Canada. Kanskje er det sånn at det er dette publikum «over there» elsker og stadig vil ha mer av, noe som skiller seg kraftig fra hvordan forholdene er i Europa og i Asia. Jeg har ikke tatt på hvor mange plater som kommer ut hvert år fra Canada og de amerikanske selskapene Salvant og High Note, hvor musikken nesten ikke kan skilles fra hverandre.

I anmeldelsene av Au fra andre siden av havet, snakker man om at Canada har fått en ny jazzambassadør. Og da forstår jeg mye bedre hvorfor så mange festivaler og klubber i Canada vil ha flere og flere europeiske band på besøk.

For dette er vel gjennomført og fint på mange måter. Det tekniske står ingenting tilbake for hvordan de europeiske musikerne spiller, men det er noe med at man ikke finner spor av originale ideer, annet enn at man skal gjøre det som, for eksempel Phil Woods allerede har gjort på en fremragende måte.

Jan Granlie

Allison Au (as), Todd Pentney (p, keys), Jon Mahraj (b), Fabio Ragnelli (dr)

[amazon_link asins=’B07K8NY39M’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’167e0d63-7118-4f44-b327-662414b3ca1e’]