Allison Cameron er komponist, utøver og improvisasjonsmusiker fra Toronto. Hun har flere bestillingsoppdrag i Europa og Nord-Amerika av en rekke ensembler og festivaler. Siden 2000 har hun også vært improvisator og hun har spilt elektroniske keyboards, ukulele, banjo, piano, miniforsterkere, radioer, knitrebokser, kassettbånd, diverse gjenstander og leker.
Scott Thomson er en trombonist og komponist som har fri improvisasjon som kjernen i sitt arbeid. Han har fremført og spilt inn med flere vokalister, pluss danseren Susanna Hood i mange sammenhenger, noen med hennes koreografi. Som produsent var han med på å lede Association of Improvising Musicians Toronto, AIMToronto Orchestra (i et samarbeid med Anthony Braxton) og Montreal-Toronto Art Orchestra (med Roscoe Mitchell); og han var med på å starte Toronto-studioet Somewhere There.
Nå møter vi de to på duo, Cameron på synthesizer, keyboards og magnetbånd og Thomson på trombone i tre lengre «strekk» av fri improvisasjon.
Etter, for ikke lang tid siden, har hatt noen dager på Punkt-festivalen, burde denne musikken være som et godt tilbakeblikk, selv om det meste som ble servert på Punkt i år var adskillig mer «folkelig» enn det Cameron og Thomson serverer i de tre «strekkene» vi får her.
Det er Thomson som, naturlig nok, tar føringen i åpningen «Taproot», men et eksperimenterende og spennende trombonespill, hvor han tidvis benytter mute sor å få fram noe som nesten kan kalles en tale ved hjelp av hornet. Etter hvert kommer Cameron inn med sine synthesizere som innimellom nesten kan låte som en steelgitar. Sammen høres de nesten ut som et gammelt ektepar i kommunikasjonen, hvor Thomson forteller (anklager) Cameron for noe hun har gjort, og hvor hun forsøker å forklare seg så godt det går. Og selv om man nesten ikke kan tenke seg at det blir spennende musikk ut av en slik «samtale», så blir det akkurat det.
De forsetter med «Back», hvor det, nesten, kan høres ut som om Thomson angrer litt på sine «uttalelser» i den første låten. For det låter som om han vil unnskylde seg, og be om «godt vær». Han går forsiktigere ut, men hele tiden med et like spennende trombonespill. Og Cameron er ikke helt sikker på om hun vil godta unnskyldningene i starten. Men Thomson er god til å forklare seg og det er nesten som han «legger seg flat», og Cameron kommer mer på offensiven.
I det tredje «strekket» – «Limbing» – er det fruen i huset som starter med mild «murring», som om hun står ved kjøkkenbenken og snakker med seg selv om hendelsene tidligere. Og Thomson kommer inn og blander seg og overtar «murringen» i trombonen. Cameron kommer med små «stikk», og man kan føle på spenningene mellom de to. Hun legger inn noen spennende «lyder» som kommenterer (eller tidvis «blåser» av forklaringene til Thomson), og Thomson høres mer og mer ut som han igjen kommer på offensiven med sin ytterst, spennende behandling av trombonen. Men mot slutten er det, som alltid, fruen som får viljen sin, og får rett.
Slik kan man assosiere når man lytter til den spennende musikken vi får fra de to på denne utgivelsen. Kan hende får andre lyttere, eller musikerne selv, helt andre assosiasjoner med musikken, men det jeg tror vi kan enes om, er at det er en viss spenning mellom de to. Thomsons trombonespill er tidvis «frapperende», og Camerons synthesizerbruk legger seg fint inntil trombonespillet. Og det viktigste av alt er at de forteller tre, sammenhengende historier som alle er spennende og som skaper assosiasjoner, enten fra filmer, fjernsynsdramaer skrevet av Ingmar Bergmann eller egne opplevelser. Og blir disse to invitert til Punkt, og helst på et Punktseminar, så lover jeg å være der, for dette vil jeg høre bakgrunnen for.
Jan Granlie
Alllison Cameron (synthesizer «crackle», claviers, magnetic tapes / synthesizer, keyboards, tapes), Scott Thomson (trombone)
