Annlaug Børsheim er en musiker med fele og hardingfele som hovedinstrument, men hun spiller også gitar og er vokalist og låtskriver fra Ulvik i Hardanger, som er bosatt i Bergen. Med bakgrunn i norsk folkemusikk arbeider hun i dag innenfor et bredt spekter av stilarter og sceniske uttrykk.
I 2010 debuterte hun med soloplata November, som ble spilt inn i Skottland med en gjeng skotske musikanter. Dette var et resultat av et samarbeid over flere år med ulike britiske musikanter og en stor musikalsk inspirasjon fra de britiske øyer. Senere har det blitt flere plateutgivelser med egen musikk og med ulike band på hennes egen label Fivreld. Hun har medvirket på en rekke plater og spiller i ulike band og konstellasjoner.
I 2019 lagde hun sammen med skuespilleren Vibeke Flesland Havre teaterserien «Alle har en liten dør bak øret». Og med folkemusikkduoen Djønne&Børsheim har hun turnert i inn og utland og sammen med forfatteren Ruth Lillegraven lagde de bestillingsverket Husmann som hadde urframføring sommeren 2019.
Hun har samarbeidet med elektronikamusikeren Gisle Martens Meyer (Ugress) på to av hans tingingsverk, Hardingtokt i 2017 og Brureferden i Hardanger (musikk til stumfilmen) som hadde premiere under Biff (Bergen internasjonale filmfestival) i 2019. Hun har vært engasjert i ulike produksjoner ved Teater Vestland, Det Vestnorske Teater, Transiteateret, og i konsertforestillingen Sustain. Hun har mottatt en rekke priser og stipendier, og er en av de mest aktive og fleksible folkemusikerne på Vestlandet.
Vi får ni komposisjoner hvor noen er basert på tradisjonell folkemusikk, men de fleste er skrevet av Børsheim (i sjeldan fugl er teksten skrevet av Hilde Myklebust. Og de starter med «Med sorg og salte tårer» med tekst av Knut Haugan fra Åseral, som ble født i 1787, og melodien er tradisjonell etter Ingebjørg Liestøl fra Åseral. Og allerede her hører vi hvor annerledes hun og musikerne tolker folkemusikken. Melodien er trqadisjonell, men fremførelsen gjøres nesten som psykedelisk rock med Bitistøyls baritongitar, Opheims trommer og Carmona-Alvarez sine gitarer og synthesizer. Dette blir nesten mer Motorspsycho enn norsk folkemusikk, med Børsheims lyse og fine vokal på toppen.
Så følger hennes egen «Dagar», som er mer en vise, hvor Carmona-Alvarez sine gitarer skaper en fin (nesten) kontrast til den lyse vokalen.
Og slik fortsetter det med «Abelone» en geitelokk etter Abelone Møgster fra Austevoll som blir til en fin reinlender av Børsheim, hvor Børsheim spiller flere instrumenter over gitarspillet til Carmona-Alvarez, med solid bakteppe fra Bitustøys bass og Opheims trommer, før vi får Børsheims egen «Gå», en av de roligere låtene, men som jeg føler har et nært slektskap med svenske Sofia Karlsson. Deretter følger «Spring», som også er hennes egen låt, og hvor hun igjen kombinerer det nesten psykedeliske lydbildet med hennes tekst om gleden ved å springe i skogen og på fjellet for å «kaste» problemene fra seg.
«Sjeldan fugl» har tekst av Hilde Myklebust, og er en vakker vise i et litt mildere lydlandskap som de andre låtene, men som er ytterst vakker, før vi får Børsheims egen «Aristofanes fabel», og vi er tilbake i det tøffere lydlandskapet.
De to siste låtene, «Regn» og «Støvet som glitrar og gror» fremføres av Børshim sammen med Carmona-Alvarez, og her tar de det hele ned i et viselandskap. I «Regn» plukker også Børsheim fram Hardanger d’amore som kanskje kunne vært med tidligere i de mer visepregede låtene, men vi får den så vidt her, og det er bra. Og låten vokser mot det tøffere etter hvert, og er en perle, etter min mening. «Støvet som glitrar og gror» er den perfekte og nedtonede avslutningen, hvor Børsheims spenn i stemmen kommer godt fram. En nydelig vise, som passer perfekt som avslutning på en vellykket konsert med den dyktige hardingen.
Det er mye natur i de tekstene Børsheim lager, noe som er helt naturlig når hun har sin bakgrunn fra vakre Ulvik innerst i Hardanger. Og vokalen fungerer perfekt til det relativt tøffe lydlandskapet hvor folkemusikken hele tiden står i sentrum, og som (ofte) blir en slags kontrast til det melodiske, som gjennomgående er norsk folkrock med elementer fra flere band fra de britiske øyer jeg hørte mye på for mange år siden.
Børsheim og hennes musikere har med Spring før sola står opp laget en nydelig og original folkemusikk/vise/psykadelica-plate som skiller seg fra mye av det andre vi har fått av nye varianter av den norske folkemusikken de seneste årene. Det er nyskapende, men samtidig inneholder musikken elementer av mye annen musikk man har hørt siden 1970-tallet, godt blandet med noe av den tøffeste rocken Norge har å komme med i dag.
Jan Granlie
Annlaug Børsheim (vocals, synthesizer, hardanger d’amore, violin, melotron, piano, guitar, organ), Pedro Carmona Alvarez (synthesizer, piano, guitar, bass, drums, cymbal, percussion, background vocals), Anders Bitistøyl (baryton guitar, bass), Rune Solberg (bass), Kåre Opheim (drums), Harald Frode Unneland (drums), Lars Heinz (background vocals)
