På skive

ART ENSEMBLE OF CHICAGO

«We Are On The Edge»
PI RECORDINGS P180

Det må regnes som en begivenhet hver gang Art Ensemble of Chicago kommer med ny plate. Helt siden deres første innspilling under navnet Art Ensemble of Chicago, og deres plate «A Jackson in Your House» (før dette kom de ut under navnene Roscoe Mitchell Sextett «Sopunds», Roscoe Mitchell «Old/Quartet», Lesten Bowie «Number 1 & 2», Art Ensemble «Early Combinations» og Roscoe Mitchell Art Ensemble «Congliptious»), har denne kvartetten eller kvintetten vært en favoritt, og i hyllene står det en drøy halvmeter med plater gjort av bandet.

Nå er de ute med sin 44. plate, og denne gangen går de på mange måter en helt annen musikalsk vei enn tidligere. For det første er bandet utvidet til ikke mindre enn 17 musikere pluss dirigent, og musikken er på noen måter temmelig annerledes enn det løsslupne man er vant til fra bandet.

Fra tidligere tider er det kun Roscoe Mitchell som trakterer sopranino-, sopran- og altsaksofon, og Famoudou Don Moye på trommer og alskens perkusjon, som er igjen fra storhetstiden, da bandet inneholdt trompeteren Lester Bowie, saksofonisten Joseph Jarman og bassisten Malchi Favors i tillegg til de to som fremdeles holder det gående.

Platen er en dobbeltCD hvor den første er innspilt den 16-20 oktober 2018 i Big Sky Recording i Ann Arbour, mens den andre er innspilt live under Edgefest i Bethlehem United Chuch of Christ i Ann Arbour den 20. oktober.

Og det starter svært overrakende, med noe som er nøye nedskrevet og som nesten låter klassisk, og langt fra det vi er vant til fra denne gjengen. Men det utvikler seg litt etter hvert. Hugh Ragin har overtatt rollen som Lester Bowies etterfølger, uten å nå han til ankelhøyde når det gjelder kreative innspill og gjøgleri. Men han spiller fint i sammenhengen. I tillegg synes jeg cellisten Tomeka Reid gjør en strålende jobb i sammenhengen (hun var også med i bandet sist gang jeg hørte de live, under Tampere Jazz Happening i fjor).

Og selv om det starter nesten klassisk, så kommer det særpregede Art Ensemble-soundet mer og mer ettersom platen skrider framover. Mye får et snev av gamledager, det vil si da bandet var på sitt mest spennende, men jeg blir sittende og tenke at det blir veldig selvhøytidelig innimellom, noe som ikke passer dette bandet. La gå at hovedpersonene (Mitchell og Moye) ikke lenger er i sin pure ungdom, men har blitt eldre herrer, og at man kanskje ikke kan forvente de samme krumspringene nå som tidligere, men jeg synes det blir veldig konstruert og ikke like fritt som tidligere. De mange gjestene tør på en måte ikke slippe seg løs sammen med de eldre forbildene, noe som gjør at platene blir litt forutsigbare.

Men dette gjelder ikke hele tiden. Innimellom synes jeg det låter riktig godt fra gjengen, og på førsteplaten synes jeg det swinger godt av spesielt «Saturday Morning».

Andreplaten, som er liveopptak fra samme dag som studioinnspillingene ble ferdiggjort, inneholder sju av de 12 låtene fra førsteplaten, og det hele avsluttes selvsagt med «Odwalla/The Theme», som har vært avslutning hver gang jeg har hørt bandet (og det begynner å bli noen ganger). På begge platene gir de også nye versjoner av «Chi-Congo», fra platen med samme navn fra 1973 og «Tutankamon» fra albumet med samme navn fra 1974. Og på begge disse sporene, særlig på liveplaten, synes jeg de friskner godt til. Og «Saturday Morning» fungerer kanskje enda bedre i liveversjonen. Og i avslutningen, «Odwalla/The Theme», er det kun Lester Bowies trompet som mangler. Og her blir den gjort, om mulig, enda treigere enn versjonen de leverte i Tampere i høst.

Platen er en hyllest til de tidligere bandmedlemmene Lester Bowie, Sjaku Joseph Jarman og Malachi Favors Maghostut, i tillegg inngår den i feiringen av bandets 50-årsjubileum. Og selv om jeg kanskje ikke synes at det låter like spennende nå som for 30-40 år siden, så er det mange spennende øyeblikk på disse platene som man må få med seg. Og for den som har fulgt Art Ensemble of Chicago siden slutten av 60-tallet, er det selvsagt obligatorisk å ha Art Ensemble komplett, så derfor bør «We Are On The Edge» inngå i samlingen, og det er noen herlige øyeblikk her også, selv om det er lenger mellom godbitene enn på de fleste av de tidligere platene.

Jan Granlie

Roscoe Mitchell (sopraninos, ss, as), Famoudou Don Moye (dr, perc), Moor Mother [Camae Ayewa] (v, poetry), Rodolfo Cordova-Lebron (v), Hugh Ragin (tp, flh, bells), Fred Berry (tå, flh), Nicole Mitchell (fl), Christina Wheeler (v, mbira, autoharp, Q-Chord, moog Theremini, samp, selc), Jean Cook (vio), Edward Yoon Kwon (viola), Tomeka Reid (c), Silvia Bolognesi (b), Jaribu Shahid (b, bowls), Jnius Paul (b), Dudú Kouaté (djembe, dr, perc), Enoch Williamson (djembe, perc), Titos Sompa (v, congas, mbira, bells, cuica, shakers), Stephen Rush (cond)