Det er sikkert mange i Norge som mener at her har trykkleifen vært ute og gått, siden bandnavnet er skrevet Askr, og ikke som stedsnavnet Asker utenfor Oslo. Men bandet heter faktisk Askr, og består av saksofonisten Benamin Hermans, accordeonisten Stan Maris og bassisten Kobe Boon, og så vidt jeg vet, så er det ingen av de tre som har noen som helst nærhet til den lille bygda utenfor Oslo.
Benjamin Hermans har spilt saksofon siden han var 11 år, og i dag er han en svært annenkjent musiker i Nederland. Han har spilt med det meste fra Candy Dulfer til Misha Mengelberg, og han har vært med i New Cool Collective og en rekke mindre band. Han har gjort plater med Paul Weller, Dr. John, Tony Allen, Stan Tracey, Misha Mengelberg, Han Bennink og han har programmert flere festivaler.
Stan Maris starte sine accordeonstudier da han var 10 år, og hadde privattimer hos Johan Sabbe et par år senere. Han har studert ved konservatoriene i Gent og i Antwerpen, og han har spilt med en rekke fremstående musikere opp gjennom årene, mens Kobe Moon har spilt bass siden han var 15. Han har studert ved akademiet for scenekunst i Gent, og i 2014 studerte han med Anders Jormin i Göteborg.
Sammen lager de sin helt særegne utgave av moderne jazz. Det er saksofonen eller accordeonet som hele veien er hovedinstrumentene, med accordeon som den som mer eller mindre er tilrettelegger og skaper ideene. Og det er tre musikere som kommuniserer godt på de 10 låtene som er ført i pennen av Stan Maris.
Ved bruk av accordeon, kunne vi kanskje forvente noen argentinske vrier i musikken, eller franske følelser. Men det er bare tidvis at det franske kommer inn, som i tredjelåta «Thought», hvor accordeonet spiller hovedrollen. Men det er mye folkemusikk i det de leverer. Ofte blir det temmelig melankolsk, og jeg tror det faktisk er mer spennende å høre trioen på konsert enn på plate, siden liveopptredener ofte fører til mer åpenhet og muligheter til å oppfatte en del andre ting enn hva man kan ved å lytte til en plate. Dette blir hele veien trioens helt egen musikk, som ofte befinner seg innenfor kammerjazzens mer moderne tonespråk og -områder. Det er til dels en litt vanskelig musikk å komme inn i, mest fordi Hermans og Maris ligger veldig tett på hverandre i tonevalgene, og det blir ofte bassens oppgave å skille de to fra hverandre.
Det høres ut som mesteparten av musikken er nøye nedskrevet, men ikke mer enn at det åpnes opp for noen egne vrier i soliene. Og på grunn av at musikken er komponert, blir musikerne også litt låst i situasjonene, og ikke kan slippe seg løs slik de kanskje hadde ønsket.
De tre musikerne er dyktige nok på sine instrumenter, og de har nok en felles forståelse for hvordan dette skal lyde utad. Men det er dessverre ikke nok for at denne anmelderen skal gi dem toppkarakter. Som sagt, så synes jeg musikken blir litt for planlagt og at jeg synes instrumentene ligger veldig tett på hverandre, særlig der hvor Hermans spiller klarinett ovenpå accordeonet.
Jan Granlie
Benjamin Hermans (s, cl), Stan Maris (acc), Kobe Boon (b)
