På skive

ATOMIC

«Pet Variations»
ODIN RECORDS ODINCD9568

Det svensk/norske bandet Atomic, har helt siden de startet opp i 1999, vært en «hjørnsteinsbedrift» innenfor den skandinaviske jazzen. De har utgitt 14 plater, inkludert den nylig utkomne, «Pet Variations». Og hele veien, fra debuten med «Feet Music» og fram til i dag, har det vært en fryd å høre kvintetten i aksjon.

Bandet har helt siden starten vært relativt stabile i lagoppstillingen. Det er kun trommeslageren Hans Hulbækmo, juniorspilleren på laget, som er ny i «stallen» etter at Paal Nilssen-Love valgte overgang til egne prosjekter i 2014. Ellers har laget vært fast, med pianisten Håvard Wiik og saksofonisten Fredrik Ljungkvist som viktigste komponister, og med trompeteren Magnus Broo og bassisten Ingebrigt Håker Flaten som solide «tanksentere».

Som nevnt over, er det Wiik og Ljungkvist som hele tiden har fungert som komponister i bandet. Men så er ikke tilfelle på deres nye «skjæring». Her er riktignok Wiik representert med starten, tittel-låten, som kombineres med Brian Wilsons (han fra Beach Boys) sin låt «Pet Sound». Denne låten er hentet fra Beach Boys plate, «Pet Sounds» som ble innspilt i 1966, og som av mange blir regnet for Beach Boys høydepunkt i karrieren. Men det er ikke mye surfebrett og Californiske strender i den versjonen vi får fra Atomic. Den går nesten sømløst sammen med Wiiks komposisjon, og man kan lett få et helt nytt, og mer positivt syn på Beach Boys’ musikk ved å lytte til Atomics versjon, hvor man spesielt legger merke til Broos strålende og særegne trompetspill.

Deretter går man over i Steve Lacys «Art», en av Lacys komposisjoner som ikke er sterkt inspirert av Thelonious Monk. Her blir den gjort som en vakker ballade, hvor Ljungkvist har funnet fra klarinetten, som gir et helt eget lydbilde sammen med Broos trompet. Vakkert. Her synes jeg også Wiik briljerer med fint pianospill, selv om jeg ved første gjennomlytting, syntes det var en litt merkelig lyd i pianoet. Men det er vel slik det skal være når man gjør Lacys musikk.

«Walkin Woman» er skrevet av pianisten, bandlederen og komponisten Carla Bley, som vi første gang hørte på saksofonisten Pharoah Sanders debutplate «In The Beginning». På den platen spiller han blant annet sammen med trompeteren Don Cherry, og versjonen vi får fra Atomic strekker denne låta enda lenger enn Sanders versjon. Og å fremføre den med Cherrys nesten alter ego, Magnus Broo, gjør noe med hele låta. Det blir nytt, samtidig som røttene tilbake til 1963 blir tydelige.

«Un Ground Sommeil Noir» av Edgard Varese, er opprinnelig et orkesterstykke beregnet for adskillig større besetning enn en jazzkvintett. Men også denne tar Atomic på strak arm og gjør til sin egen. Litt annerledes enn vi er vant til å høre Atomic, men vakkert så det rekker, med fint spill over hele linjen.

Så er vi over til en av mine absolutte favoritter, klarinettisten Jimmy Guiffre, og hans «Cry Want». Guiffre hadde en kort periode en strålende trio med bassisten Steve Swallow og gitaristen Jim Hall, andre ganger med Swallow og pianisten Paul Bley. «Cry Want» er ikke den mest kjente komposisjonen av Guiffre, men er blant annet å finne på samleplata «Fa-la-la». Her får vi Ljungkvist i «rollen» som Guiffre og Wiik som Paul Bley, og det hele er som å bli satt tilbake til tidlig 60-tall og et møte med Guiffres trio. Her gir Atomic en fin og, ikke minst, personlig versjon av låta som holder herfra til månen.

Mer uventet stoff kommer fra det svensk/norske «hold». Denne gang er det Messiaen og hans «Louange à l’Eternité de Jésus» som får sin behandling av Atomic. Og selv om de ikke «angriper» komposisjonen særlig originalt og fritt, så er det masse respekt å høre i fremførelsen. Og selv om det er et godt stykke fra det vi er vant til å høre fra Atomic, så er det umiskjennelig Atomic, med Wiiks litt tunge akkorder under de to blåserne.

Så bærer det over i jazzen igjen, og Alexander Von Schlippenbach’ komposisjon «Inri». Schlippenbach forbinder man ofte med en slags «nyrenovering» av Thelonious Monks musikk, men han er så mye mer. Og her synes jeg Atomic får det beste ut av komposisjonen. Fint spill over hele linjen og, ikke minst variert, med en strålende pianosolo av Wiik som er fri og utfordrende, men samtidig så til de grader på plass. Litt mye romklang i pianolyden, kanskje, slik at det nesten låter som en liveinnspilling, men det gjør ingenting.

Så avslutter de like godt med Jan Garbareks gode, gamle, «Karin’s Mood», hentet fra platen «Esoteric Circle» fra 1970, en av mine desiderte Garbarek-favorittplater. Og det er nesten skremmende hvordan man blir satt tilbake i tid allerede fra Håker Flatens bassintro. Og når blåserne kommer inn er det Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensens «arv» fra George Russell som dukker opp i hjernebarken, samtidig som Atomic tar låten videre og gjør den til sin, som de gjør med de fleste av låtene på denne innspillingen.

«Pet Variations» er blitt en litt annerledes plate fra Atomic, en slags konsept-plate, kanskje? Men selv om den er litt annerledes, så låter det umiskjennelig Atomic av musikken. Frdrik Ljungkvists fine saksofon- og klarinettspill, Magnus Broos særegne trompetspill, Håvard Wiiks intellektuelle pianospill, Ingebrigt Håker Flatens nesten overraskende «dannede», men samtidig pågående og deilige bass-spill og Hans Hulbækmos drivende, løse, energiske og spennende trommespill. I det hele tatt er «Pet Variations» blitt en svært forfriskende «cover-plate» fra fem av Skandinavias mest spennende jazzmusikere. Det er bare så synd at de spiller altfor sjelden i København!

Jan Granlie

Fredrik Ljungkvist (s, cl), Magnus Broo (tp), Håvard Wiik (p), Ingebrigt Håker Flaten (b), Hans Hulbækmo (dr)