Så dukket det opp en stor overraskelse fra Losen Records! Det er bare å innrømme det med en gang, at en bedre pianotrio, som ligger tett opp til den skandinaviske uttrykket, har vi rett og slett ikke hørt på flere år.
Trioens musikere var for meg totalt ukjente, kanskje på grunn av at jeg ikke har frekventert det norske jazzmiljøet så mye de siste årene, eller kanskje er det fordi dette er trioens debutplate. Og for en debut det er blitt!
Trioen består av pianisten Audun Barstein Johnsen, bassisten Håkon Norby Bjørgo og trommeslageren Magnus Sefaniassen Eide. Mesteparten av musikken er skrevet av Barstein Johnsen, med et par unntak hvor han har samarbeidet med Hallvard Gaardløs på det strålende åpningssporet «Present Joy», og med de to andre musikerne i trioen på «Dei fem disiplane».
Barstein Johnsen er oppvokst på Lillehammer, hvor han spilte trombone i skolemusikken og var danser i finalen i Meldodi Grand Prix junior på Lillehammer i 2004. Deretter ble det pianoundervisning, både på Trøndertun folkehøgskole, på Universitet i Agder og Musikkhøgskolen i Oslo, med bachelor på de to siste, henholdsvis i utøvende rytmisk piano og utøvende jazzpiano. De to andre musikerne kjenner jeg ikke til fra tidligere bravader, men det spiller heller ingen rolle. Her er det uansett tre, unge musikere som har funnet hverandre i et nordisk fellesskap, som låter strålende!
Det starter med «Present Joy», som er en litt vampete sak, hvor bass og trommer legger underlaget for Barstein Johnsens lette og fine pianospill, og allerede etter kun få sekunder er vi langt inne i Esbjörn Svensson Trio (e.s.t.) sitt landskap. Her dukker melodien også opp som sang, noe som viser at musikken til trioen i hovedsak er svært sangbar, samtidig som den er med på å gjøre musikken variert og spennende. Dette er en låt som garantert blir en publikumsfavoritt på konsertene. Og hvis de spiller denne til slutt, vil store deler av publikum ha vanskeligheter med å få den ut av hodet.
Og derfra og ut er dette en parademarsj i vakker, lyrisk jazz. I likhet med e.s.t. benytter de elektronikk i små porsjoner, noe som er med på å gjøre lydbildet moderne. De sier selv at de er påvirket av blant andre Helge Lien og Jamie Collum, men etter å ha hørt «Rondane» noen ganger, lyser varsellampene for begge de nevnte, for nå må de skjerpe seg for å beholde sin status i jazzmiljøet, for her kommer det tre musikere som fort kan ta opp kampen om festival- og klubbjobbene. I tillegg til åpningssporet, kan du sette deg ned med sjettesporet «Ragtime», som langt fra er noen ragtime i vanlig forstand, men en deilig, lyrisk vise som setter seg rett i mellomgulvet. Eller sistesporet, «Sundaze» som jeg først trodde var «A Child is Born», og som er ustyrtelig vakker.
Jeg har sittet og lyttet til denne plata flere ganger i dag, mens jeg egentlig skulle ha gjort noe helt annet, men det får vente til en annen dag. Jeg ble rett og slett slått overende av hvor vakker store deler av denne platen er, og måtte bare legge fra meg alt annet arbeid, som skulle vært ferdig i god tid før midnatt. Men det var bare å glemme. Ei ytterst overraskende og fin plate fra tre av Norges kommende, store jazzmusikere.
Jan Granlie
Audun Barsten Johnsen (p), Håkon Norby Bjørgo (b), Magnus Sefaniassen Eide (dr)
