På skive

AVISHAI COHEN / YONATHAN AVISHAI

«Playing The Room»
ECM 2641

Trompeteren (og ikke bassisten) Avishai Cohen, har de senere årene blitt opptatt i stallen hos det tyske plateselskapet ECM, med debut på selskapet på Mark Turner Quartet og platen «Lathe of Heaven» i 2014. Og to år etter hans ECM-debut i eget navn, og platen «Cross My Palm With Silver», som ble sluppet 5, mai 2017, er han tilbake. Nå i mindre format, i duo med pianisten Yonathan Avishai, som jeg dessverre ikke vet så altfor mye om. Men etter hans innsats på denne duoinnspillingen, er det bare å sjekke han ut.

Cohen har ofte spilt med pianisten Kenny Werner, med Mingus Big Band og i Mingus Dynasty-prosjektet. Han har også medvirket på innspillinger med Anat Cohen, Yuval Cohen og keyboardisten Jason Lindner, samtidig med at han har spilt med den fransk-israelske popsangeren Keren Ann, Red Hot Chili Peppers og den indiske tablaspilleren Zahir Hussain.

Vi får ni stykker, som alle serverers i en kammermusikalsk form, med Cohens krystallklare trompettone i front. Og det åpner med Cohens «The Opening», som nesten kunne vært en duo mellom Kenny Wheeler eller Mathias Eick og Steve Kuhn. Det er en vakker åpning, som forteller mye om hva vi kan forvente på resten av albumet.

Andrelåta, «Two Lines» er laget av Avishai, og er eksperimentell enn den nydelige åpningsballaden. Men det går ytterst rolig for seg også i denne låta. Forskjellen er bare at Avishai har gjort det litt vanskeligere for Cohen enn i Cohens egen åpningslåt. Men ikke mer enn at Cohen fikser løpene opp i høyden, og spiller denne komposisjonen strålende.

Deretter får vi John Coltranes «Cresent» i en nydelig versjon, Duke Ellingtons «Azalea», som bringer tankene inn på Miles Davis og tidlig 60-tall, Abdullah Ibrahims «Kofifi Blue» i en viril versjon. Ornette Colemans «Dee Dee» gjøres nesten som en barnesang, og Milt Jacksons «Ralph’s New Blues» får tankene tilbake til Kenny Wheeler. Stevie Wonders «Sir Duke» og den nesten isigelig vakre «Shir Eres (Lullaby)» skrevet av Sasha Argov og Nathan Alternaths som et verdig punktum.

Denne duoinnspillingen fra Cohen og Avishai har blitt en deilig og neddempet plate, hvor to utmerkede musikere møtes og musiseres så man kan høre at de hygger seg i Auditorio Stelio Molo RSI i Lugano i Italia.

Det som nesten overrasker meg litt, er at det finnes musikere fra Israel som kan spille så vennlig og vakkert når man tenker på hvilket land de kommer fra. Jeg har aldri vært noen tilhenger av Israels politikk overfor Palestina eller andre land i Midt-Østen, og deres nære og tette vennskap med USA gjør meg ofte kvalm. Derfor er det deilig å høre to musikere som dette, som hever seg høyt over den politiske arrogansen, og gir oss vakker musikk som gir oss håp om at alt ikke er svart i landet de kommer fra.

En vakker og innstendig plate!

Jan Granlie

Avishai Cohen (tp), Yonathan Avishai (p)